Kari minnes krigen 

Kari (86) glemmer aldri gaven hun fikk av krigsfangen hun ga brødskiver til

Høsten 1944 ble familien Wulff i Hammerfest tvunget til forlate hjemmet sitt. Aldri glemmer Kari (86) gaven hun fikk av den russiske krigsfangen hun ga brødskiver til.

<b>SA FARVEL:</b> Kari og lillesøsteren Kirsten med dukka Åse sommeren 1944. Noen måneder senere måtte hun si farvel til dukken.
SA FARVEL: Kari og lillesøsteren Kirsten med dukka Åse sommeren 1944. Noen måneder senere måtte hun si farvel til dukken. Foto: Privat foto
Publisert

Fortsatt finnes det krigshistorier som ikke er fortalt.

Norge var okkupert og hundre­tusenvis av nordmenn fikk tilværelsen snudd på hodet.

Norske Kari Wulff Cagatay, bosatt i Istanbul i Tyrkia i mer enn 50 år, har endelig satt ord på minnene sine.

– Jeg har båret med meg en liten gjenstand siden krigsårene i min barndoms by, Hammerfest; et lite metallhjerte laget av en russisk fange. For meg som barn var det verste med krigen å se de russiske fangene, for de hadde det forferdelig, forteller 86-åringen til Hjemmet.

Slavearbeid

Det var to fangeleirer for russerfanger i området, og de fleste som var der, var soldater som hadde kjempet mot Hitler i andre land.

– De ble satt til slavearbeid, og om kveldene hørte vi fangene synge klagende, litt triste sanger. Selv om jeg var en liten jente, forsto jeg at de nesten ikke fikk mat. Vi så også at de tyske vaktene drev dem foran seg med slag og rop. Noen av russerne hadde blodige tøyfiller på beina. For at de ikke skulle rømme, var de bundet sammen med tau.

Kari forteller at noen eldre gutter begynte å lage brød­skiver som de ga fangene, og hun ble med. Det var forbudt å gi mat inn i leirene, men en tysk soldat, som het Fritz, lot som om han ikke la merke til hva de gjorde.

– En dag jeg ga en skive til en fange, kjente jeg at han hadde lagt noe annet i hånden min. Det var et pent lite hjerte, og jeg ble veldig glad. Hjertet var så lite at det fikk plass i hånden min, og fra da av
hadde jeg det med meg overalt, minnes hun.

Hjertet ble med henne videre i livet, og har vært i mange land. Men først og fremst har det vært en evig påminnelse om hva andre verdenskrig påførte mennesker av tap, sorg og savn.

<b>MINNET:</b> Dette metallhjertet, laget av en russisk fange i Hammerfest, har fulgt Kari resten av livet.
MINNET: Dette metallhjertet, laget av en russisk fange i Hammerfest, har fulgt Kari resten av livet. Foto: Axel Wulff Sæter

Les også: (+) Dødsveien: Fangene måtte spise sine døde kamerater

Glad barndom

Før krigen kom til Finnmark, hadde Kari et bekymringsfritt og godt liv.

Karis krig

* Karis krig – ti år og flyktning i eget land

* Bok om Kari Wulff Cagatay, Ford forlag

* Skrevet av forfatter Anne Ellingsen

* Temaet er tvangsevakueringen av Finnmark og et barns betraktninger av krig

– Jeg vokste opp i en kjøpmannsfamilie. Min oldemor ville bli økonomisk uavhengig og etablerte en tekstilbutikk 100 år før jeg ble født. Vi var privilegerte og hadde både sentralfyring og innedo, men ble lært opp til å være nøkterne, forteller hun.

Så kom krigen. Til stadighet gikk flyalarmene, og man måtte søke tilflukt i det store bomberommet i Hammerfest. Ennå minnes hun de kalde krigsvintrene. Moren stakk avispapir inn under genseren hennes for at hun ikke skulle fryse, og faren la frakken rundt skuldrene hennes. Hun minnes det ubeskrivelig vakre nordlyset og soldagen, som de alltid så frem til.

<b>GLADE DAGER:</b> Kari og storebroren Per i Hammerfest mens det ennå var trygt og godt, sannsynligvis i 1939.
GLADE DAGER: Kari og storebroren Per i Hammerfest mens det ennå var trygt og godt, sannsynligvis i 1939. Foto: Privat foto

– Til tross alt som skjedde rundt oss og hva vi så, følte jeg ikke frykt. Faren min var hos oss, og jeg trodde at han kunne stoppe krisen og hamle opp med tyskerne, forklarer hun.

Har skrevet bok

Kari har skrevet en bok sammen med forfatter Anne Ellingsen, om da foreldrene, broren, Kari og titusenvis av andre finnmarkinger ble tvangsevakuert høsten 1944.

