Selv ikke U-2 og SR-71 klarte det. Så kom Perlan 2
Perlan 2 er seilflyet som beviser at man ikke trenger motor for å fly helt ut til randen av verdensrommet.
På 90 000 fots høyde er det like utfordrende å fly som på planeten Mars. Her, 27 400 meter over bakken, er lufttrykket redusert til to prosent av bakkenivå, nesten like lavt som det atmosfæriske trykket på den røde planeten.
Opp hit er det svært få fly som har klatret. Bare jetjagere i høy hastighet har klart å fly opp og ned igjen i denne delen av stratosfæren i en bue, omtrent som et artilleriskudd. Selv ikke spesialflyene U-2 og SR-71 har klart å fly rett frem høyere enn henholdsvis 62 000 fot og verdensrekorden på 85 069 fot.
Men så skulle verdensrekorden bli slått.
Av et seilfly uten motor.
Se video: Motorjournalist Martin Jansen ser nærmere på Volvo EX60
Norskamerikansk rekord
2. september 2018 klatret det spesialbygde seilflyet Perlan 2 til 76 124 fot og satte dermed verdensrekord for seilfly for tredje gang på kort tid.
Den nyeste rekorden på drøyt 23 000 meter er dermed langt høyere enn spionflyet U-2 noensinne har klart. Ingen andre fly uten rakettmotor eller overlydsfart har nådd høyere.
Den unike farkosten er konstruert for å klare høyder på over 90 000 fot, og det er opp hit teamet bak Perlan 2 hadde ambisjoner om å klatre innen utgangen av 2019. Så langt er det blitt med planleggingen, men organisasjonen bak seilfly-prosjektet samler stadig inn penger og prøver å få til et nytt rekordforsøk.
Den norskamerikanske testpiloten Einar Enevoldson (86) opplevde sitt livs «eureka-øyeblikk» tidlig på 1990-tallet da ny forskning tilfeldig ga ham nyss om at kraftige bølgevinder skapt av fjellkjeder og polarvirvelen strakte seg høyt opp i stratosfæren.
Enevoldson, som var en svært erfaren testflyger, hadde jobbet for NASA og blant annet fløyet det vingeløse flyet X-24B. Han var vant til å tenke utenfor boksen. I løpet av karrieren hadde han mange ganger fløyet på ekstreme høyder. Hvorfor ikke ta på seg romdrakt og fly opp til kanten av verdensrommet?
Med seg på laget fikk han eventyreren Steve Fossett. Etter å ha tjent en formue som finansmegler hadde Fossett dedikert livet sitt til å utforske luftige aktiviteter og sette verdensrekorder. I alt satte Fossett 91 luftfartsrekorder før han døde som 63-åring i en småflyulykke i 2007.
Én av rekordene ble satt sammen med Einar Enevoldson da de satte høyderekord med seilfly i 2006. De to måtte avbryte oppstigningen på 15 460 meters (50 720 fot) høyde. Flyet var et vanlig tandemseilfly. Da trykkdraktene utvidet seg på grunn av høyden, ble de så omfangsrike at de knapt kunne betjene instrumentene i den trange cockpiten.
Stropper mot turbulens
Fossetts dødshavari i 2007 satte en midlertidig stopper for Perlan-prosjektet, oppkalt etter perlemorskyene man ser på store høyder. Enevoldson klarte eter hvert å tiltrekke seg nye ressurssterke deltagere. Etter at flyprodusenten Airbus kom inn som hovedsponsor, ble Perlan 2 klar for prøveflyging i 2015.
Denne gangen er romdraktene erstattet med trykkabin i seilflyet. På høyder over 60 000 fot vil det lave trykket få blodet til å koke, så vanlig surstoffmaske er ikke nok.
Metoden for å komme høyt opp i stratosfæren med seilfly minner litt om hvordan en surfer rir på bølgene:
Når vinden blåser på tvers av en fjellkjede, blir den presset til værs. Er vinden kraftig nok, blir hele atmosfæren satt i en bølgebevegelse hvor toppene kan nå ekstreme høyder. Fra bakken kan disse bølgene sees som små linseformede skyer høyt oppe.
Drivkraften til bølgene er de kraftige jetstrømmene fra polarvirvelen vinterstid. Farten kan komme opp i 400 km/t og under visse forhold påvirke stratosfæren opp til 40 kilometers høyde.
Fenomenet oppstår kun over den nordligste og sørligste delen av kloden. Fjellmassivene i Norge og Sverige egner seg godt til bølgeflyging. Den norske høyderekorden for seilfly på drøyt 10 000 meter, ble satt over Gudbrandsdalen.
Å fly i fjellbølger kan oppleves som en ekstremsport. På vei inn i bølgesystemet må man som regel fly gjennom en vegg av turbulens, noen ganger kan den være så kraftig at man må bruke fotstropper på rorpedalene.
Når man kommer frem til forkanten av bølgen, roer det seg ned til en myk og fin opplevelse. Her rir man på en helt jevn luftstrøm og stiger med mange hundre meter i minuttet mens man flyr frem og tilbake sideveis med nesen pekende inn i vinden.
Trykkabin
Som regel setter pilotene begrensningene. Høyt oppe i troposfæren kan temperaturen synke til -60 grader. I tillegg kommer oksygenmangelen. Uten ekstra surstoff om bord kan man ikke fly lovlig over 12 000 fot.
Perlan 2 var det første seilflyet som løste problemet ved hjelp av trykkabin. Uten motor som kan levere trykkluft, skapes et kabintrykk tilsvarende 14 000 fot. Pilotene puster i et slukket system med oksygenmasker. På grunn av overtrykket må man kutte ut vinduer i kabinen. For å kompensere for den begrensede sikten forover har pilotene fått montert et kamera bak i halen som skal gi oversikt.
Perlan 2 har også vinger som er konstruert for stor høyde, og kan holde seg flygende på høyder hvor andre fly ville steilet ut for lengst. Jo høyere man kommer jo tynnere blir luften. For å kompensere for luftens manglende bæreevne må hastigheten økes. På 90 000 fot må Perlan 2 fly i 650 km/t, over dobbelt så raskt som topphastigheten til en konvensjonelt seilfly.
For sikkerhets skyld er Perlan 2 utrustet med to nødfallskjermer; en liten bremseskjerm og en stor skjerm som kan benyttes på lavere høyder.
Mars-forberedelser
Småbyen El Calafate i Patagonia på østsiden av Andesfjellene valgt som base for rekordforsøket. Perlan-teamet vurderte beliggenheten i et flatt område på lesiden av fjellkjeden hvor topografien ikke ville forstyrre bølgene, som ideell.
Høydeflygingene er ikke bare mat for rekordbøkene. Prosjektet markerer også et stort gjennombrudd for utforskningen av atmosfæren på kanten av verdensrommet. Tidligere trodde man at det ikke fantes værfenomener over 50 000 fot.
Flyet ga tilgang til forskning på klimaendringer og forandringer i ozonlaget. Perlan 2 kan også gi verdifull innsikt til fremtidig utforskning av Mars. Ettersom lufttrykket der og i jordas stratosfære er det samme, kan erfaringen med høydeflygingen danne grunnlaget for fremtidige romfarkoster med glideflyegenskaper som kan lande der.
