Samme kjole, samme mann – 25 år imellom

– Robert og jeg har ikke bare giftet oss to ganger. Vi har også møttes to ganger, sier Elin Aasheim (56) og smiler til ektemannen Robert (59) med samme etternavn.

For over 40 år siden var Elin og Robert ungdomskjærester, men det tok ble slutt slik tenåringsforhold ofte gjør. Da de møttes for andre gang, var hun blitt 22 og han 25.

– Det var 14. mars 1992, forteller Elin.

Hva som skjedde på utestedet Park i Porsgrunn har hun dokumentert i dagboken. Elin var ute og danset med en venninne, og Robert var der med noen kompiser. Siden Elin kjørte bil, tilbød hun seg å kjøre ham til Skien der han bodde.

– Jeg kjørte ham pent hjem og hadde ingen tanker om at det kunne bli oss igjen den kvelden, sier hun.

Robert på sin side tilbød Elin hjelp med bilen. Den var gammel og hadde noen mangler. I tillegg inviterte han henne med på kino dagen etter.

Fort forelsket igjen

– Det er vanskelig å sette ord på akkurat hva jeg falt for, men jeg ble fort forelsket da jeg traff Elin igjen. Jeg kjente henne fra før og opplevde at hun var til å stole på, sier Robert og møter konas blikk.

Elin takket ja, både til bilreparasjon og kinoinvitasjon.

– Jeg kjente på en spenning, men hadde ingen forventninger. Jeg hadde det veldig fint alene på den tiden, men tenkte jeg ville se hva det kunne bringe, forteller Elin. 56-åringen minnes at hun var redd for å bli skuffet.

– Vi var faktisk kjærester hele tre ganger i ungdomstiden. Robert gikk fra meg, og det var mye frem og tilbake den gangen, forteller hun.

De var blitt voksne siden sist. Det kjentes trygt, og utover våren ble det mer alvorlig mellom dem. En eller annen gang før sommeren ble de et par.

– Jeg husker vi badet i Kvisteintjenn like ved Geiteryggen. Det var der jeg begynte å kjenne på forelskelsen, og i løpet av sommeren var jeg blitt veldig forelsket, sier Elin og møter ektemannens blikk.

Robert gliser. Han husker det godt.

– Det var i mai og allerede varmt i vannet, minnes han.

Elin forteller at Robert plukket en vannlilje og svømte bort til henne med blomsten i munnen.

– Det var romantisk, sier hun med et smil.

Den første sommeren var de sammen hele tiden, blant annet på Håøya utenfor Helgeroa, der Elins bestemor hadde hytte. Det var også hit de dro på bryllupsreise noen år senere. De kom seg til øya ved hjelp av en liten plastjolle med en motor med bare fire hestekrefter.

– En gang sviktet motoren, og vi rodde hele veien hjem. Det høljeregnet, så vi måtte øse båten underveis, minnes Robert.

Elin ler.

– Heldigvis har ingen av oss noe imot utfordringer. Vi rodde med hver vår åre og brukte fire-fem timer, fortsetter han.

– Det hjalp at vi var så forelsket, legger Elin til.

Gikk på kjærestekurs

Paret giftet seg første gang i 1999.

– Året før oppdaget vi at Robert hadde en svulst i hodet. Den viste seg heldigvis å være godartet, men vi fikk testet kjærligheten. Etter sykdomsperioden trengte vi noe positivt å se frem mot, så vi kjøpte tomt og begynte å bygge hus – i tillegg til at Robert fridde, forteller Elin.

– Siden vi begge hadde vært forlovet på hver vår kant tidligere, hoppet vi over forlovelse og satte ikke på oss ringene før vi sto i kirken, sier hun.

To dager etter bryllupet flyttet ekteparet inn i nybygd hus. Deretter kom to barn, som nå har rukket å bli voksne.

Robert forteller at ekteskapet ikke har vært knirkefritt. Elin rister på hodet, men understreker at de alltid har landet på begge beina.

– Det var en periode der det å gi den andre oppmerksomhet gikk i glemmeboken. Da dro vi på kjærestekurs, forteller Robert.

Elin nikker og sier det var hennes forslag.

– Det var mer enn et forslag. Du sa: «Vi skal på kjærestekurs», sier Robert med glimt i øyet.

59-åringen forteller at han fikk mye ut av det.

– Det var en påminnelse om at det er skummelt å ta hverandre for gitt. Det er viktig for meg å være klar over at Elin, som er en utpreget menneskeperson, er mer opptatt av de små nære tingene enn meg, sier Robert.

Elin smiler hjertelig og forteller at Robert gikk «all in».

– Jeg skjønte hvor mye det betydde for deg, sier han.

