Da Rolf og Eva kom dit for over 50 år siden, visste de ikke at han skulle bli Norges siste fyrmester

Når det blåste full orkan, og jeg måtte ut og spikre lemmer foran vinduene, hendte det jeg ba en liten bønn.

Norges siste fyrvokter Rolf Dybvik (73) kaller bønnen «Fadervår i kortversjon», og den gikk omtrent sånn:

− Hjelp!

Norges sørligste fastlandspunkt ligger på en av landets mest uberegnelige kyststrekninger. To hav møtes her, Skagerrak og Nordsjøen, øst og vest. Ikke sjelden blåser det storm og orkan. Over fjellknausen, mot havet, pumper fyrlykta ut kjegler av lys, i jevne, trygge intervaller. Hvitt blinkende lys hvert 20. sekund. Hvert fyr, kysten rundt, har sin egen signatur.

− Jeg oppførte meg fint, Kystverket lot meg beholde jobben til jeg ble 65. Men da var det slutt, sier Rolf, men uten stort vemod.

− Etter nesten 50 år på fyr blir man litt ferdig med å nyte naturens villskap. Det er grenser for hvor mye motvind man skal har gjennom livet og hvor mye salt man skal tørke, sier Rolf Dybvik i dag. Han ser likevel med glede tilbake på det frie livet, naturopplevelsene, været, vinden og værgudene som bestemmer over dagen.

Da Rolf Dybvik gikk av med pensjon, var det ikke snakk om å lukke døren og slukke lyset. For dørene på Lindesnes fyr holdes åpent av en stiftelse. Utposten er blitt turistattraksjon. Fyrlykta tennes automatisk. Og Dybvik jobber fortsatt med lys, men nå i sønnens bedrift som spesialiserer seg på langt mindre LED-pærer.

Fyr for livet

I 2014 tok han imot Vi Menn ute på fyret som fortsatt var hans arbeidsplass. Den gang visste han godt at han kom til å forbli den siste fyrvokter i en lang rekke tøffinger på værharde utposter langs norskekysten. På kontoret hang fenrikdistinksjonene hans, bilder av familien. Rolf ble blank i øynene et par sekunder før et blink lyste opp i øynene hans. Så viste han vei opp i fyrlykta.

Rolf begynte som fyrvokter på Lindesnes 10. april 1974. 

− Jeg var nettopp fylt 22. Kona mi var 19, og vi hadde en liten baby.

De var litt hippier da. Men Rolf visste hva han ville: Han ville følge etter i farens fotspor etter en oppvekst som fyrvoktersønn med havet som nærmeste nabo.

− Jeg var fire år gammel da jeg bestemte meg for å bli fyrvokter. Jeg var med min far på jobb, og jeg skjønte det umiddelbart.

Rolf angret mange ganger. For jobben var tøff og ensom. Livet ble splittet i to: To uker på jobb, to uker fri. I begynnelsen bodde han med kone og barn ute ved fyret. Senere bygget de hus i Spangereid noen kilometer inn i landet, og dermed tilsvarende mindre værhardt.

I begynnelsen var de tre med ansvar for fyret, vedlikehold og nedtegning av værobservasjoner − én fyrmester og to betjenter. I 1976 ble tre fyrvoktere til to. Automatikk hadde overtatt mange av oppgavene. 

Men i 2014 var Rolf Dybvik fortsatt på jobb ute på fyret i 14 dager av gangen. Så bar det hjem til to uker fri hjemme hos kona, Eva. 

Kongelig følelse

− Når det nærmet seg tid for å dra ut igjen, ble jeg urolig. Ikke til å være i hus med.

− Du ville ikke?

− Nei. Jeg gruet meg. Du skjønner; dette stedet, det krevde alt av deg. Kona mi måtte minne meg på at det er dette livet jeg hadde valgt. At det er dette jeg ville.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

− Du trengte kanskje noen dager på å tilpasse deg etter to uker hjemme?

− Nei, det er det som var så rart. Det var bare å lukke døra, det. Og så var jeg her ute. Med kongefølelsen.

Kreativ utpost

Rolf Dybvik lurte av og til på hva han ellers kunne ha gjort ut av livet. Fotografert? Vært kunstmaler? Han drev med begge deler.

− I mitt neste liv blir jeg kanskje en ørn. Det hadde vært fint, spile ut vingene og ha full oversikt. Og så, slå ned på byttet med et lynraskt krafs. Sånn.

Rolf holdt hendene ut som klør.

− Hehe. Nei, vi har vel bare dette livet. Og det er dette jeg har valgt. Dette stedet gjør meg kreativ. Jeg får møte så mange flotte mennesker, oppleve så mye natur, så mye fantastisk vær.

Han viste vei inn i den gedigne fyrlykta. Et vinglass sto ensomt i vinduskarmen.

− Det er Kronprins Frederik av Danmark sitt. Jeg har latt det stå, sa han.

I mellomtiden er kronprinsen blitt konge og Rolf pensjonist.

Kjendis-fyr

I 2014 var manuell værobservasjon, som sjekking av havtemperaturen, en del av arbeidsoppgavene.

Rolf ble ekspert på å lese skyene med årene. Ofte kunne instrumentene sik én ting, Rolfs erfaring noe annet.

− Om en halvtime blir det regn, sa han i 2014.

Ifølge yr.no var det ingen ting som tilsa at han hadde rett. Men 25 minutter senere regnet det.

