Ingen reagerte på radioantennen i hagen
Den russiske mesterspionen Rudolf Abel krysset Glienicke-broa i Berlin den ene veien. Motsatt vei kom den amerikanske U2-piloten Gary Powers. Spionutvekslingen er legendarisk. Mer ukjent er at begge spioner en gang hadde Norge som base for spionasje.
Publisert
Sist oppdatert
Den enorme radioantennen i sosialboligens hage på Godlia i Oslo vakte nysgjerrighet i nabolaget, men ingen mistanker. Slik kunne Rudolf Abel, ett av den kalde krigens store spiongenier, bygge opp et nettverk av sovjetiske spioner i Norge som aldri er blitt avslørt.
Abel ble født i 1903 nær Newcastle nord i England. Faren Henrik var en nær venn og studiekamerat av Lenin. Kampen for revolusjon kostet dem begge dyrt. Rudolf Abels foreldre valgte å flykte til England.
Sønnen Rudolf hadde et kvikt hode og jobbet og studerte. Han bygget radiosendere og mottagere og lærte seg å spille piano og gitar. Rudolf ble en habil tegner og maler, men fremfor alt var han en språkbegavelse som snakket flytende engelsk, tysk, russisk, polsk og jiddisch.
Hos Rudolfs foreldre var den revolusjonære glød vedvarende. I 1921 solgte familien alt de eide i England og flyttet til Moskva for å gi sitt bidrag til revolusjonen.
Rudolf Abels språkkunnskaper sikret ham jobb som tolk ved Komintern, Den kommunistiske internasjonale. Senere ble han innlemmet i Den røde hær som radiooperatør. Deretter gikk turen til et forskningssenter for radiotelegrafi, før OGPU, forløperen til KGB, slo kloa i talentet.
Etter en grundig innføring i spionfagets irrganger ble Fisher sendt på sitt første oppdrag, til Norge.
Spionerte fra Oslo
Abels oppdrag i Oslo var todelt: Hovedoppgaven var å opprette et landsdekkende spionnett. I tillegg skulle agenten med kodenavnet «Frank» skaffe ulike typer militær etterretning.
Abel hadde beholdt sitt britiske statsborgerskap, og hadde ingen problemer med å få britisk pass ved ambassaden i Moskva. Snart var Rudolf, hans kone Elena og datter Evelina på vei til Oslo.
Tidlig i 1932 var familien på plass under dekke av å være politiske flyktninger. Norge tok godt imot flyktningfamilien, som flyttet inn i en ny kommunal bolig i Damfaret på Godlia. Her kunne Rudolf Abel operere temmelig fritt. Han fortalte naboer at han reparerte og solgte radioutstyr. Ingen reagerte på at han bygget en 15–20 meter høy mast i eplehagen.
Gjester som besøkte hjemmet fikk se hans kontor med sendeutstyr, mottager, radiodeler og morsenøkkel. Like åpen var ikke Abel om hva han sendte ved hjelp av radioutstyret i sosialboligen. For herfra sendte han en jevn strøm førsteklasses etterretning til Moskva samtidig som hans agentnett vokste over hele landet.
Populær nabo
Rudolf Abel ble en populær mann i nabolaget. Han var utdannet elektriker og stilte gladelig opp for naboer som trengte hjelp. Og da Godlia amatørteater trengte hjelp til å koble lysanlegget til en av sine forestillinger på Østensjø skole, var Abel ikke vond å be.
Men noe skurret:
Selv om familien Abel bodde i en sosialbolig, hadde de åpenbart god råd. Radioutstyr var dyrt. Familien ansatte i tillegg hushjelp. Da de ble spurt om pengebruken av nysgjerrige naboer, fortalte Rudolf Abel at de hadde smuglet med seg en stor arv ut fra Russland.
Etter ett år flyttet familien til en større villa på Bygdøy. I garasjen var det god plass til sende- og mottaksutstyr. I den romslige villaen hadde Rudolf heller ikke nysgjerrige naboer så tett på.
Abel om kom etter hvert i søkelyset til Generalstabens etterretningskontor. At Abel viste stor interesse for å kartlegge norske forsvarsanlegg på sine mange reiser rundt om i landet, gjorde at familien ikke fikk fornyet oppholdstillatelsen.
Men i løpet av tre år hadde Abel bygget opp et solid agentnett i Norge og forsynt Moskva med pålitelig etterretning − uten at norske myndigheter siktet ham for spionasje.
Ble stjernespion
Kombinasjonen av teknisk innsikt, språkkunnskaper, sosial intelligens og gode organisatoriske evner, gjorde at spiontalentet Rudolf Abel ble sendt til England, Tyrkia og Frankrike for å opprette tilsvarende celler som i Norge.
Stalins utrenskninger kunne lett satt en tidlig stopper for Abels karriere. At han var født i utlandet, var nok til å få mistankens lys kastet over seg. I 1938 ble han sparket ut av etterretningen. Men da 2. verdenskrig startet, fikk Sovjet igjen behov for agenter med Abels ekspertise.
I august 1944 ble Abel involvert i en operasjon med dekknavn Scherhorn: Abel klarte å tappe tyske kommunikasjonslinjer og bringe detaljert informasjon om tyske styrker og posisjoner. Presis informasjon om angrepsplaner og tilbaketrekning gjorde det enkelt for russiske styrker å valse inn over Tyskland i stort tempo.
Abels rolle i operasjonen ga ham enda høyere stjernestatus i etterretningen. Belønningen ble deretter: Den fremste og mest prestisjetunge oppgave en russisk agent kunne drømme om. Abel ble utplassert i New York for å bygge opp sitt eget spionnett.
Atomspion
Rudolf Abel snek seg inn i USA med falskt pass via Canada. Verdensvant som han var, tilpasset han seg lett livet i New York. KGB lot ham få tid til å bygge opp sin nye identitet og jobb som kunstmaler og fotograf.
I juli 1949 var det på tide å komme i gang. Sentralt var vekkingen av et nettverk som hadde fulgt atomforskningen ved Los Alamos under 2. verdenskrig, men siden var gjort sovende som følge av strengere sikkerhetstiltak.
I løpet av ett år var nettverket igjen operativt, og på ny fant en jevn strøm informasjon veien fra Los Alamos til Moskva. Abel reiste mye og plukket opp diagrammer og informasjon fra avtalte droppsteder og «døde postkasser». Fra nå av var Moskva fullt oppdatert på USAs atomforskning.
I 1950 fikk nettverket en knekk.
Ekteparet Julius og Ethel Rosenberg ble arrestert og dømt for atomspionasje. Opprullingen av spionnettverket deres forskrekket USA.
Rosenberg hadde intet behov for å fortelle FBI særlig mye om sine aktiviteter og om hvem de møtte. Abels navn ble ikke nevnt under noen avhør. Men spionnettverket var kraftig redusert.
Ekteparet Rosenberg ble dømt til døden og straffen ble fullbyrdet like etter.
Finsk tragedie
Men den som mer enn noen skulle ødelegge spionnettverket i USA, var russisk/finske Reino Häyhänen.
Hvordan russisk etterretning kunne satse så mye på en person som åpenbart var en tikkende bombe og en sikkerhetsrisiko, er en gåte.
Et nettverk av postkasser var etablert i Bronx og på Manhattan der russisk/finske Häyhänen kunne hente ut penger til å finansiere sin spionvirksomhet. Häyhänen fikk oppgaven med å sjekke droppsteder med jevne mellomrom, men det var ingen krevende oppgaver som ventet.
I 1954 skulle Häyhänen starte arbeidet som Rudolf Abels assistent. Häyhänens jobb var å sjekke droppsteder og hemmelige postkasser i New York og sørge for tilgang til penger for å finansiere spionvirksomheten.
De to var et umake par. Den ustabile Häyhänen gikk snart Abel på nervene. Det konstante presset med en notorisk ustabil og forfyllet assistent var ikke til å bære. Abel ba om å få komme tilbake til Moskva for å hvile ut og samtidig gi en rapport om tingenes tilstand. Da han kom tilbake til New York, hadde ting utviklet seg til det verre.
Nettverket Abel møysommelig hadde bygd opp, var mer eller mindre gått i oppløsning. I postkassene fant Abel flere måneder gamle beskjeder og rapporter. Han oppdaget at Häyhänen hadde brukt radiosenderen fra samme sted − stikk i strid med ordre, og at han hadde stilt inn frekvensen feil, slik at ingen av sendingene kom frem. Pengene han hadde fått for å drive nettverket var stort sett gått til alkohol og prostituerte.
Hoppet av i fylla
En av de største tabbene Häyhänen gjorde, var knyttet til en hul mynt med et sett koder gjemt inni: Etter å ha plukket opp mynten fra en dekkpostkasse, stakk han bare mynten i lommen − for så å bruke den som betaling for en avis eller en billett på undergrunnen.
I syv måneder sirkulerte mynten i New Yorks økonomi før den endte hos et avisbud. Avisbudet mistet mynten i bakken og satte store øyne da mynten delte seg i to: I mynten lå en serie med nummer. Gutten leverte mynten til politiet som ga den videre til FBI.
FBI kom ingen vei. Kodene var uforståelige, og de kunne ikke knytte mynten til noen organisasjon de hadde under oppsikt.
Avslørte døde postkasser
I januar 1957 hadde Rudolf Abel fått nok og krevde at assistenten måtte bli hjemkalt.
Häyhänens svar var å stikke av og melde seg ved den amerikanske ambassaden i Paris. Han fortalte at han var KGB-offiser, og at han hadde virket i New York som del av en spionring. CIAs lege undersøkte avhopperen og konkluderte med at han var en ustabil alkoholiker. Likevel fant de ham så interessant at han en uke senere ble sendt til USA der han kom under FBIs beskyttelse.
