Simon tenkte seg om. Så kappet han tauet kameraten hang i

I klatreleirer og telt snakkes det den dag i dag − 40 år etter − om det vanvittige dramaet i Andesfjellene, der den ene klatreren ikke hadde annet valg enn å sende kameraten i avgrunnen for at ikke begge skulle miste livet.

Hendelsene i den bratte og isete fjellveggen langt fra folk, er blant de mest utrolige og oppsiktsvekkende i fjellklatringens historie.

Krevende 

De to britiske kameratene Joe Simpson og Simon Yates møttes første gang i Chamonix i Frankrike, et par år før de la ut på klatreturen som skulle gjøre dem verdensberømt.

De to likte hverandre, og bestemte seg etter hvert for å gjøre et forsøk på å ta seg opp vestveggen på Siula Grande.

– Vi var erfarne klatrere, men ingen av oss hadde vært i den høyden tidligere – over 6300 meter. Vi visste at ruten vi skulle prøve oss på er vanskelig, og at mange hadde mislyktes før oss, fortalte Joe Simpson senere.

– Vi var klar over at hvis noe gikk galt, var det ingen sjanse for at noen ville komme for å redde oss.

Men lite visste de to om at skjebnen ville ha et avgjørende ord med i laget.

Det verste ventet

Sommeren 1985 rådet Everest-­feber i Norge etter at den første norske ekspedisjonen nådde toppen 21. april under ledelse av Arne Næss jr.

De britiske fjellklatrerne Joe Simpson var 25 år og Simon Yates tre år yngre da de to dro av sted sommeren 1985 til den andre siden av kloden. Høyt oppe i den peruanske delen av Andesfjellene etablerte kameratene en baseleir der tredjemann på turen, Richard Hawking, skulle vente på de to som skulle ta seg til topps. De to unge klatrernes drøm om å klatre til topps på vestveggen av det 6344 meter høye fjellet Siula Grande var innenfor rekkevidde.

Klatringen gikk overraskende bra, to og et halvt døgn etter at de forlot leiren sto de på toppen. De hadde nådd målet de drømte om.

Men det brutale klimaet hadde krevd ofre fra de to vennene.

 – Vi hadde frostskader og var nesten totalt utslitt, fortalte Joe Simpson senere i et intervju. 

Nedturen skulle vise seg å bli verre enn å nå toppen.

Mye verre.

Ille ute

De to klatrerne brukte ikke mye tid på toppen – tok bare noen bilder før de begynte å gå nedover Nordryggen igjen. De gikk så langt de kunne før det ble mørkt, og tilbrakte deretter den første natten av nedstigningen i en snøhule.

– Dagen etter var det vanskelig å klatre. Det gikk veldig sakte med oss. Jeg gikk et stykke foran Simon da jeg skled og falt. Jeg kjente at jeg brakk beinet i fallet, og da jeg forsto det, tenkte jeg at «nå er jeg død», fortalte Joe Simpson – blant annet i boken «Touching the Void».

– Jeg var på 6000 meters høyde og jeg kunne ikke tenke meg hvordan vi kunne komme oss ut; et redningsteam trenger åtte eller ti mann for å få noen med brukket ben ned fra et fjell. Jeg gruet meg til å fortelle det til Simon. Jeg kunne se på måten han så på meg på at han visste at jeg var ille ute.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Forsmak på katastrofen

– Det Simon egentlig burde ha sagt var: «Jeg går og får litt hjelp», som ville vært det samme som å si at «du er ferdig», sa Joe Simpson.

− I stedet valgte han å prøve å redde livet mitt ved å fire meg tusenvis av meter nedover fjellet i et tau, med stor fare for sitt eget liv. Det var en utrolig bragd, og før det gikk ordentlig galt kom vi oss ned omtrent 1000 meter på denne måten.

For benbruddet var bare en forsmak på katastrofen som rammet de to klatrevennene.

– Jeg begynte å fire Joe nedover i tauet. Ut på ettermiddagen ble været etter hvert nokså dårlig. Det gikk små ras rundt oss hele tiden. Vi kunne se den store breen nedenfor oss, det var bitende kaldt, og vi bestemte oss for å fortsette, selv om det begynte å mørkne. Simon hadde aldri vært inne på tanken om å gå fra kameraten oppe i fjellveggen.

Skled nedover

Vi strevet oss sakte nedover fjellsiden. Sikten var svært dårlig, og i mørket firte jeg ved et uhell Joe over en klippe av is. Jeg fikk hele vekten av ham på tauet, og jeg klarte ikke å holde ham – jeg skled nedover mot klippekanten, fortalte Simon Yates senere.

