Ingjerd Egeberg: – I år skal jeg øve meg på én ting

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Jeg har aldri vært av den typen som har lagd meg nyttårsforsetter. Jeg gjør så godt jeg kan, med alle mine vaner og uvaner. For meg er et år alltid fullt av justeringer ut fra gårsdagens erfaringer.

Det er mye jeg kunne vært flinkere til, men ettersom det går nogen lunde rundt, er jeg ganske fornøyd med det. Jeg liker ikke ordet «burde».

Det er så mye vi burde gjøre. Lese mer, trene mer, sosialisere mer og spise mindre. Det er så mange råd og pekefingre om hva som er bra for oss, at man blir syk av det.

Jeg velger å gjøre det jeg må gjøre, og spe på med noe jeg synes er morsomt!

Jeg er skuespiller og vant med å øve på ting. Hvis vi ikke øver på replikker, samspill og hvor vi til enhver tid befinner oss i rommet, vil det bli helt umulig å gjennomføre forestillinger. Vi må forholde oss til avtaler som er blitt gjort og vi må gjøre det mange ganger for at det skal sitte. Sånn er det i livet også. Vil man forandre på noe, må man øve seg mye.

Noe jeg skal øve meg på dette året, er å si nei. 

Det høres ut som jeg har kommet i trassalderen, og kanskje har jeg det, men det burde ikke være vanskeligere å si nei enn å si ja. Begge er enstavelsesord og lette og uttale.

Jeg vil jo ikke være et nei-menneske, men jeg må øve meg på å ikke føle at jeg er slem hvis jeg bruker det.

Jeg har heller ingen forklaringsplikt, men for mottageren av dette neiet, kan det noen ganger være godt og høre hvorfor jeg valgte det ordet. Jeg må altså øve meg på å være så modig at jeg tør å si nei.

Grunnen til at jeg vil bli flinkere til dette, er at jeg sliter med prioritering. Jeg vil gjøre så mye, men tiden strekker ikke til og døgnets timer har ikke økt proporsjonalt med alle tingene jeg «burde» gjøre. Dette tror jeg dessverre også går litt i arv. Hvis man ikke er vant med å få et nei i oppveksten, og stå i et avslag, tror man kanskje ikke andre gjør det heller. Jeg kan ha sviktet en smule der, men som sagt; øvelse gjør mester.

Alle mine gjøren og laden resulterer i at jeg sjelden er stille eller opplever stillhet, noe jeg er så avhengig av, og nå kommer jeg til selve kjernen av nedprioriteringene mine. Jeg tar meg sjelden tid til å snakke med den som kjenner meg aller best, nemlig Gud.

Her er vi jo alle forskjellige, men jeg har opparbeidet meg dette behovet. Behovet for å legge alle mine byrder over på ham og takke for alt det jeg har. Avstandsforhold går bra en stund, men det er krevende i lengden.

Oppsummeringen min og lærdommen fra foregående år er at jeg skal øve meg på å være modig og si nei, for å frigjøre tid til å gjøre det jeg må og trenger, og bruke tiden min på dem jeg har aller kjærest.

Ha et velsignet godt nytt år.