Liv Glaser åpner opp om ryktene om henne og kong Olav

Liv Glaser var superstjerne, holdt konserter på norske og internasjonale scener og var vår dyktigste og vakreste eksportartikkel på 1950, 60- og 70-tallet. 

Nå fyller hun nitti år og feirer med å gi sitt publikum en konsert i hovedstaden, en splitter ny biografi og CD, og et intervju med Hjemmet.

Når vi ber Liv se seg tilbake å tenke over hva hun husker best fra et langt liv, svarer hun ettertenksomt:

– Da er det nok barndommens sterke minner som duk­ker opp først. Og flukten til Sverige. Den glemmer jeg aldri.

Oslo desember 1942

De skal reise om natten, forteller mamma. Derfor må Liv sove med klærne på. Hun vet ikke hvilken natt det blir, men det er snart. Alt vil bli bra, de skal jo reise dit pappa allerede har dratt på ferie.

Hun sover med dukken i armen, den må hun ikke glemme. Dukken og bamsen er det kjæreste hun eier. Det er mørkt ute når mamma vekker Liv og storesøster Berit. Nå skal de dra, sier hun!

Litt lenger borte i ­gaten står lastebilen klar. De får beskjed om å legge seg opp på lasteplanet under en presenning. Der må de ligge helt musestille. Ikke si et ­eneste ord.

En rar tur

Liv og storesøster Berit ligger på hver sin side av mamma som holder rundt dem så godt hun kan. De lytter til motorens jevne dur. Det er kaldt, men de er godt kledd. Lue og votter, ull på ull og anorakk over.

Så kjenner Liv at hun må tisse. Til sin store forundring får hun streng beskjed av mamma om å ligge stille og tisse i buksen. Noe så flaut, tenker Liv, men gjør som mamma sier.

Så blir de stoppet, og Liv hører tyske stemmer. Heldigvis løfter ingen på presenningen og han som kjører lastebilen, tar seg av praten. Det går bra, de får lov til å kjøre videre.

Neste gang lastebilen stopper, sier mamma at de skal gå en lang tur i skogen. Hvis de ser noen som lyser mot dem med en lommelykt, må de gjemme seg bak et tre. Er det en voksenlek? lurer Liv, som synes dette er en veldig rar tur.

Dukken og bamsen

Snart går de i dyp snø. Liv bærer på en liten veske med dukken og bamsen, noen tegnesaker og et koppestell hun fikk lov til å ta med seg.

Etter hvert kjennes vesken så tung. Da hun klager, sier mamma at hun må legge den fra seg i snøen og gå videre. Liv ser forundret på mamma, hun ­mener det vel ikke? Jo, kommer det bestemt fra mamma og Liv setter fra seg vesken i snøen.

Hun rekker så vidt å skimte dukkens lille hode som stikker opp av veske-åpningen i det de haster videre innover i den mørke skogen.

Sterke hendelser

Det nitti år lange livet til Liv Glaser er begivenhetsrikt og fylt av sterke hendelser. Nå er det meste samlet i en splitter ny biografi skrevet av Livs tidligere elev Marion Hestholm.

Biografien rommer en barndom med foreldre som begge var musikere med konsertvirksomhet både hver ­for seg og sammen. Om som­meren ble Liv og søsteren ofte sendt bort slik at mor og far kunne øve.

Biografien forteller også om flukten fra naziregimet fordi pappa er jøde. Ni år gammel kommer hun og familien hjem til tom leilighet. Tyve år gammel kommer hun selv inn på musikkonservatoriet i Paris, og deretter følger endeløs ­timer med øving, øving og øving.

Hun lar seg ikke friste til det søte liv i den franske hovedstaden. Når hun kommer hjem til Oslo igjen, vekker hun oppsikt med sitt briljante klaverspill.

Kjærlighet og rykter

Så følger suksessene, applausen og de glitrende kritikkene. Reisene, turneene og kjærligheten – til blant annet fiolinisten Arve Tellefsen, til en dirigent, og til en gift trebarns far som siden blir hennes ektemann. Og i kjølvannet av det – alle ryktene.

Ryktene om at hun har et forhold til kong Olav, ryktene om at det er noe med nervene.

Men også om veien videre mot et liv med mann og barn, og som en høyt elsket pedagog og professor ved Norges musikkhøgskole. Hun ble pensjonist for tyve år siden, men Liv jobber fremdeles. Det er slik hun er skrudd sammen, alltid på farta med nye jern i ilden.

Jeg har vært så heldig

Liv åpner døren til en hyggelig stue der et flygel og et såkalt hammerklaver står plassert. Hun øver fremdeles hver dag.

– Må det, særlig nå. Skal jo holde konsert i anledning mine nitti år, smiler den lille slanke damen som takker to nye knær og en ny hofte for at hun fremdeles er så lett på foten.

– Jeg har vært så heldig, føyer hun plutselig til og stråler som en sol. Men etter å ha lest om Livs liv, er det ikke akkurat mengden av hell som slår en som leser, snarere tvert om.

– Det har vært mye å stå i?

– Ja, men er det ikke det for alle, da?

Hjemkomsten

I juni 1945 da Liv er ni og et halvt år, kan familien endelig vende tilbake til Oslo etter nesten tre år i eksil i Sverige. Liv gleder seg til å se igjen rommet sitt og tingene sine.

Hele byen er pyntet med blomster, og norske flagg blafrer i vinden fra hver eneste flaggstang. Konge­familien er nettopp kommet hjem etter fem år i eksil. Norge er atter et fritt land og alle hjerter gleder seg.

Så kommer de endelig frem til leiligheten, og Liv løper opp trappene.

– Men der var det jo helt tomt, forteller Liv.

Absolutt alt var borte. Det luktet annerledes og veldig fremmed. Mors flygel sto heller ikke der. Vi måtte bo hos mormor. Leiligheten måtte vaskes og vi måtte finne nye møbler.

Heldigvis hadde mor serienummeret på flygelet så det fikk hun sporet opp og brakt tilbake. Men det er klart, det var sterke opplevelser for et barn.

Nazistene konfiskerte all ­jødisk eiendom etter at de siste jødene var sendt fra Oslo med slaveskipet Donau i november 1942. Livs far, Ernst, var blitt advart av motstandsmannen og pianisten Robert Rifling, og rakk akkurat å komme i sikkerhet i Sverige før arrestasjonene begynte.

Kort tid etter kom bestemmelsen om at også alle halvjøder skulle deporteres, men da var heldigvis Liv og Berit allerede i sikkerhet.

– Jeg tror at det å miste alt man eier, preger en som barn. Senere i livet ble jeg i hvert fall veldig redd for å miste, både ting og mennesker, sier Liv.

Debut og turné

Da Liv debuterer som konsertpianist i 1960 etter tre år på musikkonservatoriet i Paris, er kritikkene fulle av lovord. Hun blir omtalt som en sjelden begavelse og spås en strålende karriere. Hun blir medienes yndling og omtales som en vakker og begavet musiker, og som en mystisk femme fatal.

Så treffer hun på ungdomsvennen, Arve Tellefsen, igjen. De drar på turné og opptrer sammen og finner bokstavelig talt tonen.

– Vi var kjærester en stund. Vi ble kjent med hverandres familie og mange trodde nok vi ville bli et par. Men jeg var ikke klar for å slå meg til ro og bli hjemmeværende med barn den gangen. Det var en fremmed tanke, sier Liv.

De gjør det slutt, men forblir venner.

Kongelige rykter

I 1965 blir Liv invitert med på representasjonsreise til Thailand og Iran sammen med en norsk delegasjon, i følge med kong Olav. Her skal hun blant annet spille Grieg for kongen og dronningen av Thailand og for sjahen av Persia og hans Farah Diba.

– Det var et eventyr. Bare det å fly den gangen var veldig eksotisk. Jeg fikk en ring i gave av Farah Diba etter konserten. En ring med en vakker turkis omkranset av små diamanter. Den var helt nydelig. Så fortalte hun at turkiser betyr lykke, og at en ring med turkiser ville bringe lykke til fingrene mine. Var ikke det fint gjort?

– Var det den ringen mange trodde du hadde fått av kong Olav som jo hadde vært enkemann i seks år på den tiden?

Liv fnyser av spørsmålet.

