Limet i nabolaget:
Ingen hilste på hverandre. Alle lukket dørene for andre. Så flyttet Najat inn
To ganger er Najat Derraz blitt hedret for frivillig arbeid i lokalsamfunnet, men det største for henne er å bidra til at andre får det bedre, fordi de blir sett og hørt.
En liten, nett og smilende dame står til avtalt tid utenfor rådhuset i Sandvika, kommunesenteret i Bærum utenfor Oslo.
Om to timer skal hun inn i lokaler der for å holde et veiledningskurs for foreldre for å styrke deres omsorgskompetanse. Men først har hun satt av tid til Familien, for å snakke om det å ha et hjerte som banker for folk som har det vanskelig.
– Jeg er så glad for at jeg tilfeldig fikk erfare hvor mye glede det gir å være en ressurs for andre. Mange ganger har jeg tenkt på hvor bra det var for meg og min livskvalitet at jeg ble spurt om å hjelpe flyktninger med å få et bra liv i Norge, sier hun rolig.
Najat (53) er fra Marokko og kom til Norge sammen med sin kommende ektemann, etter at de ble et par. Han bodde her allerede.
– Jeg vokste opp i en liten by nord i Marokko sammen med foreldrene mine og åtte søsken. Faren min jobbet som selvstendig næringsdrivende og forsørget oss alle, og vi klarte oss bra. I dag tenker jeg at han viste meg magien i å tørre å utgjøre en forskjell. På vei hjem fra jobb møtte han ofte mennesker som ikke hadde rukket eller fikk plass på bussen hjem, og han ba dem hjem til oss på kaffe mens de ventet på neste buss, forteller hun.
Skytterdalen er en liten, befolket dal nord for Sandvika i Bærum, Norge. Skytterdalen er dominert av blokkbebyggelse.
I 2016 var de kommunale høyblokkene i Skytterdalen slitne. Beboerne var personer og familier som av ulike grunner ikke befant seg på det vanlige boligmarkedet
Det kunne være lav inntekt, at de nettopp hadde kommet til Norge fra et annet land. Eller at strev med psykisk helse og/ eller rus -problemer gjorde det vanskelig å eie egen bolig, skriver Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA).
Fem år senere hadde dette bildet forandret seg kraftig, skriver NAPHA.
De samme gruppene bor der fremdeles, men i et helt annet bomiljø.
Nå har de fått en egen leilighet til disposisjon, der de kan ha ulike møter og feire barnebursdager. Og uteområdene har blitt ganske annerledes.
Parkeringsplassen er fjernet og erstattet med grønne områder, lekeplass og ballbinge.
En øyeåpner
Det skal ikke så mye hjertevarme til for å gjøre noe av verdi for andre, er hennes konklusjon. Da hun kom til Norge, var hun 19 år gammel og bestemte seg for å lære norsk fort. Planen om å studere på universitetet strandet fordi paret fikk barn.
– For meg ble det viktig å være en del av nærmiljøet på Bærums Verk og Østerås, hvor vi bodde. Jeg var bevisst på at det ikke var barna mine som hadde valgt at jeg skulle flytte til Norge, og jeg var bestemt på at de skulle ha en fin oppvekst her, med en mor som snakket godt norsk, minnes hun.
De hadde det bra som familie, og barna trivdes. Najat syntes det var spennende å bli kjent med mennesker fra andre land, og i 1992 sa hun ja til å bli en frivillig på et integreringsprosjekt, der det blant annet var mange flyktninger fra Kurdistan.
– Det åpnet øynene mine. Jeg erfarte at det nytter å forsøke å utgjøre en forskjell, og opplevde gleden som ligger i å bidra til en positiv endring.
Barna ble voksne og flyttet ut. Og så fikk paret oppleve motgang i livet. Najats mann ble syk, og de klarte ikke lenger å betjene boliglånet, og måtte flytte. Kommunen tilbød dem en leilighet i et område kalt Skytterdalen, en bydel med kommunale blokkleiligheter. De takket ja, uten å vite hva de gikk til. Det var der Najats bankende hjerte virkelig fikk noe å ta tak i.
