Slår dronealarm: – Norge er en generasjon bak

På en sølete avkjørsel sto en stor lastebil med to mørkegrå containere på hengeren. På hovedveien, bare noen meter unna, suste biler forbi. Så; uten forvarsel, steg små, svarte droner opp fra containerne og satte kursen mot flybasen Belaya i regionen Irkutsk, seks-syv kilometer unna, men over 2500 kilometer fra den ukrainske grensen.

Noen minutter senere var en rekke russiske bombe- og jagerfly ødelagt av sprengladninger fra de små dronene. Søndag 1. juni ble den krigerske stormakten Russland tatt fullstendig på sengen.

Belaya flybase var ikke alene om å bli utsatt for overraskelsesangrep. Også Olenja militære flybase i Murmansk ble truffet. To andre russiske flybaser ble også forsøkt angrepet. Nesten 500 små droner ble brukt i aksjonen.

Ifølge ukrainske kilder skal minst 40 bombefly være truffet i det samordnede angrepet. Russiske myndigheter omtaler hendelsen som et terrorangrep.

Men det mest spektakulære var måten angrepene ble utført på: Et ødeleggende angrep gjennomført med en sverm med små, fjernstyrte droner som ikke lot seg stoppe eller oppdage før det var for sent.

Unngikk deteksjonssystemer

De russiske flybasene er har en rekke moderne luftforsvarssystemer. Men systemene viste seg å være svært sårbare for små droner, som fløy lavt og unngikk aller radar- og deteksjonssystemer. Dronene tok av så nær målet at russerne uansett hadde svært kort tid til å iverksette mottiltak.

Dronene bar med seg sprengstoff. Droneoperatørene visste nøyaktig hvor de skulle ramme. De siktet seg inn mot drivstofftankene i flyvingene. På den måten kunne svermen av små droner ødelegge et stort antall jager- og bombefly.

Operasjonen gikk under navnet «Spindelvev» og skal ha vært planlagt i halvannet år. Ukrainas sikkerhetstjeneste hevder russerne er påført skader for over 70 milliarder kroner. Vel så ille for russerne, er at betydelige deler av deres flåte av strategiske bombefly aldri mer vil komme i luften.

Effekten og gjennomføringen utløser spørsmålet om vi her i Norge har et godt forsvar mot denne nye og livsfarlige trusselen fra oven.

Landet midt i Moskva

– Dette er ukrainske handlinger som utvilsomt vil havne i historiebøkene, skrev president Volodymyr Zelenskyj på X etter det spektakulære angrepet.

Aldri før han små droner stått bak så angrep av så stort omfang. Samtidig er angrepet en bekreftelse på noe man egentlig har visst lenge: Å oppdage og forsvare seg mot uvedkommende som kommer luftveien, er vanskelig. Og jo mindre de er, dess vanskeligere er de å oppdage og nedkjempe.

Tidligere skapte det sjokkbølger da småfly klarte å ta seg forbi alle radar- og varslingssystemer og fly eller lande på de mest usannsynlige plasser.

Det mest spektakulære eksempelet er den da 19 år gamle tyskeren Mathias Rust. I 1987 – midt under den kalde krigen – klarte han å lande et småfly på Den røde plass i Moskva, midt i hjertet av det strengt bevoktede Sovjetunionen. Innbyggerne kunne knapt tro sine egne øyne. Ikke resten av verden heller.

Rust hevdet at han bare ville bygge bro mellom øst og vest. Prestisjenederlaget var enormt for det russiske luftforsvaret. Få dager senere fikk forsvarsministeren fyken, og over 2000 mennesker måtte finne seg nye jobber som følge av den unge tyskerens vågale stunt.

Rust selv ble dømt til fire års straffarbeid i en sovjetisk fangeleir, men sonet bare 14 måneder i et høysikkerhetsfengsel før han ble benådet.

Og Mathias Rust var ikke engang først ute med å lure et småfly rundt alle sikkerhets- og forsvarssystemer.

Våghals på Manhattan

Thomas Fitzpatrick hadde ingen edle motiver da han utførte et vågestykke i 1956. Han skulle bare vinne et veddemål. 26-åringen var veteran fra Korea-krigen og var ute på byen i New York med venner. Godt utpå kvelden proklamerte han at han kunne lande et fly hvor som helst og når som helst.

Det hele endte med at han inngikk han et veddemål om at han kunne lande et småfly på gata – mellom skyskraperne – rett utenfor den irske puben der gjengen holdt hus.

Thomas hoppet i en taxi og kom seg til småflyplassen Teterboro, like utenfor byen, der han jobbet som mekaniker. Han tyvlånte en liten Cessna 140, kom seg på vingene og satte kursen mot det opplyste New York. Helt uten lys på flyet og uten radiokontakt.

Klokken tre om natten hørte gjestene på puben flydur utenfor, og tok til gaten: Der kunne de skimte silhuetten av et lite propellfly blant skyskraperne. Flyet la seg pent i den trange passasjen mellom bygningene på st Nicholas Avenue. Så landet det på elegant vis i krysset til 191. gate, rett utenfor puben. Til stor applaus fra de godt påseilede bargjestene.

Fitzpatrick vant veddemålet, og dagen etter proklamerte New York Times at det var «en bragd i flyhistorien».

Ingen ting sto om at episoden hadde dokumentert store huller i luftforsvaret av den amerikanske storbyen.

Mellom rådhustårnene

Også her hjemme har døsig luftforsvar og en våghals med tilgang til småfly, skapt oppstyr. I 1998 satt Bjarne Bertnes på Aker Brygge og hygget seg med noen kompiser. Det endte i et veddemål som gikk ut på om han kunne klare å fly mellom tårnene på Oslo rådhus.

Berntsen hadde flydd mye seilfly, men hadde ikke sertifikat for motorfly. Likevel rappet han et fly fra Hokksund flyplass og fløy nordover til Oslo.

Han visste at det er rundt 25 meter mellom Rådhustårnene. Flyet hadde et vingespenn på 11 meter. Kanskje en overkommelig margin. Men neppe innenfor allmenne regler for flysikkerhet.

Men Bjarte klarte det. Stuntet ble filmet fra bakken. Etterpå fløy han videre innover Nordmarka, over Sollihøgda før han landet på Eggemoen ved Hønefoss.

Og atter en gang:

Reaksjonene handlet mest om hoderystende beundring for dristighet og mindre om hvordan uvedkommende kunne ta seg uforstyrret inn i luftrommet over den norske hovedstaden. Ingen så egentlig for seg at gærninger i fly i lav høyde over storbyer kunne ha onde hensikter.

11. september tre år etter fikk en sjokkskadet verden erfare at antagelsene fra Oslo, New York og Moskva var feil: Terrorangrepene i USA i 2001 viste hvor sårbare vi er for harmløse fly i hendene til mennesker med onde hensikter.

Myndigheter over hele verden tok umiddelbart affære − og innførte skjerpet kontroll med dem som gikk ombord i fly. Signalet var velegnet til å berolige flypassasjerer. Men om noen trodde tiltakene var gode nok til å hindre angrep fra luften mot sårbar infrastruktur, skiftet de nok mening etter Ukrainas drone­angrep på Russland 1. juni i år.

Bare prisen er ny

Hvis vi tidligere ikke klarte å oppdage fly som fløy der de absolutt ikke skulle, hvordan skal vi nå klare å forsvare oss mot en helt ny trussel og ny teknologi fra oven?

Hvis Norge blir utsatt for et lignende angrep – med små droner som lett kan fraktes i dølgsmål nær kritiske mål, som unngår radarer og på få minutter skal gjøre ubotelig skade – har vi gode nok systemer som kan forsvare oss?

– Droner er egentlig ikke noen ny trussel. Det nye er at de er blitt så billige og lett tilgjengelige, sier kommunikasjonssjef i Luftforsvaret, Eivind Byre.

Han påpeker at vi må skille mellom det sivile og militære. Politiet håndhever norsk lov, altså lov- og regelverk knyttet til droneflyvning, mens Luftforsvaret forsvarer våre militære flystasjoner.

– For politiet, som har ansvar for den sivile kontrollen med små droner, utgjør det en utfordring at tradisjonelle sperretiltak ikke lenger er tilstrekkelige. Små droner utgjør en trussel i en ny dimensjon, sier Byre.

Drone-etterretning i Norge

Politiet i Oslo opplyser at droneaktivitet som ikke er søkt om, vil medføre aksjoner fra politiet. Over Oslo sentrum er noen faste forbudssoner mot droner etablert, og restriksjoner for andre områder kan innføres ved spesielle anledninger, som ved Volodymyr Zelenskyjs besøk tidligere i år.

Såkalte objekteiere, som Oslo Lufthavn, er ansvarlig for sine egne områder.

Men forbud betyr ikke at droner er luftrommet er vaksinert mot flygende droner. Sonene er ikke jammet ned, så droner vil kunne klare å fly der. En utfordring for dem som overvåker de aktuelle luftrommene, kan være å avgjøre om droneaktivitet er sivil, eller om det dreier seg om etterretning, terror eller et mulig militært angrep.

