Nunna (110) er Norges nest eldste – Håper å bli her litt til

– Hver kveld når jeg legger meg, tenker jeg på hvor heldig jeg er som kan sove i min egen seng og bo her hjemme i den deilige leiligheten min. Er den ikke fin? Har du vært inne i stua? Der henger det et bilde av pappa og et barndomsbilde av meg som du kanskje vil se?

– Du skjønner, jeg var en ordentlig pappajente, ler Edna Ellynore Moum, født Gundersen. Blant venner er hun bare kjent som Nunna.

Til høsten fyller hun 111 fornøyde år. De siste seksti av dem har den livlige Arendalsdamen tilbrakt i Larvik.

Skrapkaka

Når denne saken blir trykket, er Nunna den nest eldste personen i Norge, kun slått av ti måneder eldre Lina Anundsen, som bor på sykehjemmet i Siljan og som fylte 111 år i desember i fjor.

– De kalte meg skrapkaka fordi det var elleve år siden sist det kom et barn i huset hos mor og far. Jeg var en skikkelig attpåklatt. Mine to eldre søsken var ikke bare glad for at jeg kom, hehe, humrer Nunna. Det er jo noen år siden, men jeg går ikke rundt og tenker på hvor gammel jeg er. Har i grunnen aldri følt meg gammel. Men mye er annerledes nå enn da jeg var ung, medgir Nunna, som fremdeles kan huske sin første tur fra hjembyen Arendal til nabobyen Tvedestrand, der hun hadde en onkel som var banksjef.

Tok hestedrosje

– Den turen tok vi med hestedrosje, og vi måtte skifte hester på to skysstasjoner. Reisen tok nesten en hel dag. Nå har vi både biler og fly, og alt går mye fortere, men i grunnen er ikke livet så veldig annerledes enn før. Mat på bordet må vi alle ha, og familie og venner er fremdeles viktig, synes Nunna, og forteller at hun har vokst opp på sunn hverdags­kost og veldig mye torsk.

Torsk og atter torsk

– Pappa var så forferdelig glad i torsk. La kokte torskehoder på tallerkenen og slurpet i seg. Han kunne ikke få nok. Vi hadde torsk til middag flere ganger i uken, også på julaften, sukker Nunna.

– Jeg drømte om kylling og kjøtt, men det var sjelden kost i mitt barndomshjem. Det var ikke mange søtsaker å få heller, for vi måtte passe på tennene, sa pappa.

– Det ble med en stripe kokesjokolade hver lørdag. Men heldigvis har jeg frem­deles tennene mine i behold, ler Nunna igjen.

Hun ler mye og henvender seg ofte til sin gode venn, forfatter og lokalhistoriker Tor Bjørvik, som flittig noterer ned alt Nunna forteller.

– Er jeg ikke heldig som har en så kjekk ung mann som kommer på besøk? Han er jo bare 83 år og kunne vært sønnen min, men vi har mye å prate om, ikke sant Tor? spør Nunna skjelmsk.

Tor legger armen rundt Nunna, smiler og nikker bekreftende. Han er her flere ganger i uken.

– Hun er en levende kilde til en annen tid. Det er fantastisk å lytte til Nunna, synes Tor.

Det er nok genene

Da Nunna ble født i 1915, var første verdenskrig godt i gang. Da hun fylte fire år, herjet spanskesyken, som tok flere millioner liv bare i Europa. Spanskesyken var en influensa­pandemi som kom i bølger. Bare i Norge døde det over femten tusen. Dødeligheten var høyest blant barn og unge siden de eldre hadde høyere immunitet mot slike virus. Tuberkulose var en annen livstruende sykdom.

– Men jeg ble nesten aldri syk, sier Nunna.

På spørsmålet om hva hun tror er grunnen til at hun har blitt så gammel, svarer hun at det nok er genene.

– Jeg har spist helt vanlig kost gjennom hele livet. Har aldri røykt sigaretter, men er glad i et glass sherry. Jeg har alltid en flaske i skapet, vil du smake? spør hun og slår øynene opp.

Hun kan fremdeles lese ­avisen uten briller.

Et sylskarpt blikk

– Før leste jeg mange bøker, men nå blir jeg fort trett i ­øynene, så jeg holder meg til avislesing. Jeg er blitt fortalt at jeg har dueblå øyne, men ikke vet jeg hvordan dueblått ser ut. Vet du?

Nunna har nydelige blå øyne og et sylskarpt blikk, faktisk så klart og skarpt at en øyelege fra Fredrikstad har ringt og spurt om å få komme på besøk og undersøke hva som kan være årsaken til at hun ser så godt.

– Bare la han komme, svarer Nunna når Tor spør om det er greit med denne øyelegen.

Så hyggelig med besøk

– Det er så hyggelig å få besøk, og snart kommer min yngste datter på 78 år fra Italia. Der har hun bodd i mer enn femti år. Min eldste datter er 83 år og bor i Fredrikstad. De kan jo ikke komme så ofte på besøk. Jeg hadde en sønn også, men han døde av kreft da han var 51 år. Å miste et barn er forferdelig. Jeg savner ham hver dag, sier Nunna og blir stille noen sekunder mens hun ser ned i duken.

– Men du kan tro jeg hadde en pen og snill mann, sier hun og forteller om bryllupet under krigen i Oslo, der hun bodde de første årene mens hun var gift. Å komme til hovedstaden hadde alltid vært stort.