− Den eneste muligheten jeg hadde, var å kappe tauet − selv om det var helt åpenbart at det ville ta livet av Joe, fortalte Yates om det som skjedde.

Simon forsøkte å rope til kameraten, men Joe kunne ikke høre ham. Simon fikk derfor aldri sagt til kameraten at han selv var i stor fare.

– Jeg hadde bare noen sekunder til å tenke meg om, jeg måtte gjøre noe kjapt ellers ville jeg også bli dratt i døden. Å kappe tauet var det eneste jeg kunne gjøre. Så jeg gjorde det!

Landet i live

Da Simon kappet klatretauet, falt Joe nærmere 100 meter ned mot breen under. Han fortsatte der­etter ytterligere rundt 50 meter ned i en stor bresprekk.

Ufattelig nok overlevde han fallet. Simpson landet på en snøbro – en slags hylle av snø dypt nede i sprekken. Med et brukket ben og uten utstyr innså han at sjansen for å komme seg opp, var lik null.

– Jeg forsøkte derfor å se om det kunne være en annen vei ut. Utrolig nok fant jeg et system av smale snøbroer som endte opp i en bratt skråning. Den viste seg å føre ut av breen. For en person på to gode ben ville det tatt fem-seks timer tilbake til basecamp. Men jeg kunne ikke gå, jeg ante ikke om jeg ville klare det. Simon Yates på klippen 150 høydemeter over bresprekken, var sikker på at han hadde tatt livet av kameraten ved å kutte tauet. Han var i sjokk – og fullstendig utmattet.

I en snøhule fikk Yates seg litt søvn. Da det lysnet, tok 22-åringen seg frem og ut på kanten der kameraten hadde forsvunnet:

– Jeg så den enorme bresprekken, jeg prøvde å rope ned, uten å få svar. Det virket helt umulig at Joe kunne ha overlevd.

Fryktet ensom død

Men Joe Simpson hadde altså overlevd, mirakuløst nok.

Da det grydde av dag, begynte Joe å se på mulighetene for å komme seg ned til baseleiren.

Uansett utfall, ventet et rent helvete – av smerte, av utmattelse, av kulde og av matmangel.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

I fire døgn krøp og kravlet 25-åringen nedover fjellet.

Han slepte det ødelagte benet etter seg. Smertene fra bruddet og fra det voldsomme fallet, var enorme. Han spiste snø og is, han hadde ikke så mye som en sjokolade i lommene sine.

Men han ga ikke opp.

– Jeg var ganske sikker på at jeg kom til å dø. Jeg hadde bare ikke lyst til å dø alene, sa Joe Simpson mange år senere i et intervju.

Simpson ønsket å ha noen i nærheten når han gikk ut av livet.

− Derfor prøvde jeg å komme meg tilbake til leiren, sa han mange år senere i et intervju.

Utslått og nedbrutt

Og mens Joe brukte alt han hadde av krefter og overlevelsesinstinkt, kom en knust og nedbrutt Simon Yates tilbake til leiren der Richard Hawking ventet. Simon fortalte at Joe var død.

Det normale ville vært å pakke ned leiren og komme seg vekk fra fjellet så fort som mulig. Men Simon nølte, og ville heller bli.

– Jeg måtte bruke noen dager på å komme meg fysisk før vi kunne begynne på veien hjem. Den tredje dagen bestemte jeg meg for å begynne å pakke, det var ingen vits i å bli værende i leiren lenger.

Å komme seg tidlig opp av soveposen var ikke høyeste prioritet for Simon Yates:

− Jeg lå og sov i teltet da jeg våknet og hørte Joes stemme, han ropte navnet mitt.

Heroisk

− Jeg trodde ikke det jeg hørte! Min første reaksjon var jublende glede, men så fikk jeg sjokk da jeg så at Joe var døden nær.

For Joe hadde overlevelsesinstinktet vært så sterkt, at han kom seg gjennom døgn etter døgn med voldsomme lidelser.

– Folk sa etterpå at jeg var heroisk, men jeg gjorde jo bare det eneste jeg kunne slik situasjonen var, fortalte Joe senere.

Under dødskampen i fjellsiden var tanken på at Simon Yates allerede kunne ha forlatt basecamp, blant det verste.

– Og hadde jeg nådd frem to timer senere, ville de altså vært borte. Og jeg ville aldri nådd dem igjen, forteller Joe Simpson.