– Huff, altså – kan du begripe hvordan slike rykter kan oppstå?

Da flyet lander på vei hjem, vil Liv takke kongen for reisen, men i det hun neier, mister hun balansen og faller nesten mot han. Noen ser det, og ryktene får ben å gå på.

– Men tro meg, sier Liv ­alvorlig: – Det er ikke et snev av sannhet i de ryktene.

Den store kjærligheten

Reisene begynner å tære på, og stadige nye hotellrom gjør at Liv sliter med søvnen. Ofte må hun ty til valium for å få sove. Turnelivet kommer med en høy pris.

I 1967 møter hun Carsten E. Munch i NRK. Han er filmutdannet og har fått i oppdrag å lage en TV-dokumentar om Liv. Dokumentaren fører til at han må være med på noen konsertreiser og ha mange samtaler med Liv. Liv liker Carsten veldig godt, og snart oppstår det varme følelser mellom dem.

– Men han var jo gift og hadde barn. Det gjorde alt så komplisert, medgir Liv.

Men Carsten vil rydde opp og ber etter hvert sin kone om skilsmisse. Kort etter dumper et brev ned i Livs postkasse. Det var fra Carstens kone som sier hun ikke vil skilles.

– Vi satte forholdet på pause, sier Liv.

Men det var heller ikke lett. Kjærligheten lot seg ikke slukke. I desember 1971 kan de endelig gifte seg. Liv har en aldri så liten bule under kjolelivet, der ligger deres lille datter, Charlotte.

Noe er annerledes

Carsten blir kinosjef i Bærum og de flytter inn i et nybygget hus i landlige omgivelser. Liv begynner å undervise på Norges musikkhøgskole og ­reduserer reisingen. Alt ligger til rette for harmoniske dager.

Liv og Carsten samarbeider så fint. Liv skal ha tid til å være mamma, men også fremdeles si ja til større konsertoppdrag. Men noe er annerledes. Liv er blitt enogførti år og kjenner seg sliten.

Våren 1976 må hun for ­første gang avlyse en konsert med Oslo- filharmonien. At hun avlyser, har aldri skjedd før. Men hun er som tappet for krefter og et mørke har begynt å skygge for gleden.

Etter hvert orker hun ikke flere ­konserter, orker ikke engang å høre musikk. De oppsøker lege, som igjen henviser Liv til en psykiater som anbefaler et opphold på Blakstad psykiatriske sykehus. Liv takker ja.

Etter noen uker føler hun seg bedre, men når sommeren er over, kommer håpløsheten og mørket tilbake.

Vil bare forsvinne

Så en dag i oktober bestemmer hun seg. Hun pakker en bag, setter seg på et tog og tar inn på et hotellrom.

Tenker at det er best for alle at hun bare forsvinner, det skal bli godt å komme vekk. Men skjebnen vil det annerledes.

Straks Carsten kommer hjem og leser et brev hun har skrevet, melder han henne savnet. Takket være en år­våken hotellresepsjonist som kjenner igjen den vakre pianisten som sjekket inn, reddes hun i siste liten.

Nå venter et år i terapi på Blakstad sykehus. Det er mye å ta tak i.

– I dag husker jeg ikke så mye av dette. Men jeg var heldig og fikk god hjelp, sier Liv.

Beriket

Liv finner tilbake til musikken og til livet, og til gleden ved både å undervise og holde konserter. Da hun gjør comeback i det nybygde Oslo Konserthus i 1977, vil journalistene vite hvor hun har vært det siste året. De fleste har gjettet seg til at det er noe med nervene.

Liv er åpen og sier i et intervju i bildebladet NÅ:

«Jeg føler meg født på ny. Jeg har vært syk. Nå når det er gjennomlevd vet jeg at det også har beriket meg.»

Siden da har Liv Glaser ­beriket sitt publikum med utallige konserter, og sine ­studenter med uvurderlig kunnskap i musikkens tjeneste. Denne høsten står gratulantene i kø og Hjemmet føyer seg til og gratulerer vår fremste pianist gjennom sytti år med nitti feiende flotte år.

Kilder: «Liv Glaser, Toner i lys og mørke» av Marion Hestholm, nrk.no, snl.no, aftenposten.no, og bildebladet NÅ.