Nordmenn avslørte ferieøyas mørke fortid
«Den mørke tidsalderen» er beskrivelsen arkeologene bruker om den blodige epoken i historien til det greske ferieparadiset på øya Naxos. Men ingen visste noe særlig om hvordan badeøya kom igjennom redslene − før norske arkeologer startet undersøkelser i skjul.
De tre som ruslet ned til sjøkanten på ferieøya Naxos sommeren 2014, ga inntrykk av å være helt vanlige turister. Med svømmeføtter, snorkler og dykkermasker vasset de ut i Middelhavets varme asurblå vann sammen med flokker av charterturister.
De tre hadde ikke fortalt noen hva de egentlig skulle, eller innhentet tillatelse fra strenge greske myndigheter. De norske vitenskapsfolkene var ute på et oppdrag bare et fåtall visste om.
− Vi snorklet veldig dypt. Mye dypere enn vanlige turister, for å si det sånn, sier Sven Ahrens, arkeolog og avdelingsdirektør ved Norsk Maritimt Museum.
Sammen med maritim arkeolog Frode Kvalø og Hilde Vangstad, ekspert på antikk keramikk, utgjorde han trioen med norske vitenskapsmenn som ga skinn av å være turister på ferie.
Rykter om skatter
I det arkeologiske miljøet verserte historier og rykter om gamle kulturskatter på havets bunn på sørsiden av øya, men ingen vitenskapelige miljøer hadde enn så lenge kartlagt og beskrevet dem.
− Vi reiste som turister i én uke. Vi hadde ingen tillatelser, men det er jo ikke forbudt å snorkle i Middelhavet, sier Ahrens.
Så er det da ikke noe nytt at fremmede har tatt seg til rette uten å spørre først på Naxos.
Øya er den største av øyene i Kykladene i Egeerhavet. Den frodige jorda og tilgangen til Middelhavet har gjort at folk har bodd der i tusenvis av år. Både klima og jordsmonn er ideelt for vindruer, i dag er vinproduksjon en innbringende næring på øya.
Sentral beliggenhet gjorde øya attraktiv, ikke bare for grekere, bønder og fiskere, men også for sjørøvere, riddere på korstog og andre uvelkomne gjester.
På tross av − eller som følge av de gode forutsetningene for et behagelig liv, har tilværelsen i perioder vært alt annet enn idyllisk for innbyggerne på Naxos. Likevel har grekerne gjort forbløffende lite for å oppdage, kartlegge og studere spor som kan kaste liv over den voldsomme perioden i øyas historie, bare kalt «Den mørke tidsalderen» av historikere.
Ruinens gåte
Et hint om befolkningens utfordringer, plager og frykt, finnes høyt oppe på en fjelltopp på sørsiden av øya: Festningsruinen Kastro Apalirou.
Restene av den gamle borgruinen hadde ligget forlatt på fjelltoppen i over 1000 år, uten at noen kjente historien til byggverket. Dateringen viser at borgen ble oppført på 6–700-tallet, sammenfallende med den mørke tidsalderen.
Et iøynefallende poeng var at hovedstaden på øya, Naxos, allerede lå ved en etablert havn før Kastro Apalirou ble oppført.
Hva fikk innbyggerne til å bygge en slik kolossal borg i tillegg, høyt oppe på en avsidesliggende fjelltopp?
Den norske arkeologen Knut Ødegård fra Universitetet i Oslo var fascinert av gåten. Han startet et prosjekt for å finne historien bak ruinene.
Vitnesbyrdene fra fortiden var dramatiske.
Flukt fra sjørøvere
Ødegårds ekspedisjon fant ikke bare spor etter et festningsverk. Han fant spor etter en bydannelse.
Her var befestninger med bare én inngang, store sisterner for samling av regnvann, torg og bolighus.
− Festningen var bebodd frem til rundt år 1200. Da plyndret og ødela soldatene i Det fjerde korstoget store deler av Det bysantinske riket, sier Ødegård til Forskning.no.
Forskerne mener nå at byen ble ødelagt bevisst: Et stort antall av vannsisternene er knust, trolig for å hindre at noen kunne bo i Kastro Apalirou i fremtiden.
Sven Ahrens, som har jobbet sammen med arkeolog Knut Ødegård, kjenner historien: Der norske charterturister i dag nyter sol, varme og det greske kjøkken, herjet både sasanidiske og arabiske erobrere, samt sjørøvere.
Så stor var trusselen fra arabere, folk fra Midtøsten og Nord-Afrika at øyfolket ble tvunget til å flytte til en befestet fjelltopp, der de kunne søke beskyttelse mot angripere. Ødegårds forskning viste at hovedstadens befolkning flyttet fra hovedstaden Naxos, og inn bak tryggheten Kastro Apalirous murer kunne tilby.
Ifølge Ahrens var dette en hard tid for innbyggerne på Naxos og i resten av det østlige Middelhavet.
− Det var en ekstrem nedgang i kulturen. Vi har få arkeologiske funn mellom 600 og 900, perioden vi kaller den mørke tidsalderen. Det ble ikke oppført noen store byer, eller kirkebygg. Folk var fattige, sier Ahrens.
Som om ikke det var nok, kom enda en dyster besøkende stigende i land på Naxos.
− Den ble kalt den justinianske pesten, og var en pandemi, antagelig en byllepest, og herjet i flere århundrer. I tillegg rammet store naturkatastrofer, som en serie av jordskjelv som ødela flere byer i Tyrkia, sier Ahrens.
Jakten på havnen
Historien om den mørke tidsalderen var kjent, men hvordan den påvirket Naxos, den største øya i Kykladene, var ukjent inntil det norske vitenskapsmiljøet bestemte seg for å finne ut av mysteriene.
Mens Knut Ødegård utforsket historien over vann, ble en annen gruppe arkeologer satt til å finne hemmelighetene under havoverflaten. Ifølge Ahrens ble en samtale mellom ham og Ødegård starten på et maritimt prosjekt med tanke på å avdekke Naxos undersjøiske historie.
− Jeg jobbet sammen med Knut på Universitetet i Oslo, der vi snakket om hvor spennende det hadde vært å undersøke Naxos under vann. Fantes det et havneanlegg i nærheten av festningen Kastro Apalirou?
Befolkningen på Naxos bodde i borgen på fjelltoppen i flere århundrer. Den nærmeste kjente havna, Panormos, ligger 20 km unna. Havna i Panormos er kjent allerede fra romerske kilder, men heller ikke her hadde forskere utført arkeologisk registreringsarbeid.
En plan ble lagt for å avdekke øyas undersjøiske hemmeligheter.
Undercover arkeologer
Sven Ahrens forteller hvordan de tre norske vitenskapsfolkene gikk frem:
− Vi så ut som vanlige turister, vi leide en leilighet ved stranda og brukte vanlig snorklingsutstyr. Vi hadde også med oss undervannskameraer.
For å spare tid, forhørte de seg litt rundt. Den norske trioen opprettet kontakt med en lokal båteier og dykkerinstruktør. I starten ble de møtt med skepsis. Men da de lokale fant ut at målet var å observere funnene der de lå, og ikke ta dem med seg, løsnet mye.
Snart kunne nordmennene dykke ned på kulturminner som hadde ligget uregistrert på sjøbunnen i hundrevis, og opptil tusenvis av år.
− Vi tok bilder under vann, med målestokk. Funnene lå gjerne på ca. 15 meters dyp, så det var ordentlig snorkling.
Oppsiktsvekkende funn
Etter hvert som funnene viste seg å være betydelige, ble også greske myndigheter koblet inn.
− Greske myndigheter syntes det var kjempekult. Det kostet meg etter hvert bare en telefon, så var de med på nye prosjekter.
Undervannsarkeologer fra Hellas' svar på Riksantikvaren, ble med på en omfattende kartlegging.
Noen av funnene som ble gjort, skapte overskrifter i internasjonal presse. Newsweek var blant magasinene som beskrev funnene nordmennene gjorde.
Mest spektakulært var en ankringsplass i nærheten av festningsruinen Kastro Apalirou. Ankere på sjøbunnen fortalte historien om at stedet må ha fungert som nødhavn og ankringsplass i minst 3000 år.
Også sjøbunnen utenfor den kjente havnen Panormos ble undersøkt, og beskrevet for første gang.
11 år etter de norske arkeologers «ferietur» er hverken jobben eller samarbeidsprosjekt mellom norske og greske arkeologer over. Frode Kvalø dykker fortsatt etter kulturskatter i greske farvann, sammen med greske kollegaer, for å fravriste turistøya flere opplysninger om dens voldsomme fortid.
Keramikken forteller
Undervannsarkeolog Frode Kvalø, én av de tre «turistene» fra 2014, jobber fortsatt med å kartlegge fortidsminner under vann i Middelhavet.
Kvalø forteller at funnet av den gamle ankringsplassen i nærheten av Kastro Apalirou, avdekket en marin historie som strekker seg over mer enn 3000 år:
− Ved ankringsområdet som ikke var kjent fra før, fant vi ankere helt tilbake fra bronsealderen og opp til bysantinsk tid. Vi fant også mye keramikk, massevis av deler fra amforaer.
Etter så lang tid var bare de motstandsdyktige delene fra forliste skip igjen.
− Treverket var borte, vi har funnet mest keramikk.
Ifølge Kvalø forteller keramikken både hvor amforaene ble laget, og i hvilken tidsperiode.
Også havnen i Panormos ble undersøkt vitenskapelig for første gang. Et annet, dramatisk funn ble gjort på et rev før innseilingen til Panormos. Her fant Kvalø og kollegaene hans spor etter flere ulike forlis.
− I et stort, grunt område har flere skip grunnstøtt opp gjennom århundrene. Området var farlig å passere, på det grunneste lå det ca. en meter dypt, flere hundre meter fra land. Rykter om revet hadde versert lenge, men kun lokale dykkere og fiskere hadde kunnskap om det.
To store ansamlinger av potteskår på havbunnen et stykke fra hverandre, vitner om at to betydelige frakteskuter har gått ned der.
− Revet har nok mange liv på samvittigheten, oppsummerer undervannsarkeolog Frode Kvalø.
Kilder: Norsk Maritimt Museum Mette Graversgaard. Sven Ahrens og Frode Kvalø, Apollo reisebyrå.