Men på direkte spørsmål, svarer Byre:

– Det foregår etterretning mot Norge med droner. Slik aktivitet er selvsagt noe vi følger med på.

Kan gjøre stor skade

Ukrainas angrep i Russland 1. juni har demonstrert hvordan små droner utgjør en militær trussel.

– Alle forsvarsgrenene jobber med både bruk av egne droner og anti-dronetiltak, forteller Aleksander Stoltz, som er stabsbefal ved Luftforsvarets våpenskole.

– Hva slags skade kan små droner gjøre?

– De kan utrustes med ganske mye, det er egentlig vekt som setter begrensninger. Dronene kan selvsagt ha kamera og innhente informasjon. De kan også bære med seg sprengstoff eller kjemiske, biologiske eller radio­logiske stoffer. Radiologiske stoffer avgir radioaktiv stråling i form av alfa-, beta-, gamma, eller nøytronstråling, forklarer Stoltz.

Han påpeker at det er leveringsplattformen som er ny.

– Før kunne objekter plasseres, kastes eller sendes til et ønsket sted. Men under Ukraina-krigen har vi sett at droner for eksempel sendes inn i skyttergraver.

– Hvordan kan vi forsvare oss mot de små dronene?

– Svaret er sammensatt. NATO deler droner i tre kategorier. Spekteret går fra bitte små droner, på størrelse med insekter, og helt opp til førerløse fly. Som forsvar mot de to største klassene, er det tradisjonelt luftvern som gjelder, forklarer Stoltz.

For den minste klassen, droner opp til 15 kilo, må andre midler brukes.

En rekke mottiltak

I Vesten vet vi lite om hvor tunge de ukrainske dronene var. Men bildene Ukraina har offentliggjort gir hint:

– Dronene i Russland var nok en i en av de minste kategoriene, såkalte FPV-droner, First Person View, sier Eivind Byre.

– Forsvaret mot små droner er sammensatt av flere elementer og innbefatter en rekke mulige mottiltak. Dette kalles C-UAS, Counter Unmanned Aerial Systems, sier Aleksander Stoltz.

Tiltak som innebærer fysisk treff – altså nedskyting – kalles kinetiske effekter.

– Tradisjonelt luftvern, som kanonluftvern og håndvåpen, kan være slikte tiltak. Med laser- og mikrobølgevåpen, altså elektromagnetisk stråling, kan vi oppnå en kinetisk effekt på droner. Mye forskning på droner som er laget for å kollidere med andre droner er også gjort, forklarer Stoltz.

Kan hacke droner

Elektronisk krigføring eller «cyber takeover» er også et alternativ. Da bruker man det elektromagnetiske- eller cyber-domenet til å ramme dronene.

– Vi kan forstyrre styringssystemet, påvirker antennen, jamme eller gjøre andre ting som forstyrrer styringssystemet til dronens GPS, forklarer Stoltz.

På denne måten kan dronen «lures» til å tro at den er et annet sted, eller til at dronen mister GPS-signalet helt. Hva en drone gjør hvis den mister styrings­signaler, er avhengig av hva den er programmert til å gjøre. Noen vil miste høyde og fart og drifte bort fra det opprinnelige målet, andre venter i luften til de mottar signaler igjen, mens noen vil forsøke å fly tilbake til området der de sist mottok styringssignaler.

– Vi kan også ta kontroll over dronen ved å «hacke» kommunikasjonen mellom dronen og fjernkontrollen samtidig som den faktiske dronepiloten stenges ute, sier Stoltz.

På størrelse med en fugl

Ukrainas angrep i Russland viste hvor vanskelig det er å oppdage små droner. Hva slags systemer har vi for detektering av fiendtlige, små droner i Norge?

– En rekke løsninger finnes. Noen droner kan være små som fugler. Vanlige kontroll- og varslingsradarer vil normalt ikke detektere de minste dronene. Men vi har også radarer som er utviklet for å detektere mindre droner. Videre har vi akustiske systemer, som altså er laget for å plukke opp lyd, og som kan brukes nær kritiske lokasjoner, sier Stoltz.

Akustiske systemer er mye billigere enn radarer, og kan enkelt transporteres og brukes på mange steder. Sammen kan flere enheter triangulere, altså plassere en drone nøyaktig, på en veldig presis måte.

