Simon fryktet sin egen far. I tenårene fikk han vite hemmeligheten

«Nå må jeg si fra. For min egen del. For min egen selvrespekts del må jeg våge å si ham imot», tenkte Simon Stranger (49).

Forfatteren var i farens 60-årslag. Slekt og venner koste seg med morsomme taler og god underholdning. Snart skulle Simon og broren opp på scenen for å synge Bob Dylans «Lay, Lady, Lay», før Simon skulle holde en tale til faren.

Det var bare broren og kona som visste at Simon hadde to taler i innerlommen. Den ene var en «alminnelig og tannløs» tale, «krydret med anekdoter og komplimenter som gjorde ære på jubilanten», skriver han i sin nye bok «Stranger», som handler om Simons forhold til sin far. Den andre talen var ærligere. «Et forsøk på å bryte fortielsen og omsider fortelle omverdenen hvordan jeg opplevde deg».

– Det mest skvære og rettferdige ville vært å konfrontere ham på tomannshånd, men det våget jeg ikke. Så jeg skrev to taler. Før middagen spurte broren min om jeg hadde bestemt meg for hvilken tale jeg skulle holde, men jeg ristet på hodet, forteller han.

Etter å ha sunget, stilte Simon seg foran mikrofonen for å holde sin tale. Alles blikk var vendt mot ham. Skulle han velge den hyggelige talen? Eller den ærlige? Sakte stakk han hånden inn i innerlommen og trakk frem det ene arket.

Kollapset på jobb

Simon vokste opp i Oslo som yngst av to brødre. Familien bodde i oldeforeldrenes hus ved Lysaker.

– Jeg husker de første årene som veldig idylliske. Vi hadde en stor eplehage hvor vi kunne leke. Jeg husker at faren min tok oss med ut for å ake. Jeg satt på fanget hans, og så akte vi ned skråningen, sier Simon.

Faren jobbet på en bensinstasjon på St. Hanshaugen, og Simon minnes nattevakter på jobb sammen med faren.

– Vi kjørte gjennom magisk stille sentrumsgater om kvelden. Jeg var med dit fra jeg var ganske liten, og jeg måtte stå på en gul bruskasse bak disken, og så viste han meg frem, synlig stolt, for drosjesjåførene og de andre faste kundene, sier han.

En natt da Simon var 12–13 år gammel, kollapset faren på jobben.

– Han trodde at han hadde fått et hjerteinfarkt, ble hentet av ambulanse og trodde han skulle dø. Men så viste det seg at det var panikkangst, sier han.

Allerede før dette hadde faren hatt tunge perioder. Men etter panikkanfallet ble han verre. Mye verre.

– Det er ting jeg har skrevet om i boken som jeg aldri har snakket med noen om. Ikke med kona mi, ikke med nære venner, ingen. Jeg vil ikke si at jeg vokste opp i et voldelig hjem, men jeg vokste opp i et hjem med psykisk vold og med en svært syk far, sier han.

Utrygt hjemme

Familien visste aldri når faren ville få sine utbrudd. En rolig morgen ved frokostbordet kunne brått ende i en eksplosjon hos faren.

– Disse stemningsskiftene gjorde at også de hyggelige dagene ble ødelagt. Også de gangene hvor han var uproblematisk og vennlig og morsom føltes det utrygt. I perioden etter sammenbruddet opplevde jeg at han bare forsvant. Jeg var vant med at han sov på dagtid, men plutselig lå han i sengen hele tiden. Og det var et pulserende mørke som spredte seg utover i huset, sier han.

Fordi faren ofte sov på dagen, lærte Simon hvordan han skulle bevege seg uten å vekke ham, i frykt for å skape et sinneutbrudd.

– Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg åpnet døren stille. Det var ingen som viste meg at jeg skulle gjøre det. Ingen som fortalte meg at jeg skulle være stille. Det var bare noe jeg visste at jeg måtte gjøre, sier han.

Farens uregelmessige humør gjorde at Simon alltid hadde antennene ute.

– Jeg måtte gjøre om hodet og følelsene og kroppen til en seismograf for de små og store rystelsene hjemme. Og forsøke å oppfatte hvordan det var i dag, om dette var en av de gode dagene eller en av de dårlige, sier han.

Farens hemmelighet

Det var først i midten av tenårene Simon fikk vite hvorfor faren fikk panikkangst på jobb den gangen. Hvorfor faren var som han var.

– Det var gåten i mitt liv. Og svaret er knyttet til hans bakgrunn, hvem han egentlig var og hvor han egentlig kom fra. Han ble født i Oslo, av en arbeiderklassefamilie, men gitt bort da han var noen dager gammel. Og så ble han adoptert av en familie i Bergen, som komisk nok het Stranger – «fremmed», sier han.

Tidlig i 20-årene ringte han adopsjonskontoret i Oslo. Der ble han satt i kontakt med sine biologiske foreldre.

– Det må ha vært et så vondt, tragikomisk møte. De skulle møtes på adopsjonskontoret på St Olavsplass. Han fikk vite at han hadde tre søsken, som jeg tenker måtte være ganske sjokkerende. Og én ting var at han hadde to eldre søsken. Men foreldrene fikk en bror til, som er ti år yngre enn faren min. Så hvorfor ga de bare bort ham?

Da de skulle møtes på adopsjonskontoret, fikk faren beskjed om at lillebroren skulle være med. Han visste ikke at han hadde enda en bror.

– Så faren min fikk vite at premisset for at de skulle møtes, var at de ikke snakket om adopsjonen i det hele tatt. Det var jo et umulig møte.

Etter dette sa faren at hvis de skulle ha mer kontakt, var det foreldrene som måtte ta initiativet.

– Han tok nok for gitt at de skulle ta kontakt, men det gjorde de ikke.

Les også: (+) Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre

Møtte besteforeldrene

Først 20 år senere tok faren mot til seg og ringte dem. De avtalte et nytt møte, og denne gangen skulle Simon være med. En kald novemberdag kom de til de biologiske besteforeldrenes hus.

– Jeg husker det helt absurde i å ringe på. Vi skimtet så vidt min biologiske farmor i vinduet, og så bare forsvant hun ved synet av meg og faren min. Så hørte jeg steg i gangen, døren åpnet seg og så kom det en gammel mann ut.

De gikk inn i stuen sammen med farfaren, mens farmoren og tanten hentet kaffe på kjøkkenet.

– Vi hadde en ekstremt lite personlig samtale om været. Om naboen som holdt på å skifte taket. «Dristig å skifte tak på denne tiden av året, det kan jo begynne å snø når som helst», sa farfaren min. Så snakket vi om at det var kaldt ute. Og så kom min biologiske farmor inn i stuen, kikket ut og sa: «Dristig å skifte tak på denne tiden av året, det kan jo begynne å snø når som helst». Og så bare gjentok vi den samme samtalen. Det var ganske absurd. Det var så mye vi burde ha pratet om som vi ikke pratet om.

Hverken han eller faren møtte dem igjen.

– Jeg tror det handlet om at det var for vondt for dem. Det er den snilleste måten jeg kan se det på. At det var for vondt.

To taler

Det ble mange tunge år for familien. I tillegg til å være alvorlig psykisk syk, ble faren stadig lagt inn på sykehus med fysisk sykdom. Flere ganger var de usikre på om han ville overleve.

Simon hadde nå passert 20 år, og sakte forsto han at det var på tide med et oppgjør med faren.

– Da jeg ble sammen med kona mi, fikk hun også oppleve hvordan han var. Han var sur, tverr og vanskelig. Han spredde misnøye, var bjeffende, «jeg trodde vi skulle ha kokte poteter i dag, jeg». Og alle ble usikre, men vi sa ikke noe. Kona mi ble rasende etterpå, over det hun opplevde som urett, og at han bare fikk lov til å være sånn.

Han skjønte at konfrontasjonen måtte tas.

– Men jeg var for redd. Så jeg utsatte det, tenkte at jeg ikke kunne plage ham med det når han hadde vært på sykehuset og ble hjerteoperert og lå i koma. Men da han ble 60 år, tenkte jeg: «Nå».

Og da kommer vi tilbake til 60-årslaget og de to talene i innerlommen. Simon sto foran faren og alle gjestene og ba om ordet.

– Jeg kjente at jeg bare må gjøre det. Så jeg tok opp den sanne talen, og så sa jeg: «Det er ikke til å stikke under en rullestol at du er den vanskeligste mannen jeg kjenner».

Gjestenes reaksjon

For første gang fikk faren høre hva Simon egentlig følte, og denne gangen kunne han ikke si ham imot, med hele slekta rundt seg.

– Gjestenes reaksjon var lattermild undring, ispedd en dæsj spenning og muligens lettelse over at noen nå fortalte hvordan det egentlig var, sier han.

Men selv om talen kunne oppleves brutal, passet han på å avslutte med å fortelle om de imponerende kvalitetene til faren.

– Det er få jeg kjenner som har blitt utsatt for så mange prøvelser som ham, og likevel kjempet seg gjennom dem. Jeg fikk en lang klem av faren min etterpå. Jeg var også veldig glad i ham. Men jeg tror aldri han nevnte talen med et ord.

Etterpå følte han en stor lettelse.

– Endelig hadde jeg sagt fra. Og så vet jeg ikke hvor mye talen min hadde med saken å gjøre, men han ble mildere etter det. De siste årene han levde, slo han seg til ro med bakgrunnen sin. Fra å tenke på seg selv som et offer, som uønsket, klarte han å tenke at han tvert imot var heldig som fikk vokse opp hos en familie i Bergen, en familie med masse ressurser, som virkelig, virkelig ønsket seg et barn. Det var helt livsomveltende. Så de siste årene han levde, ble han en mye mildere og vennligere versjon, sier Simon.

Men det er én ting Simon ikke klarer å legge fra seg.

– Han sa aldri unnskyld. Det var rikelig med anledninger til å gjøre det, og det ville forandret mye. Hvis han etter noen av utbruddene i barndommen hadde kommet og sagt unnskyld etterpå, sagt at sånn skal ikke voksne gjøre, så ville det ha forandret ting. Men det gjorde han aldri. Heller ikke etter at broren min og jeg ble voksne.

Les også: (+) Marie Takvam var festens midtpunkt og beundret av mange. Sønnen Magnus var en av få som visste om hennes skyggeside

Kjærlighet fra moren

Faren til Simon døde i mars 2015. Etter dette fikk Simon nesten ti år til med moren. Hun døde av kreft i januar i år. 

Før hun døde, fikk hun lese gjennom utkastet til «Stranger». I forkant av skrivingen hadde hun og Simon mange fine samtaler om barndommen og om faren, samtaler som gjorde at Simon i større grad forsto.

– Hennes første reaksjon på manuset var: «Du må jo tro at han drev og dengte meg». Men det trodde jeg aldri. Det var alltid helt klart for meg hvem som var den sterke i deres forhold. Det var moren min, en liten dame på 1.60, som var den sterke, sier han.

Og det nære forholdet til moren er en viktig grunn til at han er den han er i dag.

– Hun holdt familien samlet, men holdt også mitt liv sammen. Den kjærligheten jeg opplevde fra henne, har gjort at jeg har klart meg, sier han.

Arbeidet med den nye boken har vært god terapi for forfatteren.

– Det har vært helende å jobbe med dette. Det har vært vondt, men det har også vært veldig fint. Jeg føler meg sterkere nå, sier Simon.