Var sovjetisk muldvarp i årtier
Snobbens Stalin-svik
Kim Philby var født inn i overklassen og fikk høyt betrodde stillinger som britisk etterretningsoffiser. Men i virkeligheten svermet han for kommunismen og ble en nidkjær spion for Stalins Sovjet, en virksomhet som sendte agenter i døden og satte den vestlige etterretningstjenesten kraftig tilbake.
Tilståelsen rystet Storbritannia. Våpenkappløpet mellom Sovjetunionen og vesten var for lengst i gang, Den kalde krigen likeså. Avsløringen av en ring med muldvarper som spionerte på vegne av Sovjetunionen, sjokkert britene og resten av de allierte.
Fem menn, alle uteksaminert ved samme prestisjetunge universitet, alle fra den britiske overklassen. De ble mistenkt for å utgjøre en spionring. Den mest fremtredende av dem hadde vært under mistanke i flere år, helt siden to av de andre i kretsen ble avslørt i 1951.
Likevel hadde han sluppet unna. Han hadde sågar kunne fortsette med å forsyne Sovjet med informasjon om britenes og amerikanernes disponeringer.
Var det erkjennelsen av at man hadde latt en muldvarp få holde på rett foran sine egne øyne så skandaløs at man hadde valgt å lukke øynene for det opplagte, spurte flere seg.
Men i 1963 var spillet over. Kim Philby tilsto alt overfor en tidligere kollega. Med det kom bekreftelsen på at den veltalende, sjarmerende og utad erkebritiske overklassemannen i virkeligheten hadde hjertet sitt i Sovjetunionen.
Snobbete overløpere
Harold Adrian Russell Kim Philby ble født i India 1. januar 1912 da India var en britisk koloni. Hans velstående familie flyttet etter hvert hjem til Storbritannia. Han studerte økonomi ved universitetet i Cambridge, der han ble introdusert for kommunistisk tankegods.
I 1933 ble flere medstudenter av Philby rekruttert av sovjeterne. Gruppen skulle senere bli kalt for Cambridge Five.
I tillegg til Kim Philby, besto kretsen av blant annet hans medstudenter Guy Burgess og Donald MacLean. Utad fremsto de som ressurssterke og konservative engelske overklassegutter. Ingen ville mistenke dem for å ha gått til sengs med erkefienden.
– At sovjetiske agenter såpass fritt kunne overtale og rekruttere fem unge menn fra et høyt aktet universitet som Cambridge til å begå landssvik, har flere årsaker utover at man i flere studentmiljøer rundt om i Europa på den tiden hadde en tilbøyelighet til å se med milde øyne og sågar støtte marxistisk tankegods, påpeker Dag Einar Thorsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge og ekspert på politikk og etterkrigshistorie.
– Den gang var det vesentlig enklere å reise inn og ut av andre land, og ikke minst innad i et land, uten at myndighetene hadde kapasitet til å følge med på det.
– Både sovjetiske diplomater, og representanter for det britiske kommunistpartiet, som allerede stod på sovjeternes lønningslister, kunne reise mer eller mindre fritt innad i Storbritannia uten å etterlate spor. De kunne relativt ubekymret møte sine kontakter både i Cambridge og andre steder, sier Thorsen til Vi Menn.
– I tillegg var Storbritannia i enda større grad enn nå et klassesamfunn der man kunne slippe unna med mye forskjellig om man hadde de rette foreldrene og kom fra de rette familiene, noe for eksempel Kim Philby gjorde.
Selv om hverken Kim Philby, Guy Burgess eller Donald MacLean hadde lagt skjul på sine kommunistiske sympatier som studenter, kunne de likevel spasere mer eller mindre rett inn i stillinger i utenrikstjenesten og etterretningsapparatet, der de raskt fikk tilgang til å håndtere britenes statshemmeligheter.
Rekrutteringen
Møtet med «Stephan» i 1934 skal ha vært den forløsende faktoren for at Kim Philby og de fire andre i Cambridge Five lot seg verve.
«Stephan» var i virkeligheten slovakisk-fødte Arnold Deutsch, høyt utdannet ved universitetet i Wien og svoren kommunist.
Deutsch jobbet for sovjets hemmelige tjenester (GPU) og var sendt til England med ett mål for øye: Mørne og rekruttere britiske studenter til å spionere for Sovjet. Deutsch preket om hvordan kommunisme var løsningen på fattigdom og utfordringene som verden sto overfor.
– Agentene lokket dem ikke til seg ved å spørre om de ville jobbe for et fremmed totalitært regime. I stedet fokuserte man at oppgaven var å jobbe for fred i verden, refererte historiker Nigel West til dokumentaren Secrets Of War.
Philby og de andre takket bet på. De fikk dessuten en klar instruks for ikke å bli avslørt; kutt kontakten utad med alle kommunistiske venner. Overbevis britene om at du er patriot!
