Her bor det 83 mennesker. Over den vesle landsbyen hviler ikke bare én, men to forbannelser

Idyllisk plassert ved foten av de mektige Moncayo-fjellene ligger landsbyen Trasmoz. De trange gatene og lave husene vitner om en søvnig landsby på den spanske landsbygda. Over det vesle tettstedet troner borgen fra 1200-tallet, Castillo de Trasmoz. På 1400-tallet skal Trasmoz ha vært hjemmet til 10 000 mennesker. Nå er innbyggertallet 83. 

Som så mange andre småbyer i dette området, har Trasmoz en forhistorie preget av skiftende regimer. Likevel er den unik i europeisk sammenheng. 

Trasmoz´ fortid er mystisk og mørk. Og bannlyst. 

– Her, som i mange andre land, ble kvinner anklagd for å være hekser drept. Som oftest ble de brent på bålet, forteller arkeolog, forsker og historiker Oscar Bonilla Santander (34). Han er oppvokst i området og kjenner den underlige historien rundt Trasmoz svært godt.

– Men siste angivelige heks som ble drept her, var i 1860. Det er sent, påpeker Oscar og forteller at heksebrenning var vanlig i middelalderen og under den spanske inkvisisjonen – som ble avskaffet på 1830-tallet.

Heksehistoriene

Hekseprosessene var rettssaker, gjerne summariske, mot mennesker som ble beskyldt for å drive med magi eller trolldom. Hekseri var ansett som en meget alvorlig forbrytelse i den vestlige verden i senmiddelalderen og frem til midten av 1700-tallet, ifølge Store norske leksikon. 

I Norge ble 870 mennesker stilt for retten anklaget for trolldom. Nesten samtlige av rettsakene skjedde mellom 1560 og 1700. 75 prosent av dem som ble tiltalt, var kvinner, ifølge Arkivverket. Rundt 350 ble brent på bål.

I Trasmoz skal magi og trolldom vært mer utbredt enn i Spania for øvrig. Oscar forteller at fjellmassivet som ruver i bakgrunnen, Sierra del Moncayo, hadde mytologisk betydning. I tillegg skal området hatt planter og dyr som var uvanlig andre steder i landet.

Den unike floraen skal etter sigende gitt innbyggerne «magiske og helbredende» urter gjennom århundrer.

– Men mennesker med evner til å utnytte disse elementene, ble litt uglesett. Det fantes imidlertid en distinkt forskjell: Hvis en mann helbredet folk, ble han ansett som en slags doktor. Hvis en kvinne på den tiden gjorde det samme, ble hun stemplet som heks, sier Oscar.

Hekser står sentralt i landsbyen historie, men det er konsekvensen av de angivelige hekseriene som har gitt byen en unik historie.

To forbannelser

Den unge forskeren viser vei opp mot den gamle borgen i byen. Den ble forlatt i 1530 og lå øde frem til 1998 da den ble restaurert. Inne i borgen venter byens borgermester, Jesús Daniel Andía Bernia. Han viser meg rundt i det massive steinbygget.

Vi er helt alene, under en regntung himmel, med de store fjellene i bakgrunnen. En underlig stemning hviler over det flere hundre år gamle festningsverket.

– Borgen ble reist i tidlig middelalder, ombygget og forsterket i løpet 1200- og 1300-tallet, forteller Bernia, før han med stolthet i stemmen forkynner at atmosfæren jeg opplever her, ikke er innbilt. Langt ifra.

– Trasmoz er den eneste byen i Spania som offisielt er bannlyst av både kirken og presteskapet – og fortsatt er det i 2025, forteller Bernia.

Det skyldes ikke bare én, men to forbannelser: Henholdsvis i 1255 og i 1511. Forbannelsene har vevd seg inn i landsbyens kollektive bevissthet og bidratt til å gjøre Trasmoz til en by fylt av mystikk og overtro.

– Men forbannelsene er av forskjellig art, påpeker Bernia.

Den første

Offisielt kom den første forbannelsen som en reaksjon fra den katolske kirken som følge av en konflikt mellom det nærliggende klosteret Veruela og landsbyen Trasmoz.

– Konflikten gikk blant annet ut på retten til vann og skogbruk mellom Verula og Trasmoz.

– Landsbyen nektet dessuten å underkaste seg kirkens kontroll. Og skatt til klosteret gikk innbyggeren heller ikke med på å betale, forteller Bernia.

Men årsaken til forbannelsen kan ha en annen, bakenforliggende forklaring, som blant annet støttes av Bernia: Falskmyntneri.

– Datidens hersker i Trasmoz, lagde falske penger her inne i borgen. Det fikk abbeden i klosteret nyss om, forteller Bernia.

På den tiden var kirkelederne mer som eneveldige herskere å regne. Abbeden i Verula var intet unntak. Han var mektig og hadde mektige venner. Og slike ulovlige sysler ville han til livs.

Det er funnet skrifter som bekrefter at innbyggerne i Trasmoz og området rundt ble advart av borgens eier mot å nærme seg festningen om natten: Det foregikk nemlig skumle og overnaturlige ting bak murene, hekseri og trolldom, som kunne få innbyggerne drept.