– Vi hadde bodd i et velfungerende nabolag uten problemer, og kom til uro, bråk og misnøye. «Hvordan skal det gå med oss her?» husker jeg at jeg tenkte. Vennene våre sa at vi måtte komme oss bort derfra. Skytterdalen gikk virkelig for å være det verste stedet du kunne bo. Noen tenkte at det var farlig og var redde når de var der, forteller hun.
Året var 2017, men i stedet for straks å se seg om etter et annet sted, å bo, bestemte Najat seg for å bidra til endring. «Her må noe gjøres!» tenkte hun bestemt.
Det nyttet
I Skytterdalen levde innvandrere, rusavhengige og psykisk syke side om side i kommunale leiligheter. Folk var redde for å vandre rundt i området, og ingen var fornøyd med bosituasjonen. Najat, som hadde jobbet i barnehage i flere år og var opptatt av at barn burde ha foreldrene med seg ut for å leke, oppdaget at det ikke engang var noen lekeplass der.
– Ingen hilste på hverandre. Alle lukket dørene for andre. Da jeg begynte å spørre: «Hvordan har du det?» og sa at de var velkomne til meg på kaffe, merket jeg at noe forsiktig begynte å endre seg, og det spredte seg en mer imøtekommende holdning. Gradvis kom smilene og jeg begynte å få et hjerte for menneskene og stedet, forklarer hun.
Frivillighet i Norge
Fjoråret var utropt til Frivillighetens år, og da vi gikk ut av 2022 var det blitt feiret og markert med over 6000 arrangementer over hele landet.
Arbeidsinnsatsen som legges ned gjennom de frivillige organisasjonene i Norge, er av Statistisk sentralbyrå beregnet til å tilsvare 142 000 årsverk (SSBs satellittregnskap for frivillig sektor 2020).
58% av befolkningen over 15 år har gjort frivillig arbeid i løpet av det siste året (Frivillighetsbarometeret 2022).
Barna i nabolaget begynte å oppsøke Najat hvis de hadde noe på hjertet – til hennes store glede. Hun forsto at hun ved å være et medmenneske, kanskje kunne bidra til positive endringer for mange. Ja, kanskje for bydelen som helhet.
– Jeg har selv en periode slitt med angst og depresjoner og visste hvor tøft det er å bli møtt med forventninger om at du bare skal ta deg sammen, så går ting bedre. Slik det var, var det ingen varme følelser eller forståelse å hente fra naboer. Og slikt kan snus, oppsummerer hun.
I fire år bodde hun og mannen i Skytterdalen. Hun jobbet i en frisørsalong og ga av sin fritid og ble en stor ressurs for stedet og beboerne. Mye takket være Najat, er området i dag et helt annet.
For innsatsen hun gjorde i Skytterdalen, fikk hun Bærums Frivillighetsprisen i 2020. «Hun har gjort et vidt spekter av praktiske oppgaver, hjelper innvandrerkvinner med jobbsøking, deltar i kulturlivet, arbeider frivillig på prosjekt om bomiljø, gjennomfører hyggetiltak for familiene i Skytterdalen og arrangerer leksehjelp for barna i området», var juryens begrunnelse.
Prisen ble delt ut av ordføreren og av Bærum Frivilligsentral. På sosiale medier skrev beboere sine egne hyllester, og det var bare positive ting: «Denne dama er overalt og helt unik», skrev en nabo.
Et helt nytt bomiljø
I dag snakkes det varmt om den før så utskjelte Skytterdalen, og folk trives der. Det er de samme gruppene som før som fremdeles bor der, men i et helt annet bomiljø.
Takket være blant annet Najat, har fellesskapet en egen leilighet til disposisjon hvor de kan ha ulike møter og feire barnebursdager. Den gamle parkeringsplassen er fjernet og erstattet av grønne områder, lekeplass og ballbinge.
