Krittmerket på postkassen var et hemmelig tegn til muldvarpen i CIA

En aprildag i 1985 gikk en mann inn på den russiske ambassaden i Washington D.C og fremmet et krav om 50 000 dollar. Det skulle bli begynnelsen på et ni år langt mareritt, både for CIA og for et stort antall sovjetiske dobbeltagenter. 

Som den tidligere KGB-agenten Oleg Gordievsky. Han hadde fôret de allierte med uvurderlig informasjon om Sovjetunionens planer i en årrekke, før han våren 1985 brått hadde blitt kalt hjem til Moskva fra sin base i London.

I Moskva hadde han blitt dopet ned og utsatt for knallharde avhør. Via en hemmelig britisk militæroperasjon, ble han smuglet ut av Moskva og Sovjetunionen. Sannsynligvis unngikk han henrettelse med en nødskrik. 

– I ni år har jeg lurt på hvem som forrådte meg, sa Oleg Gordievsky i et intervju med BBC våren 1994.

– Nå er jeg sikker på at det var ham.

Med «ham» mente Oleg Gordievsky en person som hadde hatt en høyt betrodd stilling innad i CIA. En som hadde tilgang til all nødvendig informasjon. Og som mot knitrende dollarsedler i hånden, gjerne ga den fra seg.

Tung på flaska

Aldrich Hazen Ames ble født i River Falls i delstaten Wisconsin 26. mai 1941. I 1952 fikk faren jobb hos CIA og familien flyttet etter hvert til Virginia, i nærheten av CIAs hovedkvarterer ved Langley. Mens han gikk på videregående skole, fikk unge Aldrich sommerjobb hos CIA via et program for barn av CIA-ansatte.

Der hadde han blant annet ansvar for arkivering av graderte dokumenter, samt for å lage falske penger som skulle brukes i treningsprogrammer for CIA-agenter. Da han hoppet av college-studiene, skaffet faren ham jobb i CIA.

Ames viste lovende takter innen kontraetterretning og ble sammen med kona og CIA-kollega Nancy Segerbarth sendt til Tyrkia for å rekruttere informanter. Men Ames utmerket seg ikke som feltarbeider og ble kalt tilbake til USA i 1972 der han ifølge BBC ble satt til å planlegge feltoperasjoner rettet mot sovjetiske myndighetspersoner. 

Heller ikke her utmerket han seg. Ames drakk mye og var ingen iherdig CIA-ansatt. En sterkt beruset Ames ble tatt på fersken i en kompromitterende posisjon med en kvinnelig kollega. I 1976 greide han å glemme en stresskoffert med graderte dokumenter på undergrunnsbanen.

Vendepunktet

I et forsøk på å få karrieren tilbake på rett spor, takket han ja til en stiling i Mexico City i 1981. Men alkoholen hadde blitt et problem. Etter en trafikkulykke i 1981 var Ames så beruset at han ikke var i stand til å svare på politiets spørsmål.

Senere oppsto en episode da en stupfull Ames skjelte ut en cubansk tjenestemann i forbindelse med en mottakelse ved den amerikanske ambassaden. Etter disse hendelsene ba Ames' overordnede om at han ble sendt tilbake til USA for å få behandling for alkoholproblemene. 

Sidesprangene fortsatte, hvorav ett av dem skulle representere et veiskille. I 1982 innledet han et forhold med colombianske Maria del Rosario Casas Dupuy. Hun jobbet som kulturattaché ved Colombias ambassade i Mexico City, men var rekruttert som informant av CIA. Hun kom fra en prominent colombiansk familie og var i motsetning til Ames både belest og flittig. Romansen ble stadig mer seriøs.

Ble avdelingssjef 

I 1983 ble Ames sendt tilbake til CIAs hovedkvarter. Til tross for at han på ingen måte hadde utmerket seg i jobben, ble han plassert i Sovjet- og Øst-Europa-avdelingen som sjef for CIAs avdeling for kontraetterretning mot Sovjetunionen. Det ga ham rikelig tilgang på informasjon om hemmelige CIA-aktiviteter.

Ames hadde overtalt Rosario til å bli med til USA og tok ut separasjon fra kona Nancy Segerbarth. Rosario hadde ikke lenger inntekt fra hverken CIA eller den colombianske staten, men var like glad i shopping, dyre vesker og det søte liv.

Ifølge magasinet Time var det trolig et sjokk å oppdage at Ames' inntekt ikke strakk til på samme måte som i Mexico City. Samtidig beklagde Ames seg til kollegaer over hvor kostbar skilsmissen fra Nancy var. I tillegg skulle han gifte seg med Rosario i august 1985. Ames trengte penger. 

16. april 1985 spaserte han inn på den russiske ambassaden i Washington D.C. Med seg hadde han bevis på at han var CIA-agent, samt navnene på utvalgte russiske dobbeltagenter han var villig til å avsløre. Samt et krav om 50 000 dollar i belønning.  

Forræderi

Russerne betalte villig summen. De neste årene forsynte Aldrich Ames russerne med konfidensielle og sensitive om opplysninger som blottla arbeidsmetoder og operasjoner, men som også avslørte de sovjetiske dobbeltagentene som samarbeidet med USA.

En av de første han anga var dobbeltagenten Gennady Varenik, som ble arrestert av KGB i Øst-Tyskland i november 1985, og ført hjem til Moskva der han senere ble henrettet. Samme skjebne led majorgeneral Dimitri Polyakov, som ble henrettet i 1988.

De neste årene hadde Ames utallige møter med representanter for Sovjet. Noen av dem var fordekt som lunsj- eller ambassademøter. Til sine overordnede hevdet Ames at han skulle rekruttere russiske dobbeltagenter.

Senere møter ble gjerne avtalt via et postkasse-system, der Ames la en pakke med informasjon i en forhåndsbestemt postkasse og satte et hvitt krittmerke over. Når russerne hadde hentet ut pakken, var krittmerket fjernet – et signal til Ames om at han kunne finne betalingen – en konvolutt med titusener av dollar – i en annen forhåndsavtalt postkasse.  

Men CIA hadde for lengst innsett at de hadde et råttent egg i egen kurv. En egen muldvarpgruppe hadde blitt nedsatt innad i CIA i 1986. Gruppen hadde utarbeidet en liste på 198 tenkelige kandidater.

Ett navn pekte seg ut: Aldrich Ames. Som leder for avdelingen for kontraetterretning mot Sovjetunionen, satt jo han med tilgang til all nødvendig informasjon. Dessuten snakket han russisk.

– Jeg trodde alltid det var Rich (Aldrich Ames), sa CIA-agent Sandy Grimes som var med i muldvarp-gruppen, til TV-dokumentaren «Spy Hunters».

Felt av flash

Etter at Ames returnerte til Langley i 1989 etter tre år i Roma, økte mistanken mot ham, forklarte CIA-agent Sandy Grimes.

– Rich virket i overkant selvsikker, noe han aldri hadde vært før. Nå var det en kjølighet ved ham, sa Sandy Grimes.

Dessuten, Ames hadde påfallende god råd. Et hus til 540 000 dollar betalt med kontanter, eller dyre biler og feriereiser i det vide og det brede, var ikke så lett å forklare med en CIA-lønn på 60–70 000 dollar i året.

En stund slapp Ames unna med å hevde at svigerfamilien i Colombia var rike. Men kontoutskrifter viste at Ames overførte penger til dem, ikke motsatt.

Ames ble innkalt til polygraftest. Han besto. Men CIA var nå sikre på at Ames var forræderen. I 1993 gikk de sammen med FBI om å få stoppet ham en gang for alle. De begynte å avlytte telefonen hans og satte Ames under kontinuerlig overvåkning.

Han ble observert i samtaler med russiske agenter i Venezuela og i Colombia. Ransaking av huset hans i Virginia avstedkom funn av dokumentasjon som ikke var til å ta feil av: Ames hadde vært på KGBs lønningsliste i en årrekke. Et titall dyre merkevesker tilhørende hans kone, kunne neppe ha blitt betalt via en ordinær CIA-lønning, heller.

21. februar 1994 var spillet over. Aldrich Ames og kona ble arrestert i eget hjem.

– Motivet var enkelt. Penger, sa FBI-agent Leslie G. Wiser som var med på pågripelsen i et senere intervju gjengitt av BBC.

– Han hadde veldig høye tanker om seg selv. Han angrer på at han ble tatt, ikke på at han var spion, uttalte Wiser. 

Ames tilsto alt og begynte å samarbeide med myndighetene, mot at kona slapp unna med en straff på fem år i fengsel for sin medvirkning. Ames selv ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet for prøveløslatelse.

Angret ikke

Det er anslått at Aldrich Ames mottok mellom 2,5 og 4,6 millioner dollar fra sovjeterne. Gjennom sitt ni år lange samarbeid med sovjetiske myndigheter, anga han rundt 30 agenter. Minst ti av dem skal ha blitt henrettet. Men noen angrende synder, er Ames øyensynlig ikke.

– Jeg avslørte navnene til folk som tidligere hadde avslørt andre på akkurat samme måte. Jeg fortalte meg selv at jeg ikke kunne tenke på hva som skjedde med dem, sa Aldrich Ames i et intervju gjengitt i TV-dokumentaren «Cold War Spies» og la til:

– Man kan si det var en ond sirkel.

CIA-agent Sandy Grimes som var med på å avsløre Ames, hadde følgende å si om sin tidligere kollega:

– Han var den verste typen forræder.

– Jeg kjenner ikke til noen annen spion eller muldvarp som har kostet livene til så mange agenter, uttalte FBI-agent Leslie G. Wiser.

Falsk avhopper

Aldrich Ames hadde bestått en løgndetektortest alt i 1986. Oppstyret rundt testen hadde skremt Ames. KGB la derfor ut et villspor:

– De satte inn en falsk avhopper som hadde i oppdrag å trekke mistanken bort fra Ames, noe som fungerte en god stund. Det viser at russerne hadde mye nytte av informasjonen de fikk fra Ames, sier førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge Dag Einar Thorsen til Vi Menn.

Avsløringen av Aldrich Ames som muldvarp var en gigantisk skandale og pinlig for amerikanske myndigheter, legger Thorsen til.

– Men Ames er, i motsetning til andre muldvarper som Robert Hanssen (kanskje den dobbeltagenten som har gjort mest skade mot amerikansk etterretning noensinne.), ikke lenger sett på som en trussel, og har i dag forholdsvis gode soningsforhold selv om han aldri vil slippe ut av fengsel.  

Fikk gå under radaren

Mest slående med Ames-saken, er hvor enkelt det var å drive på som aktiv spion for Sovjet og Russland. Det mener eksperten Dag Einar Thorsen.

– På film og i romaner gis gjerne inntrykk av at hemmelige agenter er høyt spesialiserte profesjonelle, som gjør alt riktig og likevel unnslipper motstanderen med knapp margin. I virkeligheten er etterretningsarbeid mye preget av improvisasjon og av at agenter kan opptre mer eller mindre uforstyrret og uten særlig motstand. Det er mye vanskeligere å avsløre en spion enn man kanskje skulle tro, noe som gjorde at flere slike, blant annet Ames, kunne holde på i lang tid. Man kan bare spekulere i hvor mange som aldri har blitt avslørt, sier Dag Einar Thorsen.

Kilder: pbs.org, bbc.com, Wikipedia, fbi.gov, «Spy Hunters: The Women Who Caught Aldrich Ames», «Cold War Spies, KGB Agent Aldrich Ames», britannica.com.