– Advarselen var kun for å holde folk unna borgen, og lydene de hørte var mest sannsynlig støping og valsing, produksjonen av falske mynter, forteller Bernia.

Under muslimsk kontroll

I 1255 tok erkebiskopen i Tarazona et drastisk grep, i samarbeid med Veruela-klosterets abbed: De erklærte Trasmoz for ekskommunisert. Det innebar at innbyggerne ble utelukket fra kirkens fellesskap. Kirken forbød messer, dåp og begravelser i landsbyen. Det var et kraftig politisk og åndelig virkemiddel som hadde som mål å tvinge Trasmoz i kne.

Bernia ler igjen, for selv om en slik forbannelse er svært opprørende for en troende katolikk, og i hvert fall på den tiden, tok de fleste innbyggerne i Trasmoz forbannelsen med stoisk ro – av opplagte årsaker. Store deler av Den iberiske halvøy hadde vært kontrollert av de muslimske maurerne siden 700-tallet.

Selv om kristne styrker hadde gjenerobret mye land på 1200-tallet, forble mange muslimer boende i disse områdene.

– De ble kalt mudéjares – muslimer som levde under kristent styre, ofte med religionsfrihet i bytte mot skatt, forteller Bernia og legger til at hele 80 prosent av innbyggerne i Trasmoz var muslimer på denne tiden.

– De muslimske innbyggerne brydde seg ikke om hva katolske prester måtte finne på av forbannelser og slikt. Heller ikke den resterende katolske befolkningen tok forbannelsen så alvorlig som kirken hadde håpet, forteller Bernia.

– Ekskommunikasjonen ble faktisk møtt med trassig opprør, bekrefter Oscar og får et slags stolt nikk av Bernia.

Det underlige er at når jeg spør om forbannelse nummer to, virker begge karene enda stoltere. Og det er litt underlig sett fra mitt ståsted, for forbannelse nummer to er langt mer alvorlig enn den første.

Den andre forbannelsen

Dagen etter er Oscar og jeg inne i et stort kloster grunnlagt helt tilbake i 1146: Veruela-klosteret. Vi vandrer alene gjennom store, tomme ganger. Gjenlyden av skosålene mot det massive steingulvet, skaper en spesiell atmosfære. Det føles nesten som å være i et kapittel av Dan Browns religiøse thriller «Da Vinci-koden» fra 2003.

– Den første forbannelsen er blitt tolket i mange retninger, men dokumenter forteller at den aldri egentlig er blitt opphevet, påpeker Oscar.

Men samtidig forteller dokumentene at forbannelsen fra 1255, kun ble påført de som levde i Trasmoz på den tiden.

– Det kan tolkes dithen at etterkommerne ble fritatt for forbannelsen. Kanskje, sier Oscar.

Den andre forbannelsen derimot, kan ikke avskrives så lett. Oscar viser vei inn til hva som best kan beskrives som klosterets hjerte: Alteret i det religiøse byggverkets enorme kirke.

– Midt på natten en gang i år 1511, kalte klosterets abbed inn til et slags kirkelig eksorsisme- ritual, med formål om å få Guds vrede til å falle over Trasmoz, forteller Oscar.

Dette skjedde etter flere års konflikter og anklager om hekseri og vanhellig aktivitet i Trasmoz.

– Ritualet ble utført med kirkeklokker, røkelse og hellig vann, og her på alteret hadde de et stort kors, som abbeden dekket til med et sort pledd, sier Oscar.

Ba om Guds vrede

Abbeden skal ha lest fra salme 108 i Salmenes bok, som inngår i Det gamle testamentet. «Med Guds hjelp skal vi gjøre storverk. Han vil tråkke våre fiender ned», står det skrevet i salmen. I tillegg skal abbeden ha forbannet Trasmoz og bedt om Guds vrede over «hekser, trolldom og syndens rede» i Trasmoz.

Kort fortalt ga forstanderen alle innbyggerne i Trasmoz den siste olje, hvilket historikere tolker som at abbeden rett og slett ba Gud om å ta livet av alle innbyggerne i Trasmoz.

– Leter du på nettet, vil du finne flere som hevder at denne forbannelsen offisielt ble godkjent av både biskopen i området, som holdt til i den nærliggende byen Tarazona, samt av paven, Julius II. Men det stemmer ikke ifølge dokumenter som er funnet, eller snarere ikke funnet, hevder Oscar.

– Vi har ikke funnet nedskrevne ord eller andre kilder som kan dokumentere at  biskopen eller paven skal ha godkjent dette ritualet, eller i hele tatt var informert om det. Faktisk påviser dokumenter det motsatte: Ritualet abbeden utførte, var forbudt av kirken, sier historikeren. 

Det ble nedfelt en fredsavtale mellom Verula og Trasmoz et par år senere, men selv om mange tror dette også var en signering for opphevelsen av forbannelsen, så kan ikke det dokumenteres, ifølge Oscar.

– Det er komplisert. Den første forbannelsen ble gjort i tråd med kirkens regler, og kan dermed oppheves av paven, dersom en slik forbannelse finnes, slik mange hevder. Den andre forbannelsen, den fra 1511, er det kun personen som utstede den som kan oppheve, men han døde jo for flere hundre år siden. 

Kirken bekrefter

Byen Tarazona huser det gamle palasset til områdets biskop. Oscar har arrangert et møte med presten Javier Bernal Gimeno. Han er en høytstående geistlighet og har kun områdets biskop, Vicente Rebollo Mozos, over seg i prestehierarkiet.

Det er derfor med en smule ydmykhet jeg møter opp på Gimenos kontor. Oscar har signalisert at jeg kanskje ikke burde spørre og grave så mye om forbannelsene. De er ikke populære temaer i områdets kirkekretser. Ikke helt uforståelig. 

Men Gimeno viser seg som en åpenhjertig og vennlig mann. Og ikke bare det: Han inviterer meg inn i palassets arkiv. Bak en stor dør, står hyllerader med gamle dokumenter og bøker. Noen flere hundre år gamle. Gimeno plukker frem en flere kilo tung bok fra 1500-tallet.

– Tja, det står vel noe her og der, innrømmer presten.

Men egentlig er ikke jeg her for å lete gjennom gamle skrifter. Det har andre, langt mer kyndige folk gjort før meg. Det jeg ønsker å få svar på, er opplagt: Kan den katolske kirken bekrefte at det er blitt kastet to forbannelser over Trasmoz, og at disse fortsatt gjelder? Og er det slik at forbannelsene, om så bare den ene, kun kan oppheves av paven selv? 

Jeg har kontaktet Vatikanet og bedt om svar på disse spørsmålene. Men med tanke på de siste månedenes begivenheter med valg av ny pave, har svar på mine spørsmål neppe høy prioritet. 

Men Gimeno vet. Noe nølende bekreftet han at forbannelsene finnes.

– Men hvorvidt paven kan eller ikke kan oppheve disse forbannelsene, blir egentlig bare spekulasjoner, sier han og påpeker som sant er: Det er fryktelig lenge siden.

– Dessuten har kirken meg bekjent aldri fått en formell forespørsel fra Trasmoz om å oppheve disse forbannelsene, sier Gimeno. 

Fra et religiøst ståsted kan det virke rart, men mye tyder på at byen ikke ønsker forbannelsene opphevet. Tvert om. 

Møte med en heks

Tilbake i Trasmoz møter jeg nok engang borgermesteren. Denne gang har han følge med annen innbygger, Lola Ruiz.

– Turister er lei strender og parasolldrinker. De vil ha noe mer, noe som hører den åndelige verdenen til. Eventyr, litt trolldom, hekser, magi og unike historier. Og det finnes det flust av her i Trasmoz. Dessuten er det ingen som demonstrerer mot turistene, slik som Barcelona, Mallorca og på Kanariøyene, sier Lola.

– Hit kan besøkende fra hele verden komme, og alle er velkommen, forkynner borgermester Bernia, og innrømmer at de ikke ønsker forbannelsene fjernet. De er attraksjoner.

– Vi har noe som er unikt som ingen andre byer i hele Europa kan skilte med. Derfor har vi valgt å omfavne byens mørke historie og gamle tradisjoner, blant annet med en årlig heksefestival, forteller Bernia.

Da hylles mystikken, og byens mektigste heks kåres. Ifølge borgermester Bernia  er Lola Ruiz den mest autentiske heksen den moderne verden kan by på i dag.

– Men i stedet for å bli brent på bålet, er hun som en æresborger av hekse-byen Trasmoz. 

Brøt tabu

Da Lola Ruiz kom til Trasmoz for 25 år siden, var all prat om forbannelsene tabubelagt.

Særlig blant de eldre, mer konservative katolikkene i landsbyen. Men Lola snudde det hele på hodet. Hun så potensialet i å utnytte magien, heksehistoriene og forbannelsene til landsbyens beste.

– For det første visste svært få om disse forbannelsene, fordi historiene om kirkens vrede over Trasmoz hadde på den tiden vært begravd i gamle dokumenter og bøker i lang tid, forteller Oscar.

Men Lola fikk folk til å grave litt i historien, finne frem de «mørke» kapitlene i Trasmoz sin fortid, og heller omfavne disse enn å støte de fra seg.

Likevel, da det i 2007 dukket opp nye dokumenter, som langt på vei bekreftet den første forbannelsen, ble mange litt satt ut.

– Eldre mennesker, samt de mer religiøse innbyggerne og ikke minst prestene i området, hevdet det hele var løgn, forteller Lola.

Men hun stod på sitt, mente dette kun var positivt for byen og dens innbyggere.

I dag er det mye takket være Lola at Trasmoz har en årlig hekse festival. Og ikke minst at byen hver Halloween tiltrekker seg flere tusen turister, sugne på mystikk og heksehistorier.

– Og ikke minst; her kan turistene kjenne på følelsen av å være i en by bannlyst av kirken og hele presteskapet, smiler Lola stolt.