Jeanette er tredje generasjon som bærer den sjeldne bunaden

I Jeanette Valevs familie har jentene en vandrebunad de er ekstra stolte av. Bunaden har blitt brukt av fire generasjoner – derav navnet vandrebunad.

Det er en særs sjelden utgave blant våre nesten 450 ulike lokale nasjonaldrakter.

Bestemor Elly

I frigjøringsåret 1945 fikk ­bestemor Elly fra Harstad det hyggelige oppdraget å være forlover for en god venninne. Til den store anledningen fikk hun lyst til å sy en bunad til seg selv.

Mens folk flest på den tiden valgte bunad etter hvilke ­trakter de kom fra, ville Elly føle seg fri til å velge den ­fineste hun fant.

Valget falt til slutt på den sjeldne Maria Jordet-bunaden fra Bøverdalen i Gudbrandsdalen, som ble lansert bare 20 år tidligere.

– Ingen av oss vet nøyaktig hvorfor bestemor valgte en Jordet-bunad, men hun var en rebelsk og selvstendig dame som ikke var redd for å gå sine egne veier, forteller Jeanette, som kommer fra Tønsberg ­der Jordet-bunaden også er et sjeldent syn.

– Jeg tror bestemor rett og lett syntes den var utrolig fin, og det er den jo. Jeg har bare sett akkurat denne modellen på en annen dame en gang i et 17. mai-tog, så den er virkelig en sjelden variant blant ­bunader, sier Jeanette stolt.

Se video: Jenny Jenssen viser bekkenøvelser du kan gjøre hjemme

Familiens festplagg

– Bunad er generelt et unikt festplagg, og hver gang jeg tar den på meg blir jeg både takknemlig og stolt. Jeg skal snart gifte meg, og da blir det selvfølgelig i bestemors håndsydde Jordet-bunad, forteller Jeanette. Sammen med storesøster Elise representerer hun det tredje leddet i familien som feirer sine store dager i den flotte vandrebunaden.

Vandringen begynte med mamma Elisabeth, som arvet den av sin mor Elly og som sto til konfirmasjon i den i 1974. Nå sist var det fjerde ledd i slekten, nemlig Jeanettes tantebarn Ella Marie, som valgte å stå til konfirmasjon i sin oldemors bunad.

Det hører med til vandringene at skjorten til bunaden har ekte håndsydde nupereller som er laget av Ella Maries tippoldemor, altså moren til Elly som sydde og broderte selve bunaden den gangen for over 80 år siden.

– Opprinnelig var bunaden litt for kort til meg. Den rakk til anklene, men jeg ønsket at den skulle være fotsid slik som den var på bestemor og mamma. Vi var derfor lenge på leting etter makent stoff som kunne skjøtes på i lengden, men den jakten tok sin tid.

– Først etter flere besøk på Husfliden flere steder i landet fant endelig mamma et ullstoff med samme farge og mykhet. Vi ble enige om å sy på en lengde på skjørtet og dekke skjøten med et rødt bånd. Jeg bestemte meg for å gjøre det selv, og for hånd. Jeg ville være tro mot bestemors håndverk, derfor er absolutt alt på denne drakten sydd for hånd av kvinnene i familien, smiler Jeanette. Også det er en god følelse.

Nasjonalromantikk

Det finnes cirka 450 ulike ­bunader i Norge, og nesten 70 prosent av norske kvinner eier en bunad. Flere av bunadene har vandret fra slektsledd til slektsledd slik som i Jeanettes familie.

De fleste bunadene ble komponert på begynnelsen av 1900-tallet etter initiativ fra Hulda Garborg. Hun reiste landet rundt og fikk folk til å lete frem gamle klesdrakter som hun lånte med seg og brukte som utgangspunkt.

Den gangen ble det regnet som et must å velge en drakt fra et sted man hadde røtter. Å bære for eksempel en Nordlands­bunad hvis man var fra Telemark og omvendt, ble regnet som uhørt og ble ofte møtt med skarp kritikk. Heldigvis er den tid forbi, og det såkalte bunadspolitiet ilegges mindre vekt enn for noen år siden.

Det var etter en bølge med nasjonalromantiske strømninger fra midten av 1850-tallet og frem til løsrivelsen fra Sverige i 1905, at de gamle l­okale folkedraktene ble regnet som noe av det mest urnorske vi hadde her i landet. Det ble særlig populært å kle seg i den såkalte Nasjonalen, en variant av en folkedrakt fra Hardanger.

Etter hvert ville flere og ­flere ha en folkedrakt fra egne hjemtrakter. Det ble laget drakter basert på gamle broderte plagg funnet i kister og på loftet, og noen var til og med brukt som isolasjon mellom tømmeret i husveggene.

Jordet-bunadens opprinnelse har også en slik historie.

Fra Bøverdalen

– På 1920-tallet fant Maria Jordet fra Bøverdalen i Gudbrandsdalen en gammel silkelue med blomsterbrode­rier på gården der hun bodde. Hun tok luen med seg til Heimen Husfliden og lurte på om det ikke kunne lages en bunad med disse broderiene som utgangspunkt.

Bunaden ble så ferdig utviklet i 1926 av Heimen Husfliden i Oslo på bestilling fra Husfliden i Gudbrandsdalen. Broderiene er inspirert av de vakre blomstene som var brodert på luen, mens designet ellers er mer fritt, forteller Jeanette.

Maria Jordet ønsket selv å delta i arbeidet med å omforme de gamle broderiene til en ­bunad, og broderte den første modellen selv. I 1927 vant hun førstepremie for bunaden på en utstilling i Lillehammer. Jordet-bunaden finnes i dag i både i svart og blått, og i en variant med rødt damaskliv. Den har både tilhørende jakke og lue med ulike blomsterbroderier.

Forgylte maljer

Det ble aldri laget noe eget sølv til akkurat denne drakten, men kvinnene i Jeanettes ­familie har brukt det som ellers er vanlig å bruke til Gudbrandsdalsbunaden, bare i hvitt sølv med forgylte maljer og trådkantlauv.

– Den største søljen jeg har er en bursdagsgave fra min kommende svigermor, dermed er hun også på en måte litt med i historiefortellingen til denne bunaden, og det er ­ekstra fint, synes Jeanette.

Hun er glad for at tantebarnet Ella Marie valgte bunaden i sin konfirmasjon, og håper at den snart 100 år gamle festdrakten får et langt kvinneliv i familien også i fremtiden. 

Fakta om Jordet-bunaden

Utviklet i 1926 av Heimen Husfliden i nært samarbeid med Maria Jordet fra Bøverdalen i Gudbrandsdalen.

Maria fant en gammel silkelue med rosebroderier og tok luen med seg til Heimen Husflid i Oslo og ba dem om å lage en bunad inspirert av de gamle broderiene. Hun ønsket at rosebroderiene på luen skulle danne grunnlaget for en drakt for området.

Søsteren fikk bunaden av mor rett før hun døde. Gave eller forskudd på arv?

Hulda Garborg oppfordret alle tidlig på 1900-tallet til å lete etter gamle tekstiler med prydsøm som ble betraktet som særnorske, og deretter benytte disse som grunnlag for lokale bunader.