Langt fra masseturismens ståk på Gran Canaria, finner vi en hemmelig verden

Smale, svingete veier. Temperaturen er like over null. På den skyfrie nattehimmelen glitrer stjernene. Jeg finner en liten utkikkspost på rundt 1500 meter over havet, og venter. Venter på at natten skal slippe taket og en ny dag skal starte.

Snart brer et svakt, rosa lys seg over landskapet. Fra mørket materialiseres et enormt fjell i vest: Vulkanen Teide – 3718 meter over havet. Ikke bare Tenerifes høyeste punkt, men også Spanias høyeste fjell.

Men vulkanfjellet ses best fra en annen vulkan. På naboøya Gran Canaria står jeg på kraterkanten av Caldera de Tejeda. En vulkan som hadde vært like høy som Teide hadde den ikke eksplodert for 14 millioner år siden i et voldsomt utbrudd.

Det er rart på tenke på kontrasten til den ville naturen. Kun en liten time unna med bil ligger strender, blått hav, restauranter og varme, eller på godt norsk: Syden. Store, fancy hoteller og tusener av turister.

Gigantiske basaltklipper

Likevel står jeg her mutters alene med en fornemmelse av å være et sted i Himalaya, eller i Andesfjellene. En ting er det store fjellet i vest, men rundt meg trer et karrig, underlig og vilt landskap frem i sollyset. Skog, grotter og klipper åpenbarer seg. Og en av dem er unik.

– Roque Nublo er en over åtti meter høy basaltklippe og faktisk en av de høyeste monolittene i verden, kan Lucas (32) fortelle. Han er akkurat ankommet og skal vise meg noen av Gran Canarias hemmeligheter. Og Lucas er kvalifisert til å være kjentmann.

– Jeg er født og oppvokst på Gran Canaria, og jeg har hele livet vandret i skogene og fjellene her, sier han stolt.

Lucas forteller gjerne om Roque Nublo på 1813 meter over havet, men ivrer enda mer etter å fortelle om en lignende klippe ikke langt unna: Roque Bentayga, som ligger 1404 meter over havet. Bentleys luksus-SUV er oppkalt etter den imponerende klippen.

– Her holdt de siste opprinnelige innbyggerne på Gran Canaria stand mot spanjolene for mer enn 500 år siden, forteller han og viser vei tilbake til mørket. Men nå på innsiden av fjellet.

Stavsprang

Playa del Inglés, Arguineguín, Maspalomas, Puerto Rico. Svært mange nordmenn kjenner til disse stedene. Særlig vinterstid flykter frosne nordboere hit for å bytte snø og kulde med sol, strender og sangria for en stakket stund.

Men av de rundt tre millionene med turister som årlig valfarter til Gran Canaria, er det få som besøker fjelltraktene. Og enda færre som krabber ned i dype kløfter og inn i mørke grotter.

Bosettingen av Gran Canaria har en historie som strekker seg langt tilbake i tid, lenge før spanjolene invaderte på slutten av 1400-tallet. Øya ble opprinnelig bosatt av et urfolk kjent som canarii. De utviklet en særegen livsstil tilpasset øyas spesielle geografi og klima.

– De bodde blant annet i grotter, som denne, forteller Lucas.

Vi entrer en naturlig grotte i Bentayga-klippen. Her og der finnes spor av at det en gang har bodd folk i grotten. Men det som fascinerer mest, er beliggenheten. Grottene er nesten som små leiligheter i en skyskraper. Utenfor huleåpningene går det stupbratt ned. Utsikten er fantastisk.

– Ikke så verst å våkne opp om morgenen i disse omgivelsene, konstaterer Lucas og forteller at opprinnelsen til Gran Canarias urbefolkning har vært gjenstand for spekulasjoner og forskning.

Arkeologiske og lingvistiske funn tyder på at de første innbyggerne på Gran Canaria kom fra Nord-Afrika, mest sannsynlig fra berberstammer i dagens Marokko og Algerie. De antas å ha ankommet Kanariøyene mellom 1000 år f.Kr. og 100 år e.Kr., muligens i flere bølger.

– Hvordan de kom seg over det åpne havet mellom Afrika og Kanariøyene, er derimot fortsatt uklart, forteller Lucas. Han smiler nesten litt stolt når han forteller at øyas urinnvånere ga spanjolene kraftig motstand.

– De var et fredelig folk, canariiene, men da fremmede kom for å erobre øya og ødelegge levesettet deres, kjempet de hardt. Og canariiene hadde en veldig interessant måte å forflytte seg på. De brukte lange pinner, omtrent som i stavsprang. Da spanjolene kom pesende opp de bratte skrentene, nedlesset med rustninger og våpen, spratt de ofte spinkle og lette urinnvånerne lekent fra dem, over til neste klippe, med sine lange staver, forteller Lucas.

Det tok spanjolene hele fem år å nedkjempe canariiene.

Plystrende språk

Lucas smiler, for han føler seg litt i slekt med disse fordums innbyggerne. Og det er det flere på Kanariøyene som gjør. Enkelte skoler underviser fortsatt i urinnvånernes plystrespråk.

Lucas forklarer at det svært karrige og krevende landskapet gjorde at det kunne ta lang tid å bevege seg over selv kortere distanser. Å skulle rope åpnet for misforståelser. Derfor utviklet urinnvånerne et plystrespråk, Silbo Gomero, for å kommunisere over daler og kløfter.

Språket stammer ikke opprinnelig fra Gran Canaria, men fra naboøya La Gomera – og det brukes fortsatt enkelte steder i dag. Også på Gran Canaria. Silbo Gomero er et fullt fungerende plystrespråk basert på talespråket, tidligere det lokale berberspråket, og nå spansk. Lydene etterligner det menneskelige talespråket gjennom plystring, og kan nå opptil fem kilometer under gode forhold.

Språket ble nesten utryddet, men har fått en renessanse. Det undervises i språket på La Gomera, men også på noen skoler på Gran Canaria.

Første turistkompleks

Om spanjolene erobret Gran Canaria på 1400-tallet, inntok en annen gruppe mennesker øya noen hundre år senere. De var riktignok ikke fullt så krigerske: turistene. Men de første turistene kom mye tidligere enn hva jeg var klar over.

– De kom hit for over hundre år siden, forteller Lucas.

Den utløsende årsaken til den første turismen skal ha vært en sauegjeter på den nordlige delen av øya som hadde problemer med øye og hud. Gjeteren følte en dag for å bade i den lille bekken som renner gjennom den dype ravinen Barranco de Azuaje. Mannen gjorde dette gjentatte ganger i løpet av noen dager, og ble til sin store overraskelse kurert for plagene.

Ryktet spredte seg ut over Gran Canarias grenser. Dr. Antonio Casares skal ha vært den første som gjennomførte en kjemisk analyse av vannet i Azuaje-kløften, og 1868 uttalte han at de varme kildene i Azuaje hadde gunstig helsemessig effekt, og blant annet stimulerte blodsirkulasjonen og virket beroligende på nervesystemet.

Et lite hotell ble bygget samme året rett ved en kilde kjent som «Fuente Santa» (Hellig Kilde), hvis vann var anerkjent for sine helbredende egenskaper, spesielt på grunn av sitt høye innhold av jern og hydrosulfider. Kilden ble på sett og vis starten på det første turistkomplekset på Gran Canaria.

– Men dette var selvsagt forbeholdt de velstående. De som hadde råd til å ta båt fra fastlandet og deretter bli fraktet inn hit med hester, forteller Lucas.

En eventyrlig verden

Etter rundt 400 meter med bratt nedstigning fra landsbyen Firgas langt der opp, dukker restene av det forlatte og overgrodde spahotellet opp. Og det er rett og slett som et eventyr. De bygde solid den gang, mange av bygningene står fortsatt. Men naturen prøver å ta tilbake hva den engang ble frarøvet, noe som skaper en magisk atmosfære.

Vegetasjonen er nesten like vill og frodig som i jungelen på Papua i Indonesia. Og full av liv. Lyden av fugler og insekter fyller luften i det jeg sniker meg inn i det gamle spaet. Søyler og trapper, et par rom, et lite basseng. Her koste fiffen seg for over hundre år siden.

– Her fantes 16 gjesterom, en spisesal og en dansesal, forteller Lucas.

Spahotellet opererte med stor suksess frem til 1938, da den spanske borgerkrigen brøt ut med påfølgende økonomiske utfordringer for hotellet. Men selv om hotellet måtte stenge dørene, fortsatte lokalbefolkningen å bruke «Fuente Santa» for kildens angivelige helbredende egenskaper.

Det foregikk frem til midten av 1950-tallet da en voldsom flom trengte gjennom Azuaje-ravinen. Mange av bygningene og de anlagte badeplassene ble ødelagt.

I dag ligger Balneario de Azuaje der som en kulisse i en Indiana Jones-film. Det var imidlertid ikke bare velstående turister fra det kalde Nord-Europa som søkte til ravinen.

Bøndene kom

– Vannet, klimaet og jordsmonnet i Azuaje er veldig gunstig for jordbruk. Derfor bodde det bønder her inntil for rundt 50-60 år siden, forteller Lucas.

– Men det var et hardt liv. Turen fra landsbyen Firgas på østsiden av kløfta, eller landsbyen Moya på vestsiden, er bratt og krevende. Det var ingen enkel jobb å frakte redskaper ned og jordbruksprodukter opp. De brukte selvsagt hester eller muldyr, men likevel var det tidkrevende og strabasiøst. Så da noen fant på å legge vannet i rør og pumpe det opp, begynte man å dyrke jorden høyere opp i stedet. Dermed ble Azuaje forlatt, sier Lucas.

Tilbake står flere tomme og fraflyttede hus. Hvem som faktisk eier bygningene, er det få som vet. 

– Folkene som bodde her ble veldig gamle. Vannet, den friske luften, ferske grønnsaker og frukter, samt det faktum at innbyggerne daglig måtte bevege seg i bratte skrenter, var svært helsefremmende. Mange av dem ble både 100 og 110 år gamle, hevder Lucas.

Han legger til at folket i Azuaje også var kjent for store ungeflokker, gjerne 10–12 barn. Det førte til at det ble uoversiktlig mange arvinger på hver lille gård. Så mange arvinger at de fleste har mistet oversikten. Det har noen utnyttet.

Okkupanter

– Vi kom hit for rundt seks år siden, forteller Csanád fra Ungarn.

Han sitter utenfor et hus litt høyere opp i ravinen, sammen med kameraten Patrick fra Bulgaria. Rundt kåken bugner det av grønne vekster.

– Vi dyrker allslags mulige urter og planter, forteller Csanád.

Sammen med flere andre utlendinger, samt en spanjol, har de rett og slett okkupert det forlatte huset og flyttet hit.

– Vi har sjekket litt, altså, hevder Csanád.

– Det viste seg at huset ble forlatt på 70-tallet. Det har minst tolv eiere, men ingen av dem var interessert i å bo her eller bruke huset, sier han.

De to vennene ser på seg selv som moderne, fredelige hippier. Alt de ønsker, er å leve i pakt med naturen.

– Denne veiløse, avsidesliggende lille gården, er som et paradis for oss, sier karene og suger inn den friske luften, mens de klapper to løshunder de har adoptert.

– To utlendinger i idyllisk natur. De gjør ingen skade, sier Lucas, som ikke er like begeistret for alle typer turister.

Spøkelsessenteret i skogen

For de som liker å grave litt i historien til Gran Canaria, er det mye underlig som dukker opp.

Det kan gjerne være historie av nyere dato, som ruinen av spahotellet. Men også i den kanskje mest uberørte delen av øya, ved det fredede området Tamadaba, ligger det noe underlig. Her står forlatte bygninger, små skur samt et stort og tomt svømmebasseng midt i skogen.

– En religiøs gruppering hadde tilhold her i flere år. Deres kall var blant annet å hjelpe mennesker med problemer. Narkomane, alkoholikere og andre med avhengighetsproblemer kunne få hjelp her, forteller Lucas.

Den katolske ledelsen ved senteret mente at skog, fjelluft og sol, langt unna fristelser, ville være til hjelp. Men for rundt førti år siden, rett før området ble vernet, trakk myndigheten tilbake senterets lisens.

– Vi vet jo av erfaring at religiøse grupper som lever isolert, ofte har en annen agenda enn å bare være barmhjertige samaritaner, men jeg har aldri hørt noe negativt om det religiøse senterets aktiviteter. Virksomheten måtte nedlegges da området ble vernet, sier Lucas.

Satte fyr på skogen

Like ved Gran Canarias geografiske midtpunkt, ligger et av øyas høyeste punkt, Pico de las Nieves på 1949 meter over havet. Vi skuer utover et landskap som like gjerne kunne vært i Kashmir. Eller Utah. En portal, som minner sterkt om fjellformasjonene som staten Utah er så kjent for, ruver i landskapet. Like ved står en mindre steinsøyle. De er omgitt av tykk furuskog.

Og skog finnes det mye av på Gran Canaria. Skog, som kan minne om Norge. Men flere steder finner jeg spor etter skogbrann.

– Vi har vært plaget av skogbrann flere ganger de siste årene, forteller Lucas.

Ikke så rart. Temperaturen kan sommerstid stige over 40 grader, med minimalt av nedbør. Nå er riktignok Kanarifuruen, med sin solide bark, eksepsjonelt motstandsdyktig mot brann.

Kanarifuruen dominerer de fleste skogene i høylandet, særlig på den vestlige delen øya, men heller ikke den robuste tresorten kan stå imot en hissig brann, antent av en turist like skjødesløs som vettløs.

– For ikke så lenge siden var en gruppe turister i skogen her. En av dem måtte på do, forteller Lucas.

Han vet ikke helt om han skal le eller gråte, for denne turisten hevdet å være opptatt av miljøet. Så istedenfor å grave ned møkk og papir, slik normale folk gjør, valgte vedkommende å sette fyr på toalettpapiret.

– Når du befinner deg i en tørr furuskog om sommeren, hvor bakken er dekket av tørre bar­nåler, og du tenner på papir uten kontroll på flammene, får det ofte kjedelige konsekvenser. Den miljø­engasjerte turisten brant ned hele skogen, sier Lucas.

– Vi er glade i turister på Gran Canaria, men ikke den typen.