– Jeg var ti år da det skjedde og husker det veldig godt. De voksne hadde over tid snakket mye alvorlig sammen og tok pauser hvis vi barna kom inn i rommet. Noen av de største ungene hadde hørt at vi alle måtte reise hjemmefra. Selv hadde jeg følt på meg at noe kom til å skje.

Kari minnes morens nesten absurde reaksjon da de gikk ned i kjelleren før evakueringen. Der sto det et stort skap med flotte krystallglass og annet service, som bare ble hentet opp og brukt i fine
anledninger.

SPREK: – Å røre på seg er alfa og omega, og derfor går jeg også opp og ned trappene til leiligheten flere ganger daglig, bare for å trene knærne. Rør deg, da blir alt bedre, råder hun.
SPREK: – Å røre på seg er alfa og omega, og derfor går jeg også opp og ned trappene til leiligheten flere ganger daglig, bare for å trene knærne. Rør deg, da blir alt bedre, råder hun.

– Mamma gikk bestemt bort til skapet, tok ut en stor og fin vase og kastet den så hardt i gulvet at det knaste. «Det her ska ikke tyskeren få!», sa hun. Broren min og jeg sto og så på at hun kastet dyrebare ting i gulvet og til slutt ble vi med på det, og det singlet i glass. «Flott! Nå går vi opp, og så pusse dokker tennene», sa mamma da vi var ferdige.

Episoden er en av mange som beskrives levende i boken, og selv om andre verdenskrig ikke førte til store personlige tap for Kari, er det en dramatisk fortelling.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden

<b>FAREN AXEL:</b> Karis pappa, Axel Wulff, fotografert sommeren før de ble tvangsevakuert i 1944. 
FAREN AXEL: Karis pappa, Axel Wulff, fotografert sommeren før de ble tvangsevakuert i 1944.  Foto: Privat

Ga dokka en klem

Hun hørte de voksne snakke om at tyskerne ville ødelegge alle broer, veier, og bygninger. Ja, også husene deres. Da timen for avreise kom, gikk Kari opp på loftet og ga dokka si, Åse, en siste klem.

– Ha det, Åse, vi sees når krigen er over, hvisket hun i øret hennes.

Kari fikk lov til å ta med seg tre ting hun var glad i da flukten begynte 4. november. Hun tok med en liten bok, om hvordan å lage fine ting av tråd og stoff, et rosa silke­lommetørkle og metallhjertet russerfangen ga henne.

Mens de tyske okkupantene plyndret og brant landsdelen de bodde og var glad i, var familien Wulff på flukt.

<b>FLYKTNINGER:</b> Kari og lillesøsteren Kirsten fotografert etter andre verdenskrig. Da hadde de bodd på Østlandet i mange måneder.
FLYKTNINGER: Kari og lillesøsteren Kirsten fotografert etter andre verdenskrig. Da hadde de bodd på Østlandet i mange måneder. Foto: Privat

– Vi ble tvangsevakuert i flere etapper, fra by til by, med ulike transportmidler. Mamma bar på lillesøsteren min, Kirsten, som var en baby. Pappa bar på en koffert med klær og litt sølvtøy.

Les også: (+) Tyskerne som ville stanse Hitler

Først ble de fraktet med båt fra Hammerfest til Alta. Kari opplevde det som både nifst, skremmende og spennende da de måtte gå flere kilometer til neste transportmiddel. De skulle sørover.

– Schnell! Schnell, ropte de tyske soldatene.

De måtte skynde seg.

– Koffer ska dæm jage oss sånn? spurte lille Kari storebroren Per.

<b>FORELDRENE:</b> Karis foreldre Aslaug og Axel Wulff giftet seg sommeren 1929. Her ser vi også mormoren Sofie og morfaren Harald Foss Pedersen, Elise Henriksen og Anna Foss. 
FORELDRENE: Karis foreldre Aslaug og Axel Wulff giftet seg sommeren 1929. Her ser vi også mormoren Sofie og morfaren Harald Foss Pedersen, Elise Henriksen og Anna Foss.  Foto: Privat

Så Tirpitz

Deretter reiste de videre i en fiskebåt til Tromsø. Kari, faren og Per satt på dekk for å slippe trengselen og stanken i lasterommet.

– Vel fremme i Tromsø ble vi avluset, og det luktet klor og svovel da de dro den tynne lusekammen gjennom håret. Så fikk vi suppe og brød. I gatene var det mange tusen mennesker, som alle var på flukt.

Under den ufrivillige reisen så de det bombede skipet Tirpitz. Ennå kan hun hente frem bildet av det brennende skipet på netthinnen.

De fikk en pause i flukten på noen uker. Men så fikk de vite at de skulle videre til et sted som het Kløfta, til noen bekjente av faren som bodde på en gård.