– Kim Philby og kona Litzi Friedmann gikk hver sin vei sånn at hennes medlemskap i det østerrikske kommunistpartiet ikke kunne brukes mot Philby i hans karriere i utenrikstjenesten, sier Dag Einar Thorsen.
Anbefalt for MI16-ledelsen
Taktikken fungerte. Rollen som muldvarp for Sovjetunionen skjøt for alvor fart da Kim Philby i 1941 ble rekruttert til MI6, britenes svar på CIA.
Kim Philbys egen far, den innflytelsesrike eventyreren og diplomaten Harry St. John Philby, anbefalte selv sin egen sønn til MI6-ledelsen.
Spørsmål om hvorfor sønnen hadde vært gift med en kommunist og dessuten hadde vist kommunistiske tilbøyeligheter under studietiden, ble føyset vekk.
– Denne lille skandalen var ikke nok til å hindre Philby fra å nyte godt av de privilegier som hans klassebakgrunn gav ham, fastslår Thorsen.
Eksponering og henrettelse
De nærmeste årene skulle Kim Philby, med kodenavn «Sonny», avlevere mangfoldige statshemmeligheter om eget land, men også om USA. Sviket hans skal ha resultert i eksponering og henrettelse av flere britiske og amerikanske agenter.
Kollaboratørvirksomheten hans satte vestlig etterretning tilbake gjentatte ganger. Josef Stalin og Sovjetunionen ble holdt løpende orientert om Vestens kunnskap og fremtidige planer. CIA-agent Miles Copeland uttalte senere:
– Hele den vestlige verdens etterretningsinnsats i årene 1944 til 1951 gikk i minus. Vi hadde vært bedre stilt om vi hadde sittet stille og ikke foretatt oss noe som helst.
Ved slutten av andre verdenskrig hadde Kim Philby blitt sjef for kontraspionasje-avdelingen til MI6.
Han jobbet tett opp mot Sovjetunionen og rikets antatte trussel mot Vest-Europa. Uten at hans overordnede hadde den ringeste anelse om at han hele tiden foret nettopp Sovjetunionen med verdifull informasjon om vestlig etterretning.
– Hver dag tok jeg med meg viktige dokumenter hjem i dokumentmappen min. Så møtte jeg min sovjetiske kontakt, som tok kopier. Etterpå satte jeg dokumentene tilbake på plass. Så hentet jeg ut nye dokumenter og gjentok prosessen. Dette gjorde jeg hver dag i årevis, uten at noen oppdaget det, sa Kim Philby i et senere intervju.
I 1949, da den kalde krigen for alvor hadde skutt fart, ble Philby sendt til Washington for å være et bindeledd mellom britiske og amerikanske etterretningstjenester.
Overfor sovjeterne røpet Philby blant annet planene om å sende bevæpnede antikommunistiske styrker inn i Albania i 1950 for å styrte det kommunistiske regimet der.
Opererte i flere tiår
Omsider begynte vestlige myndigheter å mistenke at noen spilte et dobbeltspill. Sovjeterne så hele tiden ut til å være godt informert. For godt informert.
Mistanken falt først på Guy Burgess og Donald MacLean, to av Cambridge Five. En pågripelse var nært forestående.
Men Philby kom etterretningstjenesten i forkjøpet. Han advarte de to kameratene, som dermed kunne flykte til Sovjetunionen i 1951.
Det fikk imidlertid den britiske etterretning til å fatte mistanke om at det fantes flere muldvarper. Hvordan skulle Burgess og MacLean ellers ha luktet lunta?
Søkelyset ble rettet mot Philby. Spillet virket over, men gjentatte avhør førte ikke frem. Heller ikke to hemmelige rettssaker og en anklage fremført i parlamentet i 1955.
Tvert om ble han frikjent av daværende utenriksminister Harold Macmillan, I et svar til parlamentet sa Macmillan at det ikke fantes grunner til å konkludere med at Philby hadde forrådt landets interesser eller identifisere ham som den såkalte «tredje mannen».
Philby gled unna. I november samme år kalte han inn til pressekonferanse der han bedyret sin uskyld.
– Jeg er bundet av taushetsplikt og kan derfor ikke gå i detaljer om mitt virke, men jeg kan berolige dere alle med at jeg ikke har spionert for Sovjetunionen, hevdet Philby.
Innrømmelsen
Kort tid senere reiste han utenlands. Ifølge Time Magazine fortsatte han å jobbe frilans for MI6, som i tillegg skaffet ham jobb som utenrikskorrespondent i Beirut for den britiske avisen The Observer. Philby fortsatte å fore Sovjet med informasjon.
– Hvordan han fikk holde på så lenge er ett av mange mysterier i denne saken, men det skyldes nok at store deler av det britiske statsapparatet, særlig diplomatiet, militærvesenet, etterretningstjenestene og koloniene, var nesten helt og holdent i hendene på en styrende klasse, sier Dag Einar Thorsen.
– Medlemmer i denne styrende klassen beskyttet hverandre, og mistenkte ikke hverandre for spionasje og andre forhold som var under deres egen verdighet. Dette er vel også Philbys egen forklaring i selvbiografien «My Silent War», sier Thorsen.
Amerikanerne økte presset på de handlingslammede britene. Da en KGB-agent hoppet av til Vesten i 1961 og ga detaljerte opplysninger om Philbys egentlige rolle, innså britene at Philby igjen måtte konfronteres med spionasje.
Den tidligere MI6-kollegaen og vennen Nicholas Elliot, som hele tiden hadde fastholdt at han ikke trodde Kim Philby var muldvarp for Sovjetunionen, ble sendt til Beirut. Overfor Nicholas Elliot tilsto Philby alt.
–S, var Elliots tilsvar.
Flyktet til Sovjet
Tilståelsen til tross, å bli med hjem til Storbritannia og bli dobbeltagent for britene i bytte mot å slippe straffeforfølgelse, ville ikke Kim Philby høre snakk om.
Og siden ingen sto klare til å pågripe ham etter møtet med Elliot, så Philby sitt snitt til å fordufte. Kort tid senere var han i Moskva, der han levde resten av sitt liv.
– Kim Philby fikk aldri noen fremtredende stilling i KGB slik han må ha håpet. Britene prøvde tross alt å rekruttere ham som dobbeltagent, og den mistanken ble han aldri kvitt.
Han ble vel stort sett gående som en slags førtidspensjonist i sine tiår i Sovjetunionen, sier Thorsen.
– Han risikerte alt for et system som kort tid senere lå i ruiner.
Sovjetunionen gikk i oppløsning kun tre år etter at Kim Philby døde brått etter hjertesvikt i Moskva 11. mai 1988.
Eget frimerke og begravelse på statens regning til tross, livet i det kommunistiske paradiset ble neppe helt slik Kim Philby hadde sett for seg.
Magasinet The Economist felte følgende dom i nekrologen: «Philbys navn er synonymt med forræderi av kolossalt omfang».
Forskjellige typer spion
Historien har fremvist en lang rekke profilerte spioner, muldvarper og dobbeltagenter.
– Det kan være på sin plass å sondre mellom ulike typer spioner, sier Dag Einar Thorsen.
– Det meste som foregår av statlig «spionasje», eller etterretning, rettet mot en annen stat er egentlig dørgende kjedelig informasjonsinnhenting, der man leser og analyserer mer eller mindre offentlig tilgjengelig informasjon om et annet land.
– Et skritt opp i spenningskurven er det jo når en statsansatt reiser til et annet land for å samle sammen informasjon og sammenstille den for myndighetene i hjemlandet. Som regel skjer det helt åpent, og det er en helt legitim del av virksomheten til en utenriksstasjon som en ambassade eller et konsulat, sier Thorsen
Krysser grensen
Det er når man samler informasjon i det skjulte, gjerne med falsk identitet, og prøver å få tak i informasjon som det andre landet ikke frivillig ønsker å gi fra seg, man krysser grensen og beveger seg over i det illegale fra normal etterretning til spionvirksomhet.
– Slike spioner kommer også i ulike utgaver. Den vanligste typen er det russerne kaller «residenter», ansatte ved ambassadene som «alle» skjønner egentlig er spioner, men som likevel kan bevege seg relativt fritt og innhente informasjon fordi de har diplomatisk immunitet. Residenter er gjerne også føringsoffiserer for informanter og muldvarper, sier Thorsen.
Virkelighetens spioner
Informantene og muldvarpene er de som rekrutteres av og arbeider for en annen stat enn sin egen.
– I denne kategorien finner vi de mest herostratisk berømte av virkelighetens spioner, som nettopp Kim Philby, eller for å hente et norsk eksempel, Arne Treholt.
– En annen type er den vi finner i mange spionfilmer og romaner, som reiser til andre land – gjerne uten at egen ambassade vet om det – for å innhente hemmelig informasjon eller på andre måter skade et annet lands interesser.
– Men det siste er en forsvinnende liten del av det statlige etterretningstjenester driver med, sier Thorsen som legger til at det også finnes flere øvrige typer spioner som illegalister.
– De bygger seg møysommelig opp en falsk identitet og jobber i lang tid med å samle inn og stjele hemmelig informasjon fra et land til fordel for et annet. Et nylig eksempel på dette er denne brasilianske forskeren i Tromsø, som norske myndigheter hevder egentlig er russer og russisk spion.
Kilder: Store norske leksikon, britannica.com, history.com, pbs.org, New York Times, The Guardian, Vi Menn nr 30/2014, Wikipedia, Secrets Of War (Timeline)
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 46 2024
