Dagen starter grytidlig med kruttsterk kaffe og en røyk. Først etter tre-fire timers hardt fysisk arbeid er det tid for frokost
Kunnskapen om kullbrenning har gått i arv i generasjoner, men nå er tradisjonen i ferd med å dø ut. I en liten landsbygd i Romania holdes kunsten fortsatt i hevd.
Lenge før røyken blir synlig over storvokste bøketrær, trenger den sure røyklukten seg inn i nesen. Så dukker tre enorme rykende pyramider opp langs grusveien.
To svette karer spar trekull ut fra den nedbrente trehaugen. De hvite øyeeplene lyser opp i kullsvarte fjes dekket av sot.
Et dystert ytre kan bygge opp under legenden som har gjort området kjent blant nordmenn flest. Legenden om grev Dracula.
Men bak de to svette mennenes skremmende ytre lurer vennlige smil og stor nysgjerrighet.
Transilvania var tidligere ungarsk territorium. Etter 2. verdenskrig ble området overdratt til Romania. I mange landsbyer er flertallet av innbyggerne av ungarsk avstamming, og holder stolt på sitt språk og sine gamle tradisjoner. Ikke minst kunsten å brenne trekull.
Fyller tyske griller
Kullbrenning startet allerede på 1600-tallet. Kunsten har gått i arv fra far til sønn gjennom generasjoner, forteller Árpad med et tannløst glis. Árpad István har jobbet 20 år som kullbrenner.
Tradisjonen er i ferd med å dø ut, men i landsbygda Lupeni med over 4000 innbyggere, holdes kunsten fortsatt i hevd. På 70-tallet var 40 prosent av befolkningen her sysselsatt med produksjon av kull, og stedet var kjent som «kullbrennerbyen» i Romania.
Hele 90 prosent av Romanias eksport av kull kommer fra denne lille landsbygda, og utgjør ti prosent av Tysklands import av grillkull.
Til forskjell fra andre deler av verden, forårsaket ikke kullbrenningen avskoging i Romania. Det har hele tiden vært et biprodukt av skogindustrien. Veden som ble brukt til å brenne kull av, kom enten fra tynningshugst eller overflødig trevirke fra møbel eller byggevareindustrien.
Den store pyramideformede vedstabelen de to svette karene har brukt flere dager på å bygge opp, består i hovedsak av bøk. Treslaget er det som er best egnet til å lage grillkull av. Men også en del andre treslag blir blandet inn i grillkullet.
Gran er dårlig egnet til grillkull fordi veden slår gnister. Om kullbrennerne ikke er forsiktige og innholdet av gran i haugen blir for stort, venter trøbbel.
I verste fall kan hele forsendelsen bli stoppet på grensen og sendt tilbake.
Sommerjobb i «helvete»
Allerede klokka fem på morgenen er det revelje. Dagen starter med et par kopper sterk og sukret kaffe, og en obligatorisk røyk. Først etter tre-fire timers hardt fysisk arbeid er det tid for frokost, som ofte består av næringsrik «Túrós puliszka», en slags maisgrøt med cottage cheese.
Utover dagen er de tre som jobber sammen. Midt på dagen, når sola steker som verst, tar de seg en velfortjent pause. Klokka 15 er det hjemmelaget middag som arbeidslederens kone har laget kvelden før.
Maten er et viktig påfyll til lange arbeidsdager. Etter endt måltid er det bare å fortsette der de slapp. Arbeidsmoralen er upåklagelig, her er det langt mellom kaffepausene.
Om natta blir Árpad István alene om tilsynet av produksjonen.
Mens sola steker fra en skyfri himmel, spar de tre glødende kullbiter ut fra haugen i en sky av støv og røyk. Fra inni røyken høres hosting og harking før de kommer ut med rennende øyne og ansikter blanke av svette − med sneipen hengende i munnviken.
På varme sommerdager når temperaturen ligger rundt 30–40 grader, fremstår jobben som en forsmak på sommerjobb i helvete.
Påtent
Hele prosessen fra ved til grillkull tar rundt 14 dager.
Rundt 130 kubikkmeter ved blir stablet i en fire-fem meter høy pyramide som dekkes med høy som skal fungere som en sperre for sand. og kullstøv, som til slutt spas på toppen.
Gjennom en kanal inn til midten av milen, blir stabelen påtent med ei fille dynket i parafin festet til en lang stav.
I de kommende dagene etterfylles stabelen med ved fra toppen. For å hindre at det oppstår luftfylte lommer når haugen synker sammen, må kullbrennerne med jevne mellomrom klappe stabelen sammen med spader. Slik hindrer kullbrennerne at veden brenner opp til aske.
Forbrenningen justeres ved at oksygentilgangen i luftekanalene reguleres et par ganger om dagen. Temperaturen inne i kullmilen ligger på rundt 330–430 grader Celsius.
Etter 14 dager har haugen krympet med 80 prosent, og kullet (12-13 tonn per haug) er klart til å tas ut. Jobben med å grave frem glødende trekull i en sky av røyk og sot, er den desidert verste delen av produksjonsprosessen. Etter endt arbeidsdag er de dekket av sot fra topp til tå.
Farlig og helseskadelig
Kullbrennerjobben er farefull langt utover helserisikoen som følger av store inntak røyk og kullos. Risikoen for å tråkke gjennom haugen med glødende kull er alltid til stede. Árpads mor døde i en alder av 41 som følge av dette.
De fleste europeiske land produserte trekull på samme måten som rumenerne gjør i dag. I Norge var behovet stort for trekull på 1600- og 1700-tallet og frem til midten av 1800-tallet. Rundt 1860 la de fleste jernverkene ned sin produksjon, eller la om driften og importerte koks som brensel.
I Transilvania har kullbrennerne holdt ut, men også der synes mørke skyer i horisonten som ikke har med røyk å gjøre: Med dagens økonomiske vekst i Romania og muligheter for bedre jobber, er det få unge som er villige til å starte sin karriere som kullbrennere.
Å ødelegge helsa i ung alder for en månedslønn på 3000 norske kroner, frister ikke når andre alternativer finnes.
Da er det bedre å prøve lykken i et annet land, slik som døtrene til Árpad og Ákos gjorde.
Ni måneder i året bor Árpad István i ei brakke snekret sammen av bølgeblikk og plast, tilsluttet en liten campingvogn uten innlagt vann. Å ta en dusj etter endt arbeidsdag er fjern luksus, ofte er han så sliten at han dropper vasken før han finner senga.
Arbeidsforholdene er kummerlige og oppfyller ikke kravene i Romanias arbeidsmiljølov. Likevel er folk ennå villige til å ta disse jobbene, enten fordi de har vokst opp i miljøet eller på grunn av mangel på alternativer for å få mat på bordet.
Ettersom levestandarden øker i Romania, er Árpad István generasjon kanskje den siste generasjonen som er villig til å sette sin egen helse på spill for å dekke et luksusbehov hos eiere av kullgriller i mer velstående deler av Europa.