− TV 2, NRK og andre medier er jevnlig her ute. I 25 år har den populære TV-serien «71° nord» startet her. Hva betyr all pressedekningen?

− Mest av alt gir det oss en mulighet til å binde Lindesnes og Nordkapp sammen, knytte Lindesnes til hele Norge på en helt spesiell måte. Vi er inngangsporten til landet vårt, sier Rolf.

− Stedet er fantastisk. Det gjør noe med deg. Og det er givende å være vert for alle besøkende, tyskere i bobil, nordmenn på ferie i eget land … De stopper opp litt, vi tar en prat. Kanskje de har med fiskestang, og så konkurrerer vi om hvem som drar opp den største torsken.

Rolf smiler lurt.

− Men det kunne være tøft når stormene herjet. Da kom folk som skulle se på været og sjøsprøyten.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Fra det gamle kullblusset kan man speide ut mot havet uten gjerder foran. Mange har feilberegnet kreftene. Rolf har mange ganger stanset folk som har villet gå for langt ut.

− Jeg har nok medvirket til noen lykkelige utfall, forhindret noen tragiske hendelser. En far med to barn ble avskåret fra fastlandet av bølgene. Da rakk jeg ikke ned til dem. De klarte seg med et nødskrik.

Livredder og kunstner

Men Dybvik har også opplevd at to tenåringer ble skylt på havet:

− De var tre unge gutter sammen der ute. Én av guttene kom løpende opp til meg og hamret på døra. Vennene hans var tatt av en kjempebølge. Jeg fikk varslet politiet og løp ut på skjæret med et tau. Vi så den ene flyte i sjøen, regnjakken hans lå som en boble av luft over bølgene. Han forsvant under, og jeg tenkte at nå kommer han ikke opp igjen. Men det gjorde han. Han kom seg til land og overlevde ved et under. Den andre gutten fant de aldri igjen.

Rolf har av og til dratt ut med båten i høy sjø når noen har fått motorstopp.

− Når jeg oppdaget mennesker i havsnød, ringte jeg redningsskøyta. Og så rådet de meg til ikke å gå ut, fordi det var for risikofullt. Men jeg klarte ikke sitte her uten å handle. Noe annet ville vært feigt.

Under den kalde krigen var militærøvelsene på Lindesnes knallharde. Automatvåpenet hang i gangen, muligheten for terror mot fyret føltes reell. Men den eneste gangen han løsnet skarpe skudd var etter Sovjetunionens oppløsning og murens fall.

Inntrengeren var en elg. Dyret hadde falt i en fjellskrent nedenfor fyret og brukket ryggen.

− Da ringte jeg politiet og spurte om tillatelse til å avlive elgen. «Hva har du av våpen?» spurte de. «En maskinpistol», svarte jeg. Og fikk klarsignal.

Men Rolf har også en mykere side. I kjelleren samlet han tørkede blomsterfrø, kapsler som han selv plukket. Han plukket bare frøene av de vakreste blomstene, og foredlet dem. Og når mørket kom, tok han gjerne frem malersakene.

Vinden ga den hvite fyrbygningen en sur omfavnelse og Rolf inviterte inn: Tid for mat og varme. Rolf bød på sin livrett:

− Kalde wienerpølser. Inntatt i stående stilling, sånn, gliser Rolf.

− En treretter har det ikke alltid vært tid til.

Norges eldste fyr

Det første kullblusset på Lindesnes ble tent allerede i 1655, men raskt nedlagt, og deretter tent igjen i 1725. Da ble det tent to bluss, for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark.

I 1822 ble et lukket kullblussfyr oppført og holdt i drift frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble installert. Dagens støpejernsfyr er bygget i 1915, er 16,10 meter høyt, og har et linseapparat fra 1854.

Automatiseringen av fyrene skjøt særlig fart fra 1970-årene, og behovet for tilstedeværende fyrvoktere forsvant gradvis. Totalt har 212 fyr vært i drift langs kysten, 154 samtidig. I 1994 var bare 30 bemannede fyr igjen i Norge. I dag defineres 107 anlegg som fyrstasjoner i Norge, 83 av dem er fredet som kulturminner.

I 2003 ble de siste fyrene automatisert. Lindesnes fyr beholdt likevel to fyrvokterstillinger, som det eneste fyret i landet. 

Kilder: Kystverket, Norsk Fyrhistorisk forening og Stiftelsen Lindesnes fyrmuseum

Turistattraksjon

Lindesnes var en forblåst utpost, men i dag er området med fyret blitt en turistattraksjon.

Rolf Dybvik la seg i selen for å gjøre Lindesnes og den ville og vakre naturen kjent ved hjelp av norske medier.

− I dag møtes du av bobilcamp, elbilladere, fyrmuseum, butikk, fjellhall og overnattingstilbud ved Fyret, sier Dybvik. Her møtes også syklister, rulleskiløpere og vandrere på vei til eller fra Nordkapp.

Fyret er Sørlandets nest største turistattraksjon, med opp imot 80 000 besøkende årlig.

Selv begrenser Dybvik besøkene gjerne til godværsdager der han sykler de få kilometerne fra huset i Spangereid.

− Her har jeg et drivhus jeg holder på i. Og så har jeg barn, barnebarn og et oldebarn. 

Kontrasten til et ensomt liv styrt av vær, vind og rutiner på fyret er stor.