Prominente personer

– Da jeg var barn tok man dampbåten fra Arendal til Kristiania, og kapteinen var en liten jålebukk. Han pleide å rope ut: «Er det noen prominente passasjerer med i dag?» Dersom det var det, fikk de sitte ved kapteinens bord og spise. I Arendal var det mange prominente, hehe, humrer Nunna igjen.

– Ingen damer ble omtalt med fornavn i den byen. De het enten fru overlege eller fru skipsreder ditt eller datt, selv om det var lenge siden familien hadde eid noen skip. Det var stort klasseskille i Arendal, og de rike giftet seg bare med hverandre, forteller Nunna, som selv var datter av en velrenommert møbelsnekker.

Et pent hjem

De hadde det hun kaller et pent hjem.

– Men rike var vi ikke, altså. Pappa snekret likkister under spanskesyken og tjente en del på det. Det er fælt å tenke på, men noen måtte jo gjøre det. Han la seg opp en del ­penger og kjøpte et verksted i byen, der han siden snekret mange vakre møbler. Slik vokste jeg opp i velstand. Og pappa var så utrolig snill. Han kjøpte både ski og skøyter til meg, men ikke staver, for det var farlig. De kunne vi få i øynene.

Livet i Oslo

– Jeg traff mannen min under krigen i Oslo. Der hadde jeg en liten kontorpost. Vi giftet oss hos byfogden, men fikk aldri tatt noe bilde. Så flyttet vi til Jacob Aalls gate, men før det bodde jeg på et jentehospits som ble kalt Englehjemmet. Det var der jeg så Ruth Maier bli hentet av nazistene og ført vekk. Hun ble tvunget om bord i den båten som fraktet jødene til Auschwitz i 1942, sier Nunna og blunker vekk en tåre i øyekroken.

– Det synet glemmer jeg ­aldri. Ruth ble sendt rett i gasskammeret.

Bomben tok 44 liv

Nunna har flere tunge minner fra krigen, også fra da hun skulle føde sin første datter.

– Det var eksplosjoner i byen, så vi måtte flykte ned i kjelleren og være der i mange dager. Og så var det den bomben som traff trikken jeg ikke rakk. Det var på nyttårsaften i 1944 da jeg skulle i et selskap. Jeg var bare noen minutter for sent ute. Trikken gikk fra meg. Like etterpå ble den ­truffet av en bombe som tok livet av fireogførti passasjerer. Helt forferdelig å tenke på, sukker Nunna.

Knut Hamsun i Arendal

På 1960-tallet flyttet Nunna og ektemannen Hans til Larvik, der han fikk post som tollsjef. Selv var hun hjemmeværende med to døtre og en sønn. Det var fine år, synes Nunna, som ble enke i 1980 da Hans døde etter lengre kreftsykdom.

– Jeg savner ham fremdeles.

– Siden har jeg hatt stor ­glede av å lese. Yndlingsfor­fatteren min er Gabriel Scott, han som skrev om fiskeren Markus. Da jeg var ung traff jeg både Knut Hamsun og Gabriel Scott i Arendal, det er rart å tenke på. Knut Hamsun var veldig høy og pen. Hører du forresten at jeg har beholdt dialekten min? Skarringen min? Den er ikke lett å legge av seg, og ikke vil jeg det ­heller, smiler Nunna lurt og ber oss ta med fyrstekaken vi kom med hjem igjen.

– Du skjønner, jeg spiser ikke så mye lenger. Orker ikke. Og ikke drikker jeg kaffe heller, det har jeg aldri gjort. Men det er ikke noe farlig med meg. Jeg blir godt passet på av alle de hyggelige menneskene som kommer og hjelper meg hver dag. Også Tor, da. Min aller beste venn. Venner er viktig. Den som har mange venner i livet, er heldig. Nå er mange av mine venner døde, og det er et stort savn, men jeg har Tor, stråler Nunna og får en klem.

Gode guttevenner

Også i barndommen hadde Nunna gode guttevenner, ­særlig to stykker som hun ofte dro på badetur med.

– Jeg var flink til å stupe. Bada fra badehuset nedenfor skolen. Om sommeren rodde vi gjennom kanalene. Hadde med niste. Vet du forresten at jeg kunne snakke engelsk før jeg begynte på skolen? Pappa snakket litt engelsk med meg hver dag, og tenk, jeg visste ikke at det var engelsk en gang, ler Nunna hjertelig.

– Siden ble jeg ikke så verst i tysk heller, men matematikk var ikke noe for meg. Lærerne var veldig strenge. Vi måtte stå skolerett ved pulten og si frem salmevers. Hver søndag gikk jeg til Stina med en kurv som mamma hadde laget ferdig. Mamma var så snill og Stina var så fattig. Sånn var det da jeg var barn. Veldig stor forskjell på fattig og rik.

Så takknemlig

– Vi har det mye bedre nå, og det er bra. Håper jeg kan være her enda lenger, for livet er fint. Jeg har rullatoren min, og se her – godstolen min. Nå må jeg sette meg nedpå, blir fortere sliten enn før. Husk at Tor må ta med seg noen av tulipanene jeg fikk. Det fortjener han, synes du ikke? Tenk at han kommer og besøker meg flere dager i uka. Jeg er heldig jeg!