Sammenbrudd

I ettertid innrømmer Joe Simpson at det tok tid å komme seg etter påkjenningen i Peru:

– Jeg fikk et slags sammenbrudd da jeg kom hjem. Benet mitt var svært skadet, leggbenet var blitt slått opp gjennom kneet – og legene sa at jeg aldri ville kunne gå igjen, langt mindre klatre.

Omtrent samtidig klatret Simon Yates den berømte og fryktede Nordveggen på Eiger i Sveits.

– Det var noe jeg alltid hadde ønsket. Jeg var helt bestemt på at jeg skulle tilbake i fjellet igjen.

Drivkraften var fortsatt sterk, og sterk nok til at han klarte å returnere til klatringen.

– Men det var ikke før jeg klatret Ama Dablam i Nepal fem år senere, at jeg følte jeg hadde lyktes, sier Joe Simpson.

Nesten som eventyr

Simon Yates' beslutning om å kappe tauet og dermed risikere kameratens liv, er blitt heftig debattert og kritisert. De to klatrerne lever godt med beslutningen.

– Jeg synes ikke ulykken skadet vennskapet vårt, vi hadde en ganske avslappet holdning til det hele, sier Simon Yates, og legger til:

– Hendelsen ble en del av Joes liv lenger enn mitt, fordi han var hardere skadet, og var utsatt for betydelige større påkjenninger enn meg, sier Simon Yates.

Dramaet er skildret en rekke ganger, både i bøker, på fjernsyn og på film. Mest kjent er filmen «Touching the Void» som kom i 2003.

– Det som skjedde var en bisarr opplevelse, nesten som et eventyr, det hadde til og med en happy ending.

Kritikk og sjikane

Da historien til de to unge klatre­vennene ble kjent, måtte Simon Yates tåle mye kritikk og sjikane for at han hadde kappet av tauet og sendt kameraten i avgrunnen.

Joe Simpson selv fnyser av reaksjonene:

– For meg er det rart at folk tror jeg bebreider Simon for at han kappet tauet. Fjellklatring har en pragmatisk side, som mennesker som aldri utsetter seg for risiko ikke skjønner. Da jeg kom til meg selv nede i bresprekken, følte jeg sinne − men ikke på Simon, bare for det som hadde skjedd.

– Jeg hadde ingen negative tanker mot ham på for noe som helst. Det ville vært totalt ulogisk for Simon å skulle dø sammen med meg. Faktum er jo at på grunn av hans beslutning om å kappe tauet, så overlevde vi begge, lyder Simpsons svar på kritikken mot kameraten.

– Det ingen tenker på er den fantastiske jobben Simon gjorde da han firte meg ned fjellet, time etter time, med fare for sitt eget liv, inntil ting gikk galt.

Simon Yates sier at det ikke har plaget ham at folk i årene etterpå har ment at han handlet uetisk og egoistisk.

– Jeg klarer ikke å bry meg om hva folk som ikke har peiling på klatring måtte mene. Ingen av dem forstår det minste av hva det handler om. Det hender av og til at folk kommer og skjeller meg ut fordi de mener at det jeg gjorde var uakseptabelt, men det tenker jeg lite på.

Tauet mellom to klatrere er et symbol på tillit, og å kappe det blir sett på som en egoistisk handling.

− Det som er viktig for meg, er at Joe ikke synes det. Det første han gjorde da han kom krypende inn i leiren, var å takke meg for at jeg hadde forsøkt å få ham ned, har Simon uttalt.

Simon og Joe har vært venner i alle de 40 årene som er gått siden dramaet i Andesfjellene. De bor begge i Storbritannia, men såpass så langt fra hverandre at de ikke møtes så ofte.

Skrev bøker

Simon Yates fortsatte med klatring i flere tiår etter ulykken på Siula Grande. Han klatret i flere verdensdeler, og ledet ekspedisjoner i en rekke land. Han har også skrevet bøker om klatresport.

For Joe Simpson ble dramaet i fjellveggen starten på en ny karriere.

Han bestemte seg for å skrive en bok om den dramatiske ekspedisjonen. «Touching the Void» ble en bestseller, og Joe oppdaget at han både kunne og likte å skrive. Historien er også filmatisert.

Senere har han blitt en respektert forfatter og foredragsholder, blant annet med flere romaner på samvittig­heten.

Kilder: The Independent, The Telegraph, Guardian, Daily Mail, Joe Simpsons hjemmeside, Wikipedia, VG.