– Vi fikk etablert et gårdsstyre, slik at folk fikk mer eierskap til området. Selvfølelsen til folk blir bedre når de kan være med og bestemme, konstaterer Najat.
Stolt forteller hun at gårdsstyret har en plan for arrangementer de skal ha gjennom året, og de feirer det meste. Jul, id, påske, halloween. At også muslimske barn er med på julegrantenningen er blitt helt naturlig.
Hun fikk se hvor mye godt fellesskap det kan ligge i ulike tradisjoner og konstaterer nå at hun på mange måter savner Skytterdalen. Under pandemien flyttet nemlig ektemannen og Najat til Hønefoss, fordi en sønn hadde en leilighet de kunne bo i der.
– Det ga meg så mye glede og lærte meg så mye om mennesker å bo der, og én ting vet jeg med større sikkerhet enn før: Alle har en historie. De ulike historiene er ikke til hinder for å få til et godt fellesskap!
Lokalsamfunnet trenger møtesteder
Najat smiler og sier at mye av det som ble gjort for å snu miljøet til det bedre, kan brukes av andre også. Hun minnes at de la lapper på bordene. Her kunne folk skrive hva som var bra og hva de ønsket annerledes, og så henge dem opp på en stor tavle. To ting som tidlig kom frem, var at beboerne ønsket møtesteder ute og inne, og de ønsket å få være med og bestemme.
– Jeg er stolt over hva vi fikk til. Vi fikk datamaskiner og Internett av velvillige hjelpeorganisasjoner, og innvandrerkvinner kunne komme og få hjelp til å skrive jobbsøknader eller få informasjon om hvilke utdannelsesmuligheter som fantes. Under pandemien ble jeg permittert fra frisørsalongen, men jeg hadde likevel mer enn nok å gjøre med alt det frivillige. Og det var bra for meg, sier hun.
I 2019 kom Røde Kors’ Barnehjelpen til henne. Najat hjalp dem med å samle barn som trengte hjelp med leksene. Gjennom barnehagen i Skytterdalen fikk hun ordnet det slik at de hadde et lokale å ha dette tilbudet i, og hun kunne fornøyd konstatere at enda mer ble bedre i lokalmiljøet.
Nå har Najats frivillighet ført henne inn i en ny jobbhverdag. Røde Kors så potensialet i henne og ga henne en 50 prosentstilling. Hun pendler fra Hønefoss til Bærum flere dager i uken og er ofte ikke hjemme før på kvelden. For litt siden ble hun spurt om å lede Sanitetsforeningens helseambassadør-prosjekt også, så det sosiale engasjementet har ført til full jobbhverdag. Å hvile er ikke hva hun ønsker.
En inspirasjon for andre
– Jeg skulle ønske jeg var 20 år og fikk disse mulighetene, for det føles så fantastisk å få bidra til å gjøre en forskjell. Å møte så mye takknemlighet gir meg masse energi, det gjør meg glad. Mannen min sier at han ser hvor bra det er for meg å få bruke meg selv på denne måten, og heier på meg, sier hun og smiler.
Før jul var Najat nominert til prisen «Årets bankende hjerte» i lokalavisen Budstikka. Hun vant ikke, men mange mente at hun burde ha gått til topps. Lokalpolitiker Wenche Steen er blant dem som heiet på ildsjelen. Hun sier at Najat er en rå dame som stort sett alltid vet hva som trengs.
– Vi trenger mennesker som henne, personer som står på, ikke gir seg og som har et hjerte for dem som ikke klarer å ta opp kampen selv. All ære til Najat, sier hun.
Ildsjelen sier selv at det er hyggelig å bli sett som en hjelper og få oppmerksomhet for det, men det aller viktigste er å vise verden at det nytter. Ingen ting gjør henne mer glad enn hvis hennes historie kan føre til at andre får lyst til å yte frivillig innsats for andre.
Denne saken ble første gang publisert 24/03 2023.
