Nils-Magnus skjøt seg ut i 1100 km/t – og overlevde

Det var en fin dag i begynnelsen av august 1961. Den 24 år gamle fenriken Nils-Magnus Lobenius satt ved spaken i sin Saab J 29, også kalt «flyvende tønne», det svenske jagerflyet som har kultstatus i dag. Alt vel, alt normalt.

− En annen flyver og jeg var ute på en stridsøvelse. Vi fløy side om side en stund og svingte så til hver vår kant for å møtes igjen front mot front. Det gjelder å manøvrere seg slik at man kommer bak motstanderen og legger seg på halen. En perfekt posisjon for å skyte ham ned.

− Vi kretset rundt hverandre en god stund, våre «flyvende tønner» slapp alle sine tordnende hestekrefter løs. Jeg fløy med høyeste belastning, 7 G, hvilket betyr at flyet og piloten opplever en kraft som er 7 ganger større enn tyngdekraften på jorden. Min kroppsvekt på 80 kilo var med andre ord oppe i svimlende 560 kilo. Det kjenner man.

− Jeg kom under motstanderen og gjorde en unnvikende manøver, en roll som det heter i flyspråket. Det kan sammenlignes med en spinn, forskjellen er at en roll utføres med høyest mulig fart. Jeg kjente hvordan hodet sank ned mellom skuldrene. Instrumentene foran meg forsvant som i en tåke. Det var vanskelig å fokusere. Viseren på hastighetsmåleren pendlet omkring maksimum. Farten bare økte, magen snørte seg sammen til en hard knute.

Da skjedde det:

− Flyet begynte å steile på grunn av den store hastigheten. Det som skjer i en slik situasjon, er at luftstrømmen langs vingene brytes, bæreevnen forsvinner og flyet synker igjennom. Jeg ble utsatt for 10–11 G, altså mer enn et menneske kan tåle. Alt jeg husker er at hodet sank fremover. Så besvimte jeg og hang livløs i remmene med armene slapt ned langs siden.

10 sekunder fra bakken!

− Flyet fortsatte nedover. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt bevisstløs i setet. Da jeg kom til meg selv igjen, var jeg fremdeles omtåket, men forsøkte å feste blikket på fartsmåleren. Jeg skvatt: Mach 0,9 og enda litt til. Det tilsvarer en hastighet på mer enn 1100 km i timen. Høyden var 2000 meter. Jorden virvlet mot meg. Om ti sekunder ville flyet bli knust mot bakken.

− Jeg måtte ta en beslutning, og det kjapt som et lyn. Ti sekunder, ni sekunder, åtte sekunder … Tankene klarnet. Radioen var taus. Haken min ble presset hardt mot brystet, det var umulig å løfte hodet, jeg sa til meg selv: Du klarer aldri i verden å berge flyet, skyt deg ut for Guds skyld! Altfor mange blir sittende et sekund for lenge.

− Kunne jeg kaste meg ut og overleve i denne farten? Ingen svensk flyver hadde gjort det tidligere, men … jeg handlet rent instinktivt. Fikk vridd opp håndtaket som løsnet dekselet. Det hørtes et knall da det virvlet bort. Jeg smøg forsiktig hendene oppover for å nå katapulthåndtaket over hodet.

− I denne farten var hver bevegelse risikabel. Om hånden kom utenfor flyet, ville den bli revet av i luftstrømmen. Armene kjentes blytunge på grunn av den voldsomme hastigheten. Fingrene knyttet seg rundt håndtaket. Nå drar jeg til … nei, Jeg hadde glemt å sette føttene i bøylene. Flyet suste mot bakken. Jeg vet ikke hvor langt jeg hadde igjen da jeg fikk dradd i håndtaket og kruttladningen eksploderte.

− Så husker jeg ingenting mer før jeg hang og svevde i fallskjermen. Jeg svimte av igjen. Da jeg våknet, så jeg flyet mitt slå ned like ved siden av jernbanelinjen i Hedby. Jeg tittet nedover. Det var en sjanse for at jeg ville lande i en åker. Om jeg bare fikk manøvrert meg vekk fra bakken rett under, for den var full av steiner, mange store. Jeg dro i linene. Åkeren kom farende.

Er De i live?

− Nedslaget gikk bra. Jeg hadde gjennomgått et fallskjermkurs i Karlsborg og handlet mekanisk. Møysommelig reiste jeg meg opp på svaiende ben, glad over å være i live. Klærne mine var slitt i stykker, hjelmen borte, og jeg kjente meg mørbanket.