Lærer av Ukraina

– Slike systemer er allerede i drift i Norge. Vi kan også ta opp signalene som sendes fra dronen eller fra operatøren. Da kan vi på samme måte triangulere via elektromagnetiske signaler. Kameraer, sammen med kunstig intelligens, kan skille små objekter, for eksempel en fugl fra en drone. Miksen av alle disse sensorene gir totalt sett et meget robust forsvar mot mindre droner, forsikrer Stoltz.

Han sier at Ukraina har vært i front når det gjelder å sette slike systemer i bruk. 

Dansk TV 2 meldte i april at statsminister Mette Fredriksen har sendt danske soldater til Ukraina for å lære om moderne dronekrig.

I mai bekreftet direktør i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), Arne Christian Haugstøyl, overfor NRK at også Norge og Ukraina har inngått et gjensidig samarbeid på cyber-feltet.

– Noe enkelt tiltak mot små droner finnes ikke, man må bruke flere metoder sammen, både for å detektere og nøytralisere en slik trussel, sier Stoltz.

Norge ligger langt bak 

Russiske soldater trener med kampdroner på Kolahalvøya. Norske kadetter må kjøpe egne droner og som de bare får bruke på fritiden.

Årsaken er byråkratiske og firkantede innkjøpsregler i Forsvaret.

– Systemet Forsvaret er bygget på, er veldig rigid med svært tidkrevende prosesser. Det er ingen tvil om at systemet hindrer oss i å teste og eksperimentere med droner slik vi ønsker, sier major Sigurd Harsheim ved Hærens våpenskole på Rena til Aftenposten.

– Stivbente regler har gjort at vi befinner oss en generasjon bak, noe som aldri har vært et bra utgangspunkt. Løsningen kan være å sette opp droneavdelinger i militære avdelinger i alle bataljonene våre, sier hovedlærer og oberst Palle Ydstebø ved Krigsskolen.

Nylig vedtok Stortinget å be regjeringen umiddelbart legge til rette for at norsk forsvarsindustri får mulighet til å fly og teste droner med våpen i egne testområder. Men vedtaket sa ingen ting om Forsvarets egne muligheter til å trene med, og utvikle kampdroner.

Kommunikasjonssjef i Luftforsvaret Eivind Byre, påpeker at trening med mindre kampdroner sorterer under Hæren og Heimevernet, da dette i all hovedsak handler om krigføring på bakkeplan. Luftforsvaret konsentrerer seg mest om det som foregår adskillig høyere oppe, samt derfra ned mot bakke og sjø.

– En helt ny utvikling

Da Israel utførte sitt første og omfattende angrep på over 100 mål i Iran, inngikk små droner også i våpenarsenalet.

Angrepene natt til 13. juni skal ha blitt forberedt i lang tid.

Ifølge amerikanske og israelske medier hadde Mossad-agenter i forkant etablert en hemmelig dronebase like ved Irans hovedstad, Teheran.

Droner fra denne basen ble tatt i bruk under angrepet. Videoer fra israelsk etterretning viser at dronene svekket det iranske luftvernet, blant annet ved den viktige Asfaqabad-basen.

Angrepet mot luftforsvarssystemene ryddet vei for påfølgende  israelske flyangrep, opplyser en israelsk tjenesteperson til The Times of Israel.

Oberstløytnant Palle Ydstebø ved Krigsskolen sier vi er vitne til en helt ny utvikling innen moderne krigføring.

– Angrepet i Russland var en spesialoperasjon. Ukraina har tidligere angrepet disse basene med større droner. Derfor har Russland forsterket luftvernet. Men de små dronene fløy under luftvernet. Pilotene styrte dronene via det russiske mobilnettet og brukte kunstig intelligens til å regulere for den store avstanden, sier Ydstebø.

Han mener dette viser hva slags potensial som ligger i bruk av små droner, også ut over normal radiorekkevidde.

– I dag bruker landstyrker radiostyrte droner ved fronten, men de kan jammes. Det benyttes også fiberoptisk styring, uten radio. Droner kan brukes som et viktig supplement til alle de andre våpnene man har. Det gir enda større slagkraft, og da blir det ekstremt krevende å forsvare seg, påpeker Ydstebø.

Israel er langt mer sparsommelig med informasjon enn Ukraina.

– Men de brukte også droner som man kan ha i en ryggsekk, enten som hele droner eller som komponenter man setter sammen. Dronene kan brukes opp til et par mil fra målet. Hvis motstanderen ikke har et spesifikt droneforsvar, er det fritt frem. Slike droner vil gi spesialstyrker en helt annen kapasitet, sier Ydstebø.

Kilder: Dansk TV 2, The Barents Observer, podkastene «Ugradert» (FFI) og «Psst» (PST), NRK, VG, Aftenposten, Wikipedia