Rickard samlet flasker og bokser i årevis. Til slutt fikk han oppfylt barndomsdrømmen

Hvor mange tusen flasker og bokser han har pantet, vet han ikke. Men det ble i alle fall nok penger til egenkapitalen da Richard Eriksson (33) fra Örebro i Sverige kjøpte sitt første hus og realiserte barndomsdrømmen.

Og gjenbruk har han tatt med seg videre. I dag driver han en byggevarehandel på nettet som selger brukte byggevarer.

– Det er stor etterspørsel etter gjenbruk, konstaterer Rickard.

Video: Jenny Jenssen viser deg sine favorittøvelser:

Havnet i fosterhjem

Men tilbake til begynnelsen. De første årene vokste han opp med sin alenemor og lillebroren sin.

– Vi flyttet rundt og bodde på litt forskjellige steder, forteller han.

Da han var syv år, ble mamma Marina rammet av kronisk revmatisme. Hun klarte ikke lenger å ta seg av Rickard og lillebroren.

Barnevernet overtok omsorgen for brødrene og plasserte dem i fosterhjem. De ble flyttet rundt mellom forskjellige fosterfamilier før de fant en familie som ble mer permanent. Det var en vanskelig tid.

– Frem til jeg var drøyt syv år, kjente jeg knapt til noen annen boform enn høyblokk og leilighet. Men en dag da jeg var ute og gikk, havnet jeg i et villaområde.

Dermed begynte han å drømme.

– Fra mitt barneperspektiv var hus det samme som at familien spiste sammen, feiret jul sammen og hadde det generelt trygt og koselig. Jeg ville ikke bo i fosterhjem. Huset skulle bli min redning i en utrygg tilværelse.

Men for å kjøpe et hus, trengtes det penger. Sin unge alder til tross, han hadde lagt merke til at når familien hadde drukket opp en flaske eller boks med brus, tok man den med til butikken, pantet og fikk penger. Det var da han fikk den lyse ideen – panting var veien til å kjøpe hus.

– Jeg hadde selvfølgelig ingen anelse om hva et hus kostet. Første steg var å lokalisere hvor han kunne finne tomme bokser og flasker.

– Jeg lette i søppelkasser, på bakken, i parker og utenfor matbutikker. På og utenfor idrettsanlegg fant jeg mye pant.

Lot seg ikke friste

Rickard ble ofte sett slepende på en stor, svart søppelsekk, Når den var full, gikk han til nærmeste panteautomat med fangsten sin.

Deretter gikk han rett til kassen med pantelappen og vekslet den inn i kontanter. Inne i butikken lurte selvfølgelig «farer» som godteri, potetgull og brus. Men Rickard gikk rett forbi fristelsene.

– Jeg var målbevisst og hadde bare én ting i hodet – å kjøpe et hus. Moren min hadde lært meg å leve sparsommelig.

Han gikk hjem, puttet sedlene i en pappeske og myntene i en rød sparegris. Sparegrisen ble stadig tjukkere, og det ble trangt om plassen for sedlene i pappesken.

– Da jeg ble gammel nok, fikk jeg min egen sparekonto der jeg kunne sette inn pantepengene. Hvor mye det var, husker jeg ikke.

På skolen ble han tidvis ertet for pantingen. Han fikk høre at han var ekkel som rotet i søppelkasser. Rickard brydde seg ikke.

– Moren min hadde lært meg at jeg skulle vende det døve øret til når andre sa slemme ting, forteller han.

Andre inntektskilder

Etter hvert ble moren hans bedre og orket å ha Rickard og broren hjemme annenhver uke. Samtidig var han bekymret for moren og økonomien deres, at de ikke skulle ha mat og kunne betale regninger.

I området de bodde, som i dagens språkbruk ville blitt kalt et utsatt område, fantes det også andre forretningsmuligheter for barn og ungdom som ville tjene raske penger. Inntekter som var i strid med lov og moral.

– Jeg falt aldri for det, sier Rickard.

Han holdt seg til pantingen, som til en viss grad ble kombinert med andre forretninger.

– Jeg hadde samlet Pokémon-kort som jeg skulle selge til faren til en kompis. Jeg ville ha 1000 kroner. Han ville prute, og vi møttes for å forhandle. Jeg tror det endte med at jeg fikk litt under tusenlappen.

