Mette Kirstine endte på en fest ved siden av en eldre herre. Han gjorde noe som satte tankene i gang

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Nylig satt jeg ved siden av en pensjonert herre på en fest. Han brukte all sin tid på å kjøpe opp og lese om gamle frankeringsmaskiner.

Jeg liker egentlig godt å lære om folks supernerdete interesser. Jeg kan også bli imponert over mennesker som har så mye selvtillit at de tar for gitt at andre gjerne vil høre om deres nisjepregede hobby.

Men da han hadde snakket om seg selv og og sin lidenskap for frankeringsmaskiner i en time, fikk jeg stor trang til å gni mine trøtte øyne og mingle videre. Da jeg forlot bordet, visste han fortsatt ikke hva jeg het, eller hva jeg interesserte meg for.

Jeg vet da godt at man i entusiasme kan glemme sine manerer og ikke spørre inn til de andre i lokalet. Jeg har selv skammet meg på vei hjem fra en fest eller venninnekveld, fordi jeg hadde kapret dagsordenen.

Man må tilgi seg selv for øyeblikk med hodet oppe i egen bak. Men man skal strebe etter å gjøre det bedre neste gang. For det er mange fallgruver – og mange måter å ikke lytte på.

Kanskje har du prøvd å fortelle om en opplevelse, men din samtalepartner har liksom dette innadvendte blikket og avbryter med sin egen historie: 

«Det minner meg om den gangen da …» (villere historie enn din). «Det er liksom hjemme hos meg», innleder de. Og nei, det er det ikke. Lytt da!

Du har sikkert også sittet og fortalt om et problem eller en sårbarhet, og din samtalepartner bruker din første pustepause til å føre fokus over på sine egne utfordringer: «Det kjenner jeg godt. Jeg har det faktisk også vanskelig, fordi …». 

I andre tilfeller hører de ikke historien ferdig, fordi de har det travelt med å kjøre hjemmestrikket terapi på deg: «Det handler om at din far ikke anerkjente deg». Og man vet, det utelukkende handler om deres egne far-problemer.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Det kan også være under smalltalk eller i et klasserom, hvor det alltid er den ene personen som kan få alle emner til å handle om deres interesser eller prestasjoner: 

«Når vi lærer om vannets kjemiske sammensetning, så kan jeg ikke la være å tenke på den gangen jeg vant en gullmedalje i ryggsvømming».

Du har sikkert også prøvd å sparre om et problem, men din samtalepartner har det mer travelt med å gi råd enn å lytte. «Jaaa, jaaaa, jeg hører hva du sier. Du burde kanskje kontakte fastlegen/begynne å vinterbade/faste 16 timer i døgnet osv.». 

Plutselig er det ikke lenger en samtale, men mer en monolog om hvor genialt din samtalepartner håndterer barneoppdragelse, jobbkrav, kjærlighetssorger og så videre.

Generelt er det en god kommunikasjonsregel at man ALDRI skal gi råd uinvitert. Man kan spørre om man kan gi et godt råd. Er svaret nei, så skal det respekteres. Som regel er vi selv eksperter i vårt eget liv, og som samtalepartner er man bare en slags fødselshjelper på de svarene som de selv best kjenner.

Og vil du gjerne ha uinviterte råd til tilværelsen, så se enhver Facebook-tråd. Her er det også ganske tydelig at de som kommenterer, ikke har lest de andres kommentarer. De gjentar et poeng som har blitt skrevet 117 ganger på forskjellige måter.

Verden er så full av støy. Kanskje er det derfor vi ikke lenger orker å lytte.

Men hvor er det dog ironisk at mange menneskers motsvar er å bidra til støyen, når vi i virkeligheten har behov for å lytte i all ettertenksomhet.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet