I sameiet til Steinar er de forberedt på det verst tenkelige

Strømmen blir borte midt på vinteren. Ingen mobildekning, og internett er nede, laderen til elbilen er død. Du aner ikke hvor lenge det varer, og du har ingen tilgang til informasjon. Hva gjør du? Har du noen å snakke med?

Hva gjør det med oss når det vi tar for gitt, forsvinner på et øyeblikk?

I en krisesituasjon kan det mentale og sosiale være like avgjørende som det fysiske. Likevel handler de fleste «preppe-lister» om ting som vann, batterier og boksmat. Pandemien viste at nordmenns reflekser når krisen rammer gjerne er å kjøpe enorme mengder dopapir og dra på hytta.

– Vi planlegger å kartlegge nabolaget vårt for å finne ut av hvem som trenger hjelp i kriser, hvilken kompetanse og egenskaper beboerne sitter med, og hvordan skal vi kommunisere sammen, forteller Steinar Dahlen, styreleder i Eikåsveien grunnsameie på Nesodden.

Det lille boområdet på Nesodden består av et boligsameie og et grunnsameie.

– Vi er opptatt av å tenke mer på hvordan vi kan ruste oss for en krise, og oppnå et mer hjertevarmt og trygt bomiljø, sier han.

Han nevner også ting som felles beredskapslager, og rutiner for håndtering av oversvømmelser i garasjeanlegget.

– Det har vært utfordringer der tidligere år, og med økt fare for mer ekstremvær og nedbør var det viktig at en rutine ble nedfelt, slår han fast.

Tømte hyllene

I fjor høst startet kappløpet for å sikre seg tiliters dunker med vann fra norske dagligvarebutikker. Butikkhyller ble rensket for havregryn og kjeks med storhetstid på 1970-tallet. Hermetiske matretter «ingen» har spist på generasjoner, fant veien ned i handlekurvene. Og hvor kunne vi finne radioapparater som kunne drives med batteri?

Alt endte i kjelleren i nykjøpte hyller fra Ikea eller gamle reoler rensket for utgåtte joggesko og slitne fjellstøvler man ikke hadde hatt hjerte til å kaste før den nye brosjyren kom fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kom i oktober.

Ski med klister fra fjorårets påsketur og nedstøvede sykler med knusktørre kjeder og dårlige bremser fikk selskap av forsyninger én uke i katastrofe-begrunnet ensomhet.

DSB-brosjyren bød på en liste med 18 punkter «på ting som er lurt å ha hjemme» for å kunne ha egenberedskapen i én uke.

Myndighetene sier vi bør være i stand til å klare oss selv i minst 72 timer, og de fleste har sett preppelister og vet litt om hva vi bør ha i kjelleren eller på loftet. I tillegg til at dette skal gjøre at vi er forberedt, er det også en underliggende erkjennelse i dette:

Samfunnet rundt deg kan slutte å fungere. Og det kan hende du står til knes i trøbbel − helt alene.

Men noe mangler på preppelisten for egenberedskap. 

− Ingen kriser like

Når frykt for død, ruin og kaos rammer, er støtten i en boks Snurring begrenset. Blant de 18 punktene på DSB-listen for egenberedskap kan likevel bare to med litt velvilje sies å handle om hvordan vi skal overleve mentalt og sosialt i en katastrofesituasjon.

Det ene punktet handler om at vi bør ha en liste med telefonnumre til venner, familie og bekjente, noe som kan være greit så lenge mobilnettet virker.

Det andre punktet handler om alternativt overnattingssted dersom det blir fryktelig kaldt på soverommet ditt.

Jakob Linhave, avdelingsdirektør i Helsedirektoratet, peker på at beredskap må sees i sammenheng med det vi vet om psykiske reaksjoner i kriser.

– Ingen kriser er like, og alle inneholder overraskelsesmomenter som det er vanskelig å forberede seg på, sier han.

– Men mye kan gjøres for å styrke befolkningens evne til å ta vare på seg selv. En del av det handler om å øke psykologisk motstandsdyktighet og bygge sosiale nettverk.

Han viser til erfaringene fra pandemien, der mange kjente på ensomhet, avmakt og sosial uro. Særlig barn og unge, eldre og andre sårbare grupper ble rammet. Noen mistet tilgang til støtteapparat, andre ble sittende alene i ukevis.

– Sårbarheten ble mer synlig. Derfor ønsket vi å samarbeide med frivilligheten, og oppfordret kommunene til å inngå avtaler med organisasjoner som kunne bidra. Mange steder fungerte dette godt, og det er noe vi kan bygge videre på i fremtidig beredskap, sier Linhave.

Linhave forteller at det finnes konkrete råd for psykisk beredskap, blant annet på dsb.no og helsenorge.no.

Kampanjer som «ABC for god psykisk helse», der det handler om å bygge opp vaner og innsikt i hverdagen, som kan være verdifulle når noe uforutsett skjer.

– Vi er alle en del av ulike grupper – familie, skole, arbeidsplass og nabolag. De andre menneskene blir utrolig viktige når krisen rammer. Derfor er det lurt å snakke med noen om hvordan man vil reagere og hva man vil gjøre i en krise. Fellesskap er selveste ryggraden i alt beredskapsarbeid, sier Linhave i Helsedirektoratet.

Den norske plan

Nordmenn har tilsynelatende stor bevissthet om hvordan de vil håndtere en stor krise i samfunnet, skal en tro undersøkelsen Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap offentliggjorde i fjor:

Over halvparten av oss har tenkt gjennom hva vi skal gjøre om strømmen blir borte over tid. Tendens: økende. I 2017 hadde bare én av tre tenkt tanken. Én av fem hadde lagret vann i boligen i 2017. I 2023 var andelen økt til 47 prosent.

Men:

Mer enn én av tre hadde ikke styrket beredskapen siste år, eller så noe poeng i å prioritere slikt. Andelen av befolkningen som mente seg godt eller nokså godt forberedt på at strøm, telenett, internett eller vann blir borte i tre døgn eller mer blir borte over lengre tid − sank faktisk fra 2022, året krigen igjen kom til Europa.

Må tåle ubehag

Psykolog og professor Per Einar Binder ved Universitetet i Bergen forsker på psykisk motstandskraft og eksistensiell psykologi. 

– Vi må lære oss å tåle ubehag, sier Binder.

Det kan låte krevende i et land der noen minutters forsinkelse på tog og buss utløser sinne og en bilkø kan få det verste frem i folk.

− I vår tid assosierer vi ubehag gjerne med ting som sykdom eller fare. Men hvis vi bevisst eksponerer oss for krevende situasjoner, innenfor trygge rammer, bygger vi robusthet, sier Binder.

Han mener vi altfor lenge har tenkt på beredskap som noe ytre og praktisk – og undervurdert betydningen av mer eksistensielle ting som livssyn, verdiforankring og sosial tilknytning. Hvordan vi lever livene våre, og forventningene vi har til livet, gjør oss mer sårbare i møte med kriser, mener han.

– Perfeksjonisme har mye angst i seg. Det handler mye om å ha det bra hele tiden, men det gjør oss dårligere rustet når livet faktisk butter imot. Vi trenger kontakt med kjerneverdiene våre. Det som faktisk betyr noe. Det gir styrke.

Tragisk optimisme

Disse kjerneverdiene, sier han, kan komme til uttrykk i små ting: nære relasjoner, engasjement, det å vite at man er viktig for noen. For noen handler det om tro. For andre om natur, tradisjoner, fellesskap eller enkle ritualer.

Under pandemien så vi hvordan mange fant trygghet i nye rutiner – som morgenkaffe på balkongen eller faste telefonsamtaler med noen man ellers ikke snakket med.

– De som kjenner egne verdier, takler også bedre at verden rundt dem blir mer usikker. Det handler om å ha et realistisk verdensbilde. Ikke være naiv, men heller ikke gå i svart. Kall det gjerne en tragisk optimisme. Livet er verdt å leve, selv om det er vanskelig.

Mening og dødsangst

Når krisen først inntreffer, handler mye om å finne mening ved tilværelsen.

– Psykologen Viktor Frankl, som selv overlevde Holocaust, mente at det å oppleve mening var avgjørende for å kunne overleve i konsentrasjonsleiren. Å ha et indre meningssystem, og kanskje også noen enkle ritualer knyttet til det, kunne gi struktur og holde motet oppe. Dette handler om det psykologer kaller «transformativ mestring» – evnen til å finne mening i det aller vanskeligste, sier professor Per Einar Binder.

Binder viser til en annen teori, kalt «Terror Management Theory», som sier at bevisstheten om døden – dødsangst, rett og slett – kan utløse både at vi trekkes nærmere våre egne, men også at vi kan bli mer mistenksomme overfor andre.

– Derfor er det avgjørende hvilke verdier og fellesskap vi har på plass i forkant, mener han.

Under pandemien så man flere eksempler på hvordan mange reagerte kraftig på andres oppførsel og forhold til regler. Nedstengingen ga både samhold og splittelse.

− Vår kultur har blitt til gjennom fellesskap, vi hadde vært løvemat uten. Det er mye annet som gjør oss menneskelige, men det at vi begynte å kaste stein sammen, gjorde oss sterkere som gruppe, sier Binder.

Når vi blir minnet om hvor sårbare og utsatt vi er, orienterer vi oss ofte mot et fellesskap. 

– Digitale fellesskap utfyller noen personlige fellesskap på en god måte. Men under pandemien vi så jo også at de digitale fellesskapene kan styrke en opplevelse av «oss» og «dem» i en del tilfeller, sier professoren.

Han aner at en hverdag enda mer preget av kunstig intelligens i tillegg kan forsterke denne utviklingen. 

Digital detox

Hvordan Ola nordmann skal klare seg uten mobiltelefonen i tilfelle krise, er en gåte. Mange av oss er blitt så avhengige at vi ikke engang i bilen på korte turer klarer å legge mobilen fra oss, selv om alle vet om faren for ulykker og svimlende bøter mobilbruken utløser.

Professor Per Einar Binder mener vi bør være mer bevisste på hvor avhengige vi har blitt av digitale hjelpemidler.

– Hvis strømmen og nettet ryker, forsvinner mye av det vi bruker til å orientere oss i hverdagen. Mange mister struktur, kontakt og til og med identitet. Det gjelder særlig dem som får bekreftelse og tilhørighet gjennom skjermer. For dem kan et helt livsgrunnlag forsvinne på et øyeblikk.

Binder trekker inn filosofen Heidegger, som beskriver hvordan det oppstår en uro i oss når ting vi vanligvis tar for gitt, slutter å virke:

– Når teknologien vi støtter oss på plutselig ikke er der, oppstår det en eksistensiell uro. Hjemmet blir fremmed. Verden virker plutselig usikker og kaotisk.

Som motvekt anbefaler han å bygge flere kilder til mening i hverdagen: kontakt med naturen, fysiske møter med mennesker, lesing, fortellinger og samtaler. Han løfter frem det å utvikle en muntlig fortellertradisjon – å være sammen om historier, ikke bare være forbrukere av video og sosiale medier.

– Det er lurt å ha jevnlig «digitale detox». Ikke bare for å få en pause, men også for å minne oss selv på at vi har verdi og mening også uten skjerm. Og ikke minst: for å merke hvem vi er når det er stille rundt oss, sier Binder.

Sikkerhet og økt samhold

Professor Per Einar Binder mener mental beredskap også handler om å styrke