Rickard solgte også julehefter for å øke inntektene. Og han stilte seg nede i bakgården utenfor blokken og solgte gamle leker han ikke ville ha lenger.

– Det gikk vel sånn passe. Jeg prøvde også å selge smørbrød ved en anledning, det det var ikke så vellykket, sier han og ler.

Kjøpte dødsbo

Pantingen var den beste og sikreste inntektskilden for å nå husdrømmen.

– Et skikkelig høydepunkt var da faren til en kompis ordnet det slik at jeg fikk være med på en Allsvenskan-fotballkamp med Örebro SK. Der var det rikelig med pant! Jeg holdt øye med folk som drakk brus. Da jeg så at de hadde drukket opp, spurte jeg om jeg kunne få boksen. Noen ble selvsagt litt sure, sier Rickard, som likevel kunne reise fornøyd hjem med flere hundrelapper i lomma.

Han kjempet seg gjennom skolen selv om han ikke trivdes og fortsatte på videregående. Matte var favorittfaget, og der hadde han også best karakterer.

 – Jeg visste tidlig at det var forretninger og entreprenørskap jeg ville drive med.

Da han fylte 20 år, sto det litt under 100 000 kroner på sparekontoen. Nå var det endelig på tide å kjøpe hus. Han lette etter et hus der 100 000 kroner ville være nok til egenkapitalen.

Men det krevdes mer enn som så. For å få boliglån trengte han fast jobb, og Rickard hadde til da livnært seg på diverse strøjobber. Da han fant huset han kunne kjøpe, hadde han akkurat fått jobb som telefonselger.

Huset var bygget i 1929, med et boareal på litt over 65 kvadratmeter, og det var et dødsbo.

– Ikke akkurat noe drømmehus, men det var det jeg hadde råd til. Jeg prutet prisen ned fra 495 000 til 450 000 kroner og flyttet inn.

Husdrømmen hadde gått i oppfyllelse, og han tenkte på hvor mange søppelsekker med pant som lå investert i veggene.

Stort oppussingsbehov

Snart viste det seg at husdrømmen ikke var helt som han hadde tenkt seg.

– Huset hadde et stort behov for oppussing, og jeg hadde aldri pusset opp noe før. Men takk og lov fikk jeg hjelp av familie og venner. Samtidig innebar det at jeg bodde på en byggeplass. Og det å bo alene var ikke det jeg hadde tenkt meg, det føltes tomt.

Så han bestemte seg for å selge og finne et bedre hus.

– Salget ble en skikkelig dårlig forretning. Så fant jeg et murhus i to etasjer på cirka 70 kvadratmeter.

Heller ikke det huset innfridde helt forventningene. Nå hadde han blitt samboer og hevet listen for boligen, så hus nummer tre ble et større hus på cirka 200 kvadratmeter. Der var det blant annet svømmebasseng og andre fasiliteter.

– Da forholdet tok slutt, føltes det store huset utrolig ensomt å bo i. Jeg solgte og har valgt å bo i leilighet til jeg finner et hus som jeg virkelig vil bo i.

Husene og den medfølgende oppussingen har imidlertid lært ham en del om byggebransjen og fremfor alt byggematerialer.

– Da jeg var på søppelfyllingen, så jeg folk som kastet fungerende byggematerialer og andre ting, helt unødvendig. Det var nesten så jeg spurte dem om jeg ikke kunne få ta det i stedet.

Eget gjenbruksfirma

Rickard grublet og kom frem til at dette var noe som burde kunne gjøres om til en forretningsidé. Og siden startet han det digitale byggevarehuset www.byggmedretur.se, der han selger brukte byggevarer og maskiner.

– Vi samarbeider med bedrifter som vil være med og skape et billigere og mer bærekraftig alternativ for bygging. Det gjør vi ved å selge videre varer fra overskuddslagre, skadde varer, forsikringssaker og varer fra ombygginger. For meg handler det ikke bare om å tjene penger, men om å ta vare på jordens ressurser på best mulig måte.

Samtidig er det en naturlig kobling til pantingen.

– Nå føles det som at sirkelen er sluttet. Pantingen lærte meg en viktig ting – å være utholdende og aldri gi opp.

En av dem som hjelper til i bedriften er moren hans, Marina, som nå har det bedre.

– Vi har et godt forhold i dag, sier Rickard og forteller at det med pantingen sitter i fortsatt.

– Men ikke like mye som før, sier han og ler igjen.