Håvard jobber på vegne av de tause. Én ting gjør særlig inntrykk på ham

På et forbrenningsanlegg utenfor Drammen ble to biler satt i brann. I den ene satt en død gris med blå jakke og dongeribukse i passasjersetet.

Den absurde scenen ble regissert av Håvard Haftor Arntzen, leder av Seksjonen for brann og kjemi ved Kripos. Han sto overfor en noe som inntil da synes å kvalifisere for betegnelsen «den perfekte forbrytelse»: 

– Én person var funnet død i en utbrent BMW i Tranby utenfor Drammen, forklarer etterforskeren om utgangspunktet for etterforskningen.

– For å simulere avdøde, plasserte vi den døde grisen i passasjer­setet.

Og slik jobber Norges fremste kriminalteknikere: Dette var én måte å finne ut om scenen som møtte brannvesen og politi på Tranby var hva det så ut som. Eller hadde noen forsøkt å kamuflere et drap?

– Som en del av etterforskningen valgte politiet å importere to BMW-er fra Tyskland, fordi det ikke fantes noen biler av samme type og modell i Norge. Hensikten var å testbrenne bilene som en del av den vitenskapelige metoden i brannetterforskning: Å teste hypoteser. 

Nidkjære og grundige kriminalteknikere studerte sporene og fant bevisene som gjorde at kona til offeret, næringslivstoppen Per Gunnar Asheim, ble kjent skyldig i overlagt drap og brann. Hun ble dømt til lovens strengeste straff – 21 års fengsel.

– Uten at jeg vet det med sikkerhet, tror jeg dommerne fant det nyttig å se hvordan en brann utvikler seg under gitte forhold, sier Arntzen.

På vegne av de tause

Han jobbet som åstedsgransker i Kripos i over 20 år. I 2017 inviterte han gjennom boken «Åsted. En kriminalteknikers jakt på sannheten» inn til en tidligere lukket verden rundt etterforskning av store kriminalsaker som drapene på Orderud gård, Nokas-ranet og gisseldramaet på Torp.

Og om store ulykker, som raset i Vassdalen, flyulykken på Svalbard og tsunamien i Thailand. Innblikket er sjelden kost. Åstedsgranskere lar gjerne tekniske bevis tale for seg. 

– Mitt mål var å gi kriminalteknikken en stemme – gi et innblikk i hva det vil si å komme på innsiden av sperringene der de hvite kjeledressene beveger seg, sier han.

– Vi jobber på vegne av de tause, legger han til.

– Poenget er å få åstedet til å fortelle hva som har skjedd − bekrefte eller avkrefte en forbrytelse og skyld eller uskyld. Vår jobb er å snakke for dem som har blitt fratatt muligheten til å snakke for seg. 

Arntzen har aldri angret på yrkesvalget. Men våkenettene har vært mange, og de personlige belastningene kan være store, særlig i saker der det er barn involvert.

– Jeg tror det har noe med barnets totale uskyld og forsvarsløshet å gjøre. Og med det faktum at jeg har tre barn selv og ofte tenker på dem i slike øyeblikk, sier han.

De døde barna

Håvard Arntzen husker godt den såkalte Bjarkøy-saken, der en kvinne hadde mistet fire barn etter hverandre. De to første dødsfallene hadde vært oppfattet som krybbedød, men etter dødsfall nummer tre og fire ble drapsmistanken vekket.

– Under åstedsundersøkelsen i den siste saken fant Kripos en plastpose i søpla, forteller Arntzen.

På posen fant kriminalteknikerne morens fingeravtrykk. Og mer:

– Ved hjelp av en spesiell fremkallingsmetode på fingeravtrykkslaboratoriet ble barnets leppeavtrykk påvist på posen, sammen med biologisk materiale med en DNA-profil som matchet barnets – og morens fingeravtrykk, minnes Arntzen.

Da moren ble konfrontert med sporene, innrømmet hun at hun to dager før dødsfallet hadde holdt plastposen over barnets ansikt, men at hun hadde angret seg i siste øyeblikk og tatt bort plastposen slik at barnet levde i to dager til.

– Hun nektet for at hun hadde noe med dødsfallet å gjøre, men tingretten trodde henne ikke. Hun ble dømt til seks års fengsel. I lagmannsretten ble hun imidlertid frifunnet, forteller Arntzen.

Mishandlet til døde

I 2004 ble en liten gutt funnet død i sitt eget hjem. Legene mistenkte vold som dødsårsak, og slo alarm. Kripos ble budsendt for sporsikring og dokumentasjon av den døde. 

På obduksjonssalen lå en liten gutt på åtte måneder. Han hadde brudd på hjerneskallen og brudd i overarmen. Ved likåpningen ble det i tillegg påvist en dødelig leverskade. Det var ikke tvil: Denne gutten var mishandlet til døde.

– Spørsmålet var om det var moren eller hennes nye kjæreste som sto bak mishandlingen. De taktiske sporene pekte mot morens nye kjæreste, som ble siktet og senere tiltalt i saken. Sporene på åstedet og den taktiske etterforskningen gjorde meg hellig overbevist om at han var skyldig, sier Arntzen.

Han mente at mannen hadde kommet hjem utpå natten, gått forbi moren som lå og sov på sofaen, og inn på soverommet. Der hadde han sparket den lille gutten som lå og sov så hardt at han senere døde av skadene. Etter udåden hadde han lagt seg på sofaen sammen med moren.

I rettssaken i november 2004 ble tiltalte frikjent. Saken ble anket til lagmannsretten, og i 2007 ble han dømt til syv års fengsel. Saken ble anket til Høyesterett, som avgjorde at det var begått saksbehandlingsfeil. Saken kom opp på nytt i lagmannsretten i 2008, da han igjen ble funnet skyldig.

Han anket på nytt til Høyesterett, som igjen avgjorde at det var begått en ny saksbehandlingsfeil. Saken kom opp i lagmannsretten for tredje gang i 2009, fem år etter at gutten ble funnet død. Denne gangen ble han frikjent. Til morens grenseløse fortvilelse.

– Jeg har alltid hatt troen på det norske rettssystemet, men i denne saken var det noe vesentlig som sviktet. Hvordan retten kunne gjøre formelle saksbehandlingsfeil gang på gang i samme sak, er utenfor enhver fatte­evne.

Politiskandalen

Mandag 14. november 2011 ble åtte år gamle Monika Sviglinskaja funnet død i hjemmet sitt på Sotra utenfor Bergen. Moren fant henne. Hun så at vinduet i ytterdøra var knust, på gulvet i gangen lå en øks. Lenger inne fant hun datteren hengt i et knyttet belte som var festet til et dørhåndtak.

Kripos ble bedt om å bistå i sporsikringen. De skulle undersøke glasset i ytterdøren. Var vinduet knust fra innsiden eller utsiden? Var det mulig å stikke hånden inn gjennom det lille hullet og betjene låsen? Var vinduet i døren knust med øksen som sto på innsiden?

Årsaken til at politiet i Bergen ønsket bistand, var at hullet var så lite at de ikke trodde det var mulig å stikke en hånd inn gjennom hullet og vri om låsvrideren på innsiden. Hullet målte 8 ganger 10 centimeter.

– Vi konkluderte med at vinduet var knust fra utsiden, sier Arntzen og fortsetter:

– Sporene passet med at øksa var brukt for å knuse glasset. Så gjorde vi en rekonstruksjon på om det var mulig å stikke en voksen hånd inn og vri om låsen. Vi konkluderte med at det var fullt mulig.

Politiet i Bergen hadde to arbeidshypoteser: Den ene var at dødsfallet var et drap, og at gjerningspersonen hadde brutt seg inn i huset. Den andre var at jenta hadde hengt seg selv og at innbruddet var fingert for å dekke over skammen.

– Vi fikk vite at morens tidligere samboer var sjekket ut av saken. Han hadde angivelig alibi. Vi rådet politiet til å analysere sporene som var nærmest den straffbare handlingen, det vil si på jenta og beltet. Så forlot vi åstedet og hørte ikke noe mer, sier Kripos-etterforskeren.

Det gikk to år. Da fikk Arntzen ved en tilfeldighet vite at politiet hadde konkludert med at jenta hadde hengt seg og at saken var henlagt.

– Jeg syntes det var komplett uforståelig, sier han.

En privatetterforsker som arbeidet på vegne av jentas mor, påpekte mangler ved etterforskningen, og Hordaland politidistrikt ba Kripos om å gjennomgå saken på nytt i 2014. Kripos’ råd var entydig. Saken måtte gjenåpnes.

– DNA fra 2011 ble sendt inn til Folkehelseinstituttet på nytt for nye tester med nytt utstyr. Nå ble ekskjærestens DNA funnet på jenta og beltet. Han ble pågrepet og siktet, alibiet raknet. Etter hvert ble han tiltalt og dømt, forklarer Arntzen.

– Jeg synes det har kommet altfor lite frem i mediene at det var de kriminaltekniske sporene, sikret av kriminalteknikerne fra Hordaland politidistrikt på åstedet den første dagen, som medførte at ekskjæresten til slutt ble dømt, sier han. 

Lærer av de døde

Etterforskning av barnedødsfall innebærer obduksjoner. De kommer gjerne brått på. Håvard Arntzen forteller i boken hvordan han ble oppringt en lørdag mens han lekte med sine egne barn, og bedt om å komme umiddelbart. Syv døde, skadet til det ugjenkjennelige i en ulykke, skulle identifiseres. Fire av dem var barn. Slikt setter spor:

– Det var tungt og vondt å se så mange døde barn samlet på obduksjonsbordene, skriver han i boken.

Arntzen skriver mye om de psykiske belastningene en kriminaltekniker blir utsatt for.

– I bunn og grunn handler det kanskje om at døden ikke må være forgjeves. Obduksjonen handler om å få frem sannheten, og om forskning. De døde lærer de levende.

På innsiden av sperringene

I boken «Åsted. En krimteknikers arbeid» forteller Håvard Haftor Arntzen om sine år som åstedsgransker.

Arntzen leder de dyktigste kriminalteknikerne i landet som sjef ved seksjonen for brann og kjemi i Kripos.

Ikke en millimeter av et åsted kan overses. Det minste lille hårstrå eller fiber kan være avgjørende for å skjønne hva som har skjedd og få forbryteren dømt. Tålmodighet, grundighet, forestillingsevne og kunsten å stille de rette spørsmålene er de viktigste verktøyene hans.

Han forteller hvordan politiet jakter de mikroskopiske sporene forbrytere etterlater. Boken gir innblikk i intrikate drapssaker, dramatiske branner, uløste gåter og veien frem til å finne ut hva som egentlig skjedde.

På politiskolen var Håvard Haftor Arntzen litt skuffet over faget kriminalteknikk. Han syntes det ble for mye teori. Den håndverksmessige delen, som er minst like viktig, var ikke tilstrekkelig vektlagt. Et møte med to krimteknikere fra Kripos ble utslagsgivende:

– Hva som kom frem i avhørene var ikke så interessant. De var mer interessert i sporene som de så på et senere tidspunkt kunne måle opp imot vitnemålene. Generelt vil jeg si at det er en svakhet i norsk politi at man legger for stor vekt på avhør, og for lite vekt på kriminaltekniske spor, sier Arntzen.

Sporsikring

For 30 år siden var det gjerne slik at kriminalteknikken og åstedsgranskningen hadde lav status og ble overlatt til politimenn som var på tampen av sitt yrkesaktive liv. I dag er det annerledes.

Over 200 meget kompetente kriminalteknikere er i sving over hele landet. De kriminaltekniske sporene lyver aldri. De må finnes, sikres, analyseres og tolkes. En grunnleggende læresetning er den såkalte «S-regelen», som han har hengende ved kontorpulten: «Søke, samle, sikre spor som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng, så vel siktedes skyld som skyldfrihet». 

– Hensikten med en åstedsundersøkelse er å søke, sikre og analysere spor som kan settes i forbindelse med den aktuelle handlingen, for å belyse hva som har skjedd hvor og hvordan, når det har skjedd og hvem som har gjort hva, sier Arntzen.

Han slutter selv aldri å stille seg nærgående spørsmål.

– Har jeg tolket sporene riktig? Hva kunne jeg gjort annerledes? Har jeg gjort noen urett? Men tilfredsstillelsen når jeg kan gi pårørende et svar, når jeg kan stå i retten og legge frem entydige spor som forteller hvem gjerningspersonen var, veier opp for tvil, sier han.

Levende fare

Håvard Arntzen har mange ganger lurt på hvorfor en gjerningsperson blånekter, til tross for at bevisene er sterke.

– Jeg tror en form for psykisk mekanisme slår inn: I starten velger man å nekte, og etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å bryte muren – og fortelle sannheten. Et annet motiv er å unngå straff og tapt ære. Noen drives kanskje av et inderlig ønske om at handlingen skulle vært ugjort, sier han.

– Er døden skremmende?

– En god venn fortalte meg at han som liten var redd døde mennesker. Jeg glemmer aldri svaret han fikk av sin morfar: «Det er ikke de døde som er farlige, det er de levende.»