Nå er det slutt: Norgesmester Bailey (12) er pensjonist
I ti år har springer spanielen Bailey har vært en dyktig og avholdt narkotikahund i hundetjenesten i Kriminalomsorgen. Da han ble takket av, hadde både hundefører Karina og direktør Lise tårer i øynene.
Gjennom mange år har narkotikahunder, «ansatt» i Kriminalomsorgen, bidratt til at det sjeldnere kommer rusmidler inn i norske fengsler.
En av de firbente som virkelig har gjort en forskjell, er en hvit og brun, logrende spaniel ved navn Bailey. Han har søkt og funnet – og dessuten blitt norgesmester i narkotikasøk to år på rad.
Ingen kjenner hele Baileys forhistorie. Kanskje ble han tidlig i livet regnet som «ubrukelig» til det han egentlig var avlet til å gjøre som støtende fuglehund. Kanskje ga eierne ham opp.
– Han ble plassert i en kennel i London, drevet av en pensjonert politimann som tok til seg hunder for videresalg. Da vi fikk vite om ham, var han ett år gammel, forteller hundefører Karina Starholm (51) i Kriminalomsorgens region øst.
Hun er utdannet fengselsbetjent ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS og har mange års erfaring fra arbeid i fengsel, først uten hund.
Karinas drøm
Drømmen om å bli hundefører har imidlertid fulgt henne siden studietiden. I dag arbeider hun som hundefører og fengselsførstebetjent.
– Jeg vokste opp med trekk- og jakthunder og kjøpte senere schæfer og begynte aktivt med brukshund. Da jeg fikk grønt lys til å utdanne meg som hundefører ved Politihøgskolen, var det en drøm som gikk i oppfyllelse, forteller hun.
Vi er i Kriminalomsorgens lokaler i Lillestrøm, og stemningen i rommet er både høytidelig og beveget. En glad, gammel og ivrig hund beveger seg rundt oss.
Blikket er litt sløret, slik gamle hunder ofte får, men han er fortsatt frisk og rørig. Det finnes mye som er spesielt med Bailey, men utgangspunktet for denne historien er at han er en av narkotikahundene som har stått lengst i aktiv tjeneste.
Dedikert herremann
Bailey er innimellom en kosehund, men aller helst vil han være på jobb. Nå har han bodd hos Karina i 12 år av livet sitt – og det skal han fortsette med. Selv om han er tatt ut av tjeneste, er han med henne på jobb nesten hver dag. En ordning som gjør livet som pensjonert tjenestehund enklere.
– Ofte flytter pensjonerte tjenestehunder til nye hjem, men med ham er det ikke aktuelt. Han er unik på så mange måter, og helt ærlig tror jeg ikke han ville trives sammen med andre enn meg og barna mine. Jeg er overbevist om at han ville blitt deprimert, sier Karina og ler.
Tårene presser seg frem når hun snakker om den helt spesielle hunden.
– Da han kom til meg, bar han på en historie som kanskje ikke var så heldig. Han var ikke en hund som lett knyttet seg til mennesker, og det tok tid å utvikle en god relasjon. Et godt samarbeid mellom hund og hundefører er avgjørende for prestasjonene, så jeg måtte legge inn en seriøs innsats for å komme i mål. En enorm treningsmengde ligger bak, sier hun.
Noen vil kanskje mene at metoden hun brukte for å knytte bånd var i overkant. Andre vil nikke gjenkjennende.
Karina lot Bailey sove i sengen hver natt. Slik ble de nært knyttet gjennom å være sammen nesten hele tiden.
– Vi visste at en hund som ham kunne bli en veldig god tjenestehund. Primært ser vi etter individer med sterk jakt- og byttedrift og med interesse for forsterkere.
En forsterker er noe hunden opplever som positivt, og som derfor forsterker ønsket adferd. Disse egenskapene viste seg tidlig å være på plass.
Også en familiehund
Omplasseringshunden ble etter hvert en ener i oppgaven han fikk. Bak flinkheten ligger iherdig og systematisk trening. Da relasjonen mellom hund og fører var etablert, lærte Bailey å søke etter, lokalisere og markere narkotika.
– Vi trente i alle slags miljøer, uavhengig av forstyrrelser. Det var både lange og korte økter. Tjenestehunder må ha lyst til å finne og være utholdende. Bailey utmerket seg. Han kunne være på jakt etter narkotika i timevis, sier hun og stryker ham over hodet.
Samtidig har Bailey hatt et vanlig familieliv sammen med Karina og hennes to barn. Han er ikke bare tjenestehund, men også familiehund – en elsket firbent som har gitt mye glede til flokken sin.
– Han er verdens beste venn og en tjenestehund som vil bli husket for sin måte å jobbe på. Han er ekstremt selvstendig. Han kan komme inn i et fengsel, ta seg frem på egen hånd og finne narkotika. Lysten til å finne er hans aller sterkeste side, sier «mammaen».
Hun beskriver den logrende kameraten som litt gategutt. Hadde han hatt en stemme, er hun overbevist om at han ville sagt:
– Slapp av, mutter’n, jeg fikser dette.
En livsstil
Karina forteller at narkotikahunder i praksis alltid er på jobb. Selv på tur i skogen går Bailey med nesen påkoblet.
Hva gjør man hvis hunden plutselig markerer på en vanlig søndagstur i nabolaget? Slike situasjoner kan faktisk oppstå.
– Å være hundefører er en livsstil. Du har ansvaret for hunden hver eneste dag og må trives med det. Egentlig har du aldri helt fri. Jeg liker heller ikke å sette hundene mine bort til andre enn den nærmeste familien, så hverdagen legges opp rundt dem, forteller hun.
Hjemme hos Karina har Bailey også fått en arvtager. Oscar, også han en springer spaniel, kom til familien som valp. Han har fått trygghet fra starten av og har derfor lettere knyttet bånd til sin fører.
– Jeg håper han blir like flink som Bailey. Vi trener og trener. Hundene mine løper mye løse i skogen for å dekke behovene sine både fysisk og mentalt. Det er tross alt krevende for hunder å være på jobb. Dyrevelferden skal ivaretas, understreker Karina.
Når vi spør om hund i sengen bare var en midlertidig løsning, ler hun.
Nå har hun to firbente i sengen hver natt.
I Kriminalomsorgen finnes det en egen avdeling for narkotikahunder. Direktør Lise Sannerud sier at hundene og førerne gjør en viktig jobb.
– Vi skal ha et rusfritt miljø i fengslene våre, fordi det er en forutsetning for godt rehabiliteringsarbeid. Når hundene bidrar til å hindre at rusmidler kommer inn i anstaltene, gir de innsatte bedre forutsetninger for å lykkes når de en dag skal tilbake til samfunnet, sier hun.