Prestisjeprosjektet i New York sto i fare – så fikk norske Ole en idé
Prosjektleder Cliff Holland sto helt fast. Problemet med tunnel-ventilasjonen lot seg simpelthen ikke løse, og kaos truet New York-trafikken. En trønder reddet prestisjeprosjektet; Ole Singstad fra Lensvik.
Tidlig på 1920-tallet rådet optimismen i USA. En verdenskrig var over, industrien gikk for fullt og Henry Fords oppfinnelse – den masseproduserte bilen – gjorde hverdagen lettere for veldig mange. På Manhattan krydde det av T-Forder, og mange av eierne pendlet inn fra nabostaten New Jersey i sør.
Behovet meldte seg raskt for en veiforbindelse over eller under Hudson River, elven som skiller New York fra New Jersey.
For bred for bro
Elven viste seg raskt å være for bred for en bro. Myndighetene bestemte seg for å forsøke å bygge en tunnel under elva. Dette skulle bli den første undersjøiske tunnel for biler, og stjerneingeniør Cliff Holland ble satt til å lede prosjektet.
Holland tegnet to løp, med trafikk i hver sin retning, men det var ett problem han ikke greide løse: Hvordan skulle han få ut all eksosen som biler i en saktegående kø produserte?
En rekke ingeniører la hodene i bløt, til og med oppfinneren Thomas Edison ble innkalt. Han hadde funnet opp glødelampen, men ventilasjonsproblemet i Hollands tunnel klarte han ikke å løse.
Da fikk Cliff Holland en idé: Kanskje vi skulle ta en prat med han smarte, unge nordmannen?
Idérik
Ole Singstad ble født på Rissa i Sør-Trøndelag i 1882 og vokste opp på gård i Lensvik, ytterst i Trondheimsfjorden. Ole var interessert i bøker og tok sin eksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1905.
Samme år vant et fattig Norge sin selvstendighet fra naboen Sverige, men Ole ville søke lykken i USA, som så mange andre nordmenn på den tiden.
Ved jernbanen i New Jersey fikk Ole jobb, i 1909 begynte han ved tunnelbanen i New York. Der utmerket han seg såpass at Cliff Holland rekrutterte ham til prestisjeprosjektet Holland Tunnel i 1915.
Det var en riktig god ansettelse.
For det var trønderen som kom opp med ideen som gjorde at tunnelen i det hele tatt lot seg realisere.
Tunnel i tre plan
Ole Singstad tegnet en egen tunnel i tre plan:
Under kjørebanen lå et eget rørsystem hvor 42 vifter blåste inn frisk luft fra land.
Over kjørebanen lå også et separat system, hvor 42 andre vifter blåste den eksosforurensende luften ut til landsiden.
Voila! Problem løst.
I 1920 starter utgravingen av Holland Tunnel under Hudson River.
Men om løsningen var fiks, var byggingen langt tøffere. Arbeidet var manuelt og hardt, og 14 arbeidere døde i prosessen. 528 fikk påvist «bends» – eller dykkersyken, som følge av problemer ved dekompresjon etter arbeidsdagens slutt.
To raske dødsfall
Sjefingeniør Cliff Holland var en avholdt, men også svært stresset prosjektleder. Ansvaret tynget. I oktober 1924 fikk han et nervøst sammenbrudd, etterfulgt av sitt andre hjerteinfarkt. Holland døde, bare 41 år gammel, og ingeniør Milton Freeman overtok ledelsen av prosjektet.
Da også Freeman døde fem måneder senere, begynte mange å lure på om det hvilte en forbannelse over Holland-tunnelen. Prosjektet var bare kommet halvveis i den planlagte byggeperioden på syv år, og to prosjektledere var allerede døde.
Da vendte man seg mot den sindige nordmannen som hadde løst ventilasjonsgåten.
Vinteren 1925 ble Ole Singstad satt til å overta – og fullføre prestisjeprosjektet, noe han greide med glans.
13. november 1927 klippet president Calvin Coolidge snoren, akkompagnert av rikelige mengder pomp og prakt. De første 50 000 bilene rullet på tørre dekk under elven fra Manhattan til New Jersey, og tilbake igjen.
Bondesønnen Ole Singstad fra Trøhaugen gård i Lensvik var dagens stjerne i New York. Hans fremtid ble beseglet der og da. Det var tunnelbygger trønderen Ole Singstad skulle bli. Verdens beste i sitt slag.
Besøkte Norge
Etter suksessen under Hudson River, ble Singstad hentet tilbake over det store havet, til Antwerpen, for å bygge biltunnel under elven Schelde. Deretter ble han hentet tilbake til New York for å utrede veiforbindelse på den andre siden av Manhattan – over eller under East River – mellom Manhattan og Brooklyn.
Diskusjonen gikk nemlig varmt, entreprenøren Robert Moses ville bygge broer, mens Ole Singstad mente tunnel ville være best. Til slutt grep presidenten selv, Franklin D. Roosevelt, inn og avgjorde saken til Singstads fordel.
Både Queens-Midtown og Brooklyn-Battery-tunnelene, åpnet i 1940 og 1950, fikk Ole Singstads signatur.
Etter krigen ble Singstad den udiskutable «numero uno» innen undersjøiske veitunneler, og han utviklet stadig nye og forbedrede metoder for byggingen.
I 1955, ved konstruksjonen av Baltimore Harbor Tunnel, innførte han senketunnelen: Doble rørseksjoner på 90 meters lengder ble lagt i grøfter på havbunnen, og metoden sparte de føderale utbyggerne for millioner av dollar.
Ole Singstad hadde nå etablert sitt eget konsulentfirma og fartet verden rundt og bygde tunneler. Han var på Cuba og i Canada, han bygde tunneler i Brasil, Venezuela og Belgia. Sent i 1950-årene ble han også invitert til gamlelandet, hvor han ga råd om tunnelbygging til helårs veiforbindelse mellom Øst- og Vestlandet.
Ole Singstad giftet seg med Else Johansen i New York i 1912, og de fikk to barn sammen. I 1967 besøkte han Lensvik og Norge for siste gang, da fortsatt aktiv i sitt eget konsulentfirma. Ole bodde den siste tiden på Fifth Avenue på Manhattan, hvor han døde i 1969, 87 år gammel.
Ole Singstad – tidenes tunnelkonstruktør – ligger gravlagt på Green-Wood kirkegård i Brooklyn. Holland Tunnel lever videre, med tusenvis av biler som krysser statsgrensen mellom New York og New Jersey hver eneste dag.
