Ofrene hadde én ting til felles, men politiet famlet i blinde. Så tok en ukjent mann kontakt
Overfallsvoldtektene som rammet London-området, hadde én ting til felles: De fant sted langs jernbanelinjer. Så begynte også drapsofre å dukke opp i nærheten av togsporene. En psykologiprofessor måtte til for å få politiet på sporet av «The Railway Killer».
Publisert
Sist oppdatert
Blant vårblomstrende enger og grøntområder, koselige mursteinshus i et fredelig lokalsamfunn der alle kjente alle, syklet den 15 år gamle jenta fra skolen.
Men hjem kom Maartje Tamboezer aldri 17. april 1986. Liket hennes ble funnet liggende på ryggen, delvis avkledd, i et avsidesliggende skogholt i nærheten av jernbanelinjen.
15-åringen var blitt voldtatt, mishandlet og deretter sakte kvalt til døde med sitt eget belte. En trepinne var stukket inn under beltet. Hver gang pinnen var dreid rundt, økte presset mot offerets hals og strupte lufttilførselen.
Drapsmannen måtte ha brukt lang tid på ugjerningen. Garvede etterforskere var rystet: Drapet fremsto som utslag av ren sadisme.
Samme person
Drapet på Maartje Tamboezer (15) i West Horsley i Surrey fire mil sørvest for London, hadde påfallende fellestrekk med et drap begått bare måneder i forveien:
Alison Day (19) var blitt drept på samme måte som Maartje. Hun var blitt kvalt med sin egen bluse, men også her var en trepinne stukket gjennom blusen for å kunne stramme til, slik at blusen fungerte som et turniké.
Liket hennes ble funnet ved kanalen nedenfor jernbanestasjonen Hackney Wick, øst i London, to uker etter at hun forsvant sporløst 29. desember 1985 på vei til kjærestens arbeidsplass like ved jernbanestasjonen.
Etterforskerne gikk ut ifra at samme person måtte stå bak begge drapene.
Koblet med overfall
Drapene ble satt i sammenheng med en serie overfallsvoldtekter som hadde funnet sted i nordlige London fra sommeren 1982. Voldtektene hadde klare fellestrekk, og flere av overfallene hadde funnet sted i nærheten av jernbanelinjer.
Politiet hadde samlet spor fra de ulike forbrytelsene, men nølte med å legge alle sporene sammen og se dem under ett i jakten på én gjerningsmann. I 1982 var DNA-analyser ennå ikke tatt i bruk for å identifisere gjerningsmenn i kriminalsaker.
Etterforskerne kunne dermed ikke fastslå med sikkerhet om én mann sto bak voldtektene og drapene, eller om flere gjerningsmann med lignende fremgangsmåte hadde vært på ferde.
Men fra sidelinjen hadde en mann ervervet seg inngående kjennskap til sakene.
Mannen mente å kunne hjelpe etterforskerne med å fakke gjerningsmannen, via en nokså uortodoks metode.
Psykologiprofessor David Canter ved Universitetet i Surrey hadde utarbeidet en profil med 17 kjennetegn for overfalls- og drapsmannen pressen nå hadde gitt tilnavnet «The Railway Killer».
Canters profil sa dette om gjerningsmannen:
- I 20-årene
- Drev med kampsport
- Hadde inngående kjennskap til jernbanen og jernbanenettverket
- Var liten av vekst og fremsto uattraktiv for det motsatte kjønn
- Bodde i nærheten av de tre første åstedene
- Hadde trøbbel i eget forhold
- … og allerede i politiets registre over sex- og voldsforbrytere.
Treff i listejakt
Politiet kjente allerede til gjerningsmannens blodtype ut fra sædfunn på ett av ofrene. I mangel av andre spor, gikk etterforskerne gjennom sine registre over volds- og sexforbrytere i området, og sjekket dem opp mot Canters profil av gjerningsmannen.
Blant rundt 3000 navn på listen skilte en 27-åring seg ut: John Duffy hadde ikke bare samme blodtype som gjerningsmannen. Samsvaret med David Canters gjerningsmannsprofil var slående:
- Duffy drev med kampsport, noe som ville hjulpet ham å overmanne ofrene
- Han bodde i nærheten av flere av åstedene
- Han var blitt anmeldt av sin fraseparerte kone for voldtekt og knivtrusler
- Duffy var med sine 163 centimeter liten av vekst
- Han hadde heller ikke et spesielt attraktivt utseende, med stikkende blå øyne
- John Duffy var ansatt som håndverker i jernbanen og reiste dessuten mye rundt med toget, og hadde dermed inngående kjennskap til jernbanen, stasjoner og holdeplasser rundt om i distriktet.
Slike som holdeplassen i Hertfordshire, 35 kilometer nord for sentrale London. 18. mai 1986, en måned etter drapet på Maartje, hadde sekretæren Anne Lock (29) forsvunnet sporløst etter at hun gikk av toget her.
«Hukommelsestap»
John Duffy ble hentet inn til avhør, der han benektet enhver kjennskap til overfallsvoldtekter og drap. Annes forsvinning kjente han heller ikke til.
Men så foretok Duffy en manøver som fremsto merkelig for etterforskerne.
− Han møtte på eget initiativ opp igjen på politistasjonen samme kveld og hevdet at han var blitt utsatt for et knivoverfall, fortalte etterforsker Paul Dockley til TV-dokumentaren «World’s Most Evil Killers».
Duffy viste frem en sårskade på brystet, og kunngjorde at han nå led av akutt hukommelsestap etter knivangrepet og derfor ikke ville kunne bidra med flere opplysninger i voldtekts- og drapssaken.
Få dager senere ble liket av Anne funnet i et skogsområde i Hertfordshire. Drapsmetoden levnet liten tvil hos etterforskerne om at «The Railway Killer» igjen sto bak.
Men John Duffy hadde i mellomtiden blitt innlagt på sykehus for pleie etter knivangrepet han mente seg utsatt for, og var utilgjengelig for nye avhør inntil videre.
− Vi fikk beskjed fra sykehuset om at vi ikke ville kunne få avhøre John Duffy på en god stund, sa etterforsker Dockley i TV-dokumentaren.
Må sone resten av livet
Men videre avhør av John Duffy med akutt hukommelsestap kunne uansett vente.
For da etterforskerne ransaket John Duffys bopel, kom gjennombruddet: Her fant kriminalteknikerne flere beviser, blant annet et tau som direkte knyttet John Duffy til drapet på Maartje Tamboezer i West Horsley, og andre bevis som knyttet ham opp mot flere av voldtektssakene.
Senere ble han også utpekt som gjerningsmann av flere av voldtektsofrene i personkonfrontasjoner.
John Duffy ble i 1988 stilt for retten for tre drap og flere overfallsvoldtekter, og dømt til livsvarig fengsel for to av drapene.
Han ble ikke dømt for drapet på Anne av mangel på bevis.
DNA-sporet
Årene gikk. John Duffy ble sittende i fengsel, dømt for i alle fall drapene på Alison og Maartje. Men for politiinspektør Mick Freeman og kollegene sto mer enn bare drapet på Anne uoppklart.
− Vi mistenkte at John Duffy kunne hatt en medhjelper, sa politiinspektør Mike Freeman og pekte på at blant annet åstedsfunn tydet på to gjerningsmenn.
Enkelte voldtektsofre hadde dessuten beskrevet en gjerningsmann nummer to: en storvokst mann med mørkt hår.
Beskrivelsen gjorde at det ringte noen bjeller hos etterforskerne.
De hadde allerede snakket med en storvokst mann med mørkt hår, nemlig John Duffys beste venn David Mulcahy. Under samtalen i 1986 hadde Mulcahy fortalt at han ikke hadde hatt kontakt med Duffy på mange år, noe som ikke så ut til å harmonere med voldtektsofrenes forklaring.
− Vi hadde alltid hatt en magefølelse på at han kunne være innblandet, men manglet beviser, sa Freeman.
I 1997 besluttet etterforskerne å teste bevismateriale de hadde liggende fra de gamle draps- og voldtektssakene med et verktøy de ikke hadde hatt i 1986: DNA.
David Mulcahys DNA ble funnet på minst to plagg tilhørende ofre, og på en bit maskeringstape brukt i forbindelse med overfallene.
I nye avhør benektet David Mulcahy, som nå var en utad lykkelig gift firebarnsfar, fortsatt enhver kjennskap til voldtekter og drap.
− Han var arrogant og besvarte alle spørsmål med «ingen kommentar», refererte politiinspektør Mick Freeman i et intervju med The Daily Mirror.
Helt til Freeman og kollegene fortalte ham om DNA-bevisene.
− Da kastet han opp i avhørsrommet.
Husket alt
Men etterforskerne kunne ikke føle seg sikre på at DNA-bevisene i seg selv ville være nok til å få David Mulcahy dømt også for drapene. De trengte samarbeidet til en mann som så langt ikke hadde kunnet huske noe som helst: John Duffy.
Etterforskere oppsøkte John Duffy gjentatte ganger på fengselscellen. Over tid myknet han. John Duffy kunngjorde etter hvert at han ville samarbeide. Samarbeidsviljen førte til at Duffy ble kurert for sitt angivelige hukommelsestap:
− Jeg vil gi ofrenes familier svar, var hans begrunnelse.
John Duffys fortalte etterforskerne at han og David Mulcahy sammen hadde stått bak serien med voldtekter og drap fra sommeren 1982 til sommeren 1986.
Detaljerte beskrivelser av både voldtektene og drapene kom omsider på bordet. Blant annet kunne han fortelle at to kameratene pleide å høre på Michael Jackson-albumet «Thriller» i bilen mens de lette etter et passende offer.
− Overfallene var som en lek for oss, sa Duffy som hevdet at David Mulcahy hadde vært pådriveren bak drapene.
I februar 2001 ble David Mulcahy dømt til tre ganger livsvarig fengsel for drapene på Alison, Maartje og Anne samt for en rekke overfallsvoldtekter.
Sosialt utilpass
John Duffy slet med å passe inn og ble mobbet på skolen, forklarte en klassekamerat i TV-dokumentaren «The Railway Killers». Han la til at én person alltid sto opp for John Duffy i skolegården: David Mulcahy.
Et spesielt bånd skal ha blitt knyttet mellom Duffy og Mulcahy. I 13–14-årsalderen skal de to kameratene ha begynt å torturere og ta livet av dyr. De begynte også å beføle klassevenninner på en upassende måte.
Senere gikk de over til småkriminalitet, deretter til overfallsvoldtekter og drap.
− Holder ikke som bevis alene
Professor David Canters gjerningsmannsprofil av John Duffy traff på minst 13 av 17 punkter.
«The Railway Killers»-saken regnes for å være den første i britisk rettshistorie der gjerningsmannsprofilering bidro til å løse saken.
− Her i Norden startet en gjerningsmannsprofilerings-gruppe opp i Sverige i 1994. Også Kripos i Norge lånte ekspertise fra denne gruppen utover på 1990-tallet, sier Clas Fredric Andersen, master i etterforskning og seniorrådgiver og psykologspesialist hos Kripos' Seksjon for Kalde Saker.
Gjerningsmannsprofilering slik vi kjenner metoden i dag, ble tatt aktivt i bruk av FBI i USA på 1960- og '70-tallet.
− Formålet med en gjerningsmannsprofil er å peke ut en retning som bør prioriteres i etterforskningen. Dersom en sak har 100 interessante personer, vil kanskje gjerningsmannsprofilen peke i retning av 20. Det betyr ikke at de øvrige 80 ikke er interessante, men at profilen støtter at etterforskningen prioriterer 20 av personene først, sier Andersen og legger til:
− Gjerningsmannsprofilering har ikke noe i domstolsbehandling å gjøre da det må betraktes som etterretningsinformasjon og på ingen måte er bevis for noe.
Professor David Canter gjorde et godt og interessant arbeid med sin profilering i John Duffy-saken, og har videreutviklet fagfeltet siden, sier Andersen.
Skjevt ut
I Norge kom gjerningsmannsprofilering skjevt ut som metode. I Birgitte Tengs-saken uttalte en svensk psykiater utdannet i gjerningsmannsprofilering hos FBI, støtte til politiet i mistanken mot Birgittes fetter.
− Det spesielle her var at man begynte i motsatt ende: Politiet hadde alt pågrepet fetteren for drapet, og så ble profilen laget i etterkant, sier Andersen som legger til at det i dette tilfellet ble for mye synsing og tolkninger.
− Lite var vitenskapelig forankret. Først og fremst brukte nok politiet gjerningsmannsprofilen feil, samt at domstolene misforsto bevisverdien i psykiaterens uttalelser, sier psykologspesialist Clas Fredric Andersen.
En liten gruppe i Kripos fortsatte å interessere seg for gjerningsmannsprofilering i noen år rundt årtusenskiftet.
− Men man gikk mer eller mindre vekk fra gjerningsmannsprofilering i Kripos rundt 2001, sier han.
Kilder: The Guardian, Wikipedia, Born To Kill – «The Railway Killers», davidcanter.com, casecracker.com, welcometonsfg.org.uk, weatherspark.com, history.com, sciencelearning.com, World’s Most Evil Killers, psychyogi.org, The Daily Mirror, rcmp-grc.gc.ca.
