Søsteren min har blitt uutholdelig etter vektnedgangen sin

Problemet mitt handler om søsteren min. Hun er 56 år gammel, og for et år siden begynte hun på slankemedisin. 

Hun har gått ned i vekt, men jeg klarer ikke å la være å tenke at det har vært en litt for lett utvei for henne. 

Gjennom hele sitt voksne liv har søsteren min vært overvektig, etter min mening selvforskyldt. Hun har spist det hun har hatt lyst på, det har sjelden vært særlig sunt, og hun har aldri trent – når jeg har prøvd å få henne med ut på en tur, har hun unnskyldt seg med at hun har vært for trøtt, eller at hun har hatt vondt ett eller annet sted. 

Det siste skyldes nok nettopp at hun aldri beveger seg. Jeg har også måttet kjempe med vekten i perioder, jeg er i god form i dag, men veier kanskje et par kilo for mye. 

At det ikke er verre, skyldes jevnlig trening og at jeg tenker over hva jeg spiser og drikker, noe som ikke alltid er like gøy.

Det føles derfor helt feil at søsteren min bare kan gå ned i vekt uten å løfte en finger, men det er egentlig ikke det største problemet. Det er snarere at hun etter vektnedgangen er blitt bedrevitende og kommer med råd om hvordan man (jeg) best tar vare på seg selv, helsen og vekten sin. 

Hun legger også ut om hvor mye bedre helsen hennes generelt har blitt, takket være «vidundermiddelet». Hun har i det hele tatt fått en selvtillit som jeg synes bygger på et falskt grunnlag, for hun har jo ikke selv jobbet for vekttapet sitt og vet derfor ingenting om den kampen. 

Er jeg urimelig fordi jeg synes dette er juks? Eller er det greit nok å bli irritert når hun tar den letteste utveien og i tillegg tillater seg å spille allvitende?

Vibeke Dorph råder til å la være å blande seg inn i hva andre gjør

Bak forargelsen ligger gjerne misunnelsen og lurer. Det må jeg jevnlig minne meg selv om når følelsen av at noen har fått noe altfor lett treffer meg. 

Jeg klarer heller ikke å la være å tenke at det gjelder litt for deg også. For mens du stadig kjemper med vekten, har søsteren din valgt å ty til slankemedisin.

Selv om jeg, som deg, alltid må holde øye med vekten og jevnlig må lette bakenden, lukke munnen og sette vinflasken på hylla for å holde vekten, så klarer det egentlig ikke å opprøre meg om folk velger en annen løsning. 

For jeg trives godt med løpeturene mine og har det fint med å måtte leve noenlunde måteholdent, men det er ikke alle som har det overskuddet eller den lysten det krever, og da må de jo gjøre det som passer dem best. 

Dessuten er det også en hel del mennesker som fortsetter å være overvektige om de så løp ti ganger rundt jorden og spiste som en kanin, og det er bare bra at også de har en mulighet til å gå ned i vekt og få det godt med seg selv. 

Jeg tar jo også paracet når jeg har vondt i hodet, og bruker dyre kremer for å holde det eldende ansiktet mitt noenlunde severdig. Jeg skal derfor ikke blande meg inn i hva andre gjør, men nøye meg med å ønske dem det beste.

Det synes jeg også at du burde gjøre, for det er jo fint for søsteren din og helsen hennes at hun ikke lenger er så tykk. Se bort fra at hun akkurat nå er så belærende, det går sikkert over når den første begeistringen har lagt seg.

De fleste jeg kjenner som går på slankemedisiner, får også mye mer energi til å leve sunt og beveger seg også mer.

Det kommer sikkert også til å skje med søsteren din, så dere omsider får anledning til å gå den turen sammen ut i det blå, som du så ofte har etterlyst.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.