− Jeg hadde ikke stått der mange minuttene før kameraten min dundret over hodet på meg. Jeg vinket til ham, slik at han kunne bestemme posisjonen og sende rapport hjem til skvadronen i Uppsala. Folk kom springende. Et eldre par hadde sett at jeg hoppet ut: − Er De i live?

− Det tok adskillig tid før jeg fikk overbevist dem om at det ikke var noe i veien med meg. Jeg fulgte med dem hjem, og derfra ringte jeg til skvadronen, til mine foreldre og til min forlovede. Redningstjenestens ambulanse kom til og ville kjøre meg til et sykehus, men jeg avslo. Jeg lå på sofaen og hvilte mens jeg ventet på bilen fra Skvadron 16. Ryggen verket, og jeg begynte å føle meg uvel. Mannen i huset kom inn og bød på en dram: − Ta den her, så skal De se at det går over!

− Først en time senere kom skvadronens ambulanse. Jeg måtte legge meg på båren, en sykepleierske tullet meg inn i tepper.

− På veien tilbake passerte vi stedet hvor flyet hadde styrtet. Jeg så bare noen forvridde rester, en stor del av flyet var rett og slett som blåst bort. Like ved siden av gikk jernbanelinjen, og øyenvitner fortalte at et tog hadde passert like før flyet braste i bakken så spruten sto. Noen bilister i nærheten ble truffet av splinter. Men jeg hadde ikke hatt den minste mulighet til å rette opp flyet.

Et utrolig hell

− Da vi var kommet tilbake til skvadronen, ble jeg grundig undersøkt av legene. Jeg hadde hatt et utrolig hell. Ingenting var brukket. Jeg var gul og blå, som om jeg hadde vert i slagsmål, men ellers fullstendig uskadet.

− For sikkerhets skyld ble jeg sendt videre til Akademiska sjukhuset i Uppsala for grundigere undersøkelse, men heller ikke der kunne de finne skader. Om kvelden traff jeg kameraten som jeg hadde hatt stridsøvelse sammen med:

− Du hadde flaks. Da jeg så cockpit-dekselet og en masse andre løse deler virvle rundt i luften, trodde jeg at det var ute med deg.

− Dette hendte på en fredag. En uke senere fløy jeg. Det var ikke noe problem å sette seg bak spaken − ikke før jeg skulle gjøre den samme manøveren igjen. Da tok jeg det ekstra forsiktig!

Samlet på fyrstikker

Nils-Magnus Lobenius var syv år i flyvåpenet før han i 1965 ble flykaptein hos SAS.

Han gikk av med pensjon i 1998. Lobenius var en samler og vinkjenner. Boksamlingene hans måtte stadig skjenkes bort av plasshensyn, en komplett samling Biggles-guttebøker røk tidlig. Hans siste lidenskap innenfor dette feltet var golfbøker. Hylle opp og hylle ned.

Fra SAS-perioden delte han disse muntre minnene på homansallskapet.se:

«Som pilot i SAS har jeg hatt privilegiet av å bo på hotell under reisene mine. Det ble til sammen 3630 netter i ulike senger – ti år av livet mitt. Og da må du huske at jeg lå alene i de sengene, noe som kanskje ikke var tilfellet for alle andre. Jeg brukte jevnlig hotellets sjampo. Det ble til sammen 163 liter i løpet av 33 år. Jeg brukte også rundt 300 kilo såpe. Som oftest tok jeg med meg den lille fyrstikkesken fra rommet. Blant annet kunne jeg lese på den hvor jeg bodde, noe som var praktisk når man bytter hotell nesten hver natt. Til slutt hadde jeg samlet 108 000 fyrstikker, eller en stabel på 36 meter med esker. Hvis kollegene mine gjorde som jeg gjennom hele karrieren, utgjør det enkelt regnet én million liter sjampo, eller en 72 000 meter høy stabel med fyrstikkesker. Ikke rart det er dyrt å bo på hotell. De fineste hotellene jeg bodde på, var Raffles i Singapore, Peninsula i Hongkong og Oriental i Bangkok. De enkleste var militærbasen i Thule på Grønland, i telt utenfor Nairobi og i en hangar med revolusjonssoldater i Liberia. De dårligste var dessuten alle hotellene i Sovjetunionen.»

Nils-Magnus Lobenius gikk bort 14. september 2021, 83 år gammel.