Paret har både blitt flinkere til å sette ord på – og til å bruke tid på å snakke om følelser. De kommuniserer bedre og tolker mindre.

– Nå spør jeg istedenfor å gå rundt å lure og tolke. «Forsto jeg deg rett nå?» Et enkelt spørsmål kan forhindre mange misforståelser, fastslår Elin. 

Herlig reprise

Det nærmet seg sølvbryllup, og paret snakket om dagen de giftet seg.

– Det var fantastisk stemning, og vi har så mange gode minner fra den dagen. Ei venninne foreslo at vi skulle gifte oss på nytt! Jeg likte tanken, og da en venn som er vigsler for Humanistene, tilbød seg å vigsle oss, bestemte vi oss. Vi ville si ja til kjærligheten og hverandre en gang til, sier Elin.

Paret forteller at gikk de «all inn». De liker ikke å gjøre noe halvveis.

– Jeg hadde drøyt to år på meg og bestemte meg for at jeg ville komme inn i den gamle brudekjolen. Barna våre, Ingrid og Peter, var med på planleggingen. Ingrid ville være blomsterpike i en alder av 20 – sammen med Ruby, som er Peters kjæreste. Peter fulgte meg opp den røde løperen til scenen der Robert sto sammen med vigsleren og en trompetist. Det var høytidelig, forteller hun.

Det var Elins venn, foredragsholder og TV-personlighet Tore Petterson som vigslet dem.

Paret giftet seg i det samme lokalet som i 1999 og serverte kylling, ris og salat som sist. Datteren bakte bryllupskake, noe foreldrene ikke visste på forhånd. Sønnens barndomskompiser hjalp til på kjøkkenet og påtok seg bartenderrollen.

– Det var en veldig fint fest med taler og god stemning. Vi var de siste som forlot lokalet, slik vi også var i 1999. Denne gang tok vi taxi hjem sammen med barn og svigerbarn klokken fem om morgenen, forteller Robert.

Det var mange av de samme gjestene i 2024 som i 1999. Det var omtrent 70 første gang, denne gang kom 85 gjester.

– Kult med skikkelig feiring

Vi spør Ingrid (23) og Peter (21) om hva de synes om at foreldrene giftet seg på nytt.

– Det var veldig fint å oppleve. Med 25 års ekteskap bak seg var det kult at de gikk for en skikkelig feiring. Gjennom oppveksten har de ofte snakket om bryllupet, og Ingrid og jeg har tullet med at det var urettferdig at vi ikke fikk være med … Derfor var det ekstra gøy at de ville gjøre det på nytt, svarer Peter.

Ingrid forteller at foreldrene alltid har vært opptatt av å tilrettelegge sosiale aktiviteter for dem.

– Vi har foreldre som har vært opptatt av at vi skal skape gode minner og relasjoner til andre. De har lært oss hvor viktig det er å ha gode venner og å ta vare på dem rundt oss. Det var fint å få lov til å varte opp mamma og pappa og hjelpe til med feiringen, sier Ingrid.

– Hvordan bygger man en livslang relasjon?

– Robert og jeg sier det vi mener, har stor tillit til og er rause med hverandre. Han er snill og hel ved. Det gjør det trygt, svarer Elin.

Robert trekker frem at de unner hverandre det beste og gleder seg over den andres fremgang.

– Og så er det dette med å ikke slutte å være kjærester. Selv om vi har vært sammen lenge, er vi fortsatt kjærester. Dessuten er hun min beste venn, sier Robert.

Vakkert, men ikke juridisk

– Å fornye løftene til hverandre er en vakker og meningsfull seremoni, men ikke en juridisk handling. Det er flere som gjør det, men vi har dessverre ikke tall på hvor mange, sier Anders Emil Kaldhol, seniorrådgiver for kommunikasjon i Den norske kirke.

– En seremoni med fornyelse av ekteskapsløftene ligner på mange måter på en vanlig kirkevielse, med unntak av at presten ikke erklærer paret for «rette ektefolk». Dette ble gjort på bryllupsdagen da man ble juridisk gift, sier Kaldhol. 

Human-Etisk Forbund har nylig innført fornyelse av ekteskapsløfter

– Det er en enkel markering for par som ønsker å fornye ekteskapsløftene sine. Vår vigsler holder en kort tale, og paret fornyer sine løfter til hverandre, sier seniorrådgiver Tale Pleym for kommunikasjon i Human-Etisk Forbund.

Hun forteller at de vil tilby fornyelse av ekteskapsløfter både på musikkfestivalen Tons of Rock og i Pride Park i Oslo i juni. 

– Vi regner med det vil komme flere bestillinger om dette fra par etter hvert når flere får vite om det, sier Pleym.