I USA viste Häyhänen seg meget samarbeidsvillig. Han fortalte at hans sjef var Abel − som han bare kjente kodenavnet til: «Mark». Men han viste hvor Abels foto- og malerstudio lå − slik at lokalene kunne settes under overvåkning av FBI. I tillegg ble Häyhänen med FBI rundt i New York og påviste dropp-punkter og døde postkasser.
Han kunne også oppklare mysteriet omkring den hule mynten med sifferkoder.
Häyhänen ble en verdifull informant for FBI som satt alt inn på å få tatt «Mark», alias Rudolf Abel.
Hastverk
KGB registrerte at Häyhänen ikke kom til Moskva som avtalt, men først åtte måneder senere ble KGB klar over at han hadde gått over til fienden. Dermed brant det under bena på Rudolf Abel som måtte hjem til Sovjet så fort som mulig.
Abels hjemreise viste seg umulig å få til. Man antok at alle hans dekkidentiteter var røpet. KGB-representanter i Canada forsøkte å komme opp med nye pass, men rakk ikke å få overlevert dem før FBI slo til mot Abel.
21. juni 1957 banket FBI på døren til Abel, og forkynte at de satt på opplysninger om at Abel var involvert i spionasje. Abel svarte med total taushet, og FBI måtte bruke reservegrunnlaget for pågripelse; overtredelse av immigrasjonslovverket.
De neste seks ukene innrømmet Abel kun to ting; navnet sitt og at han var sovjetisk statsborger. Når disse opplysningene nådde amerikanske avisers førstesider, ville KGB forstå at han var tatt, regnet Abel med.
Ellers røpet Abel ingen ting. Han visste at om han samarbeidet, ville han aldri få se kona og datteren i Sovjet igjen.
Byttehandel
I oktober 1957 ble Abel stilt for retten, tiltalt for innsamling og formidling av forsvarshemmeligheter. Abel selv sa ikke et ord under rettssaken. Aktors nøkkelvitne var Häyhänen, men selv ikke han kunne kaste lys over hvor omfattende Abels spionnettverk var.
Aktor la ned påstand om 35 års fengsel. Juryen brukte drøye tre timer på å konkludere med at han var skyldig. Men 35 års ubetinget fengsel var over etter fire års soning: I februar 1962 ble han satt på et fly og fraktet til Berlin i Vest-Tyskland.
Omtrent samtidig foregikk en lignende fangetransport, bare motsatt vei:
En kar som på ett område hadde noe til felles med Abel, ble flyttet fra Sovjetunionen og vestover. Han het Francis Gary Powers, og også han hadde hatt Norge som sentral arena innenfor sitt virke: CIA-pilot Powers hadde vært på vei til Bodø i spionflyet U2 da han ble skutt ned over Sovjet 1. mai 1960.
Å få hjem Powers var like viktig for USA som en retur til Sovjet var for Rudolf Abel og KGB.
10. februar 1962 startet to menn å gå mot hverandre på hver sin side av Glienicke-broen mellom Øst- og Vest-Berlin.
I vest ble Francis Gary Powers tatt imot med delte følelser. Flere, blant annet i toppen av CIA, mistenkte at han ikke var blitt skutt ned, men i stedet hadde hoppet av til Sovjet i 1960.
I øst ble Rudolf Abel tatt imot som en helt: Ikke bare kunne Sovjet skryte av å ha en aktiv spion i USA i ni år uten at han ble avslørt, men også hans agentnett forble en hemmelighet. Tilbake i Moskva ventet en langt mindre begivenhetsrik hverdag med foredrag for skolebarn om etterretning blant aktivitetene.
En frustrert Rudolf Abel døde i november 1971 og fikk heltebegravelse. Innehaveren av Den røde banners orden, den gang sovjets fremste militære orden, var en legende.
Norsk spionnett aldri avslørt
Generalstabens etterretningskontor i Oslo fikk flere tips om Rudolf Abel.
På denne tiden mens Rudolf Abel bygget opp sin spionvirksomhet i Norge, var norsk kontraetterretning i sin spede begynnelse. PSTs forgjenger Opdagelsespolitiet var opprettet i 1907 med to betjenter, senere utvidet til seksjoner i politidistriktene. Først i 1937 ble Politiets Overvåkingstjeneste etablert.
Overvåkningspolitiet foretok seg lite med mistanken mot Abel utover å sende et notat til Fremmedpolitiet. Her het det at Abel ikke jobbet noe særlig, men likevel hadde rikelig med penger.
– Hans virksomhet bør undersøkes nærmere av politiet, het det i bekymringsmeldingen fra major Leif Klingenberg.
Fremmedpolitiet løftet ikke en finger på to år.
Abel kunne jobbe i fred med å bygge opp sitt agentnett. Først etter at man var i kontakt med britisk etterretning, og fikk opplysninger om at Abels foreldre var aktive kommunister, ble det tatt affære.
Man valgte den mest lettvinte løsningen ved ikke å fornye oppholdstillatelsen.