Turen sørover med Hurtig­ruta ble en skjellsettende opplevelse. Det var folk overalt, og barna måtte sove i bagasjehyllene, der det var varmt.

– Der var det også kakerlakker, men det var det også alle andre steder, også i suppa, forteller Kari.

Hun var stor nok til å forstå at det fantes farligere ting rundt dem, for i havet hadde tyskerne lagt miner, som kunne eksplodere når som helst.

Endelig fremme

De gikk i land i Trondheim og overnattet der før de dro videre med tog. Kari satt med russerhjertet i hånden da de tøffet mot målet, det var snart jul.

– Da vi kom frem til målet, møtte vi oppredde senger og et langbord med deilig mat. Vi ble boende på Kløfta vi til vi kunne reise nordover igjen. Etter krigen var det bare ett hus som sto igjen i Hammer­fest, det var et gravkapell.

I dag ser hun tilbake på tiden sørpå som et godt minne.

– Da freden kom, flyttet vi til Kvæfjord for en periode, og så tilbake til Hammerfest som ble bygd opp igjen. Jeg gikk på gymnas i Tromsø, før jeg reiste ut i verden som au pair og senere tok utdannelse som barnevernspedagog. Jeg endte helt tilfeldig opp i Tyrkia gjennom en jobb på et barnehjem drevet av Unicef og Redd Barna. Her har jeg bodd siden jeg kom hit som 26-åring.

<b>PLIKT TIL Å HJELPE:</b> Kari liker ikke grådighet og stikker gjerne noen kroner ekstra til grønnsakhandleren, som hun vet sliter med å få endene til å møtes. 
PLIKT TIL Å HJELPE: Kari liker ikke grådighet og stikker gjerne noen kroner ekstra til grønnsakhandleren, som hun vet sliter med å få endene til å møtes. 

Et kjært minne

Kari sier at hun aldri har glemt barndomsårene og de skjell­settende erfaringene krigen ga.

I hennes voksne liv bestemte kjærligheten veien videre. I dag ser hun tilbake på mer enn 50 års lykkelig samliv med Ergun Cagatay. Han reiste verden rundt som presse­fotograf, og de levde et pulserende og givende sosialt liv i Istanbul. Kari var i mange år yrkesaktiv som sekretær på Svenska Forskningsinstitutet, en jobb hun elsket.

– Jeg ble enke for tre år siden. Bokprosjektet kom i stand fordi datteren til de vi kjente på Kløfta, er forfatter. Det har vært et fint prosjekt, sier hun.

I leiligheten ved havet har Kari fortsatt det lille metallhjertet, som har fulgt henne siden krigsdagene. Det er et kjært minne og en påminnelse om nazistenes krigshandlinger og den uretten som ble begått mot russiske fanger. Ofte tenker hun tilbake på hvordan det var å være et barn under okkupasjonen, i en tid der mange ble drept og familier mistet sine kjære.

– Sannheten er at jeg ikke var veldig redd. Jeg bar med meg denne troen på at pappa kunne hamle opp med alle de tyske soldatene.

En ny hverdag

I dag bor Kari like ved Marmarahavet i Istanbul der sjøluften møter henne hver dag når hun åpner veranda­døren. Slik har det vært siden hun og ektemannen, den tyrkiske fotografen Ergun Cagatay, overtok leiligheten etter hans mor. Etter at Ergun døde for tre år siden har Kari bodd der alene. Tapet av ektemannen, etter et mer enn 50 år langs samliv, førte med seg en ny hverdag.

– Selv om Ergun reiste mye i jobben som fotograf, var vi to. Han tok med spennende mennesker hjem og det skjedde alltid mye rundt han. Vi levde et spennende liv, og å bli alene var en stor overgang, forteller hun.

Karis lillesøster Kristen bor på Senja, datteren i Vancouver i Canada og sønnen i Oslo.
Så ofte hun kan reiser hun til Norge. Men da koronapandemien kom ble det meste satt på vent.

– Det har vært en spesiell tid, oppsummerer finnmarkingen.

I Tyrkia, hvor hun har bodd i praktisk hele sitt voksne liv, får ikke personer over 65 år være ute mer enn tre timer hver dag, og i helgene må de holde seg inne på grunn av lockdown. Slik har det vært i flere måneder nå.

– Jeg passer på å gjøre noe hver dag, og går ut hver time jeg kan for å høre og se på bølgene og kjenne vinden blåse. Når jeg gjør det, tenker jeg på barndommen i Hammerfest.

– Når jeg går ut på den store moloen, som går ut i Marmara­havet, tenker jeg på oppveksten jeg fikk langt nord i Norge, og iblant gir havet meg hjemlengsel, legger hun til.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 25 2021

Denne saken ble første gang publisert 27/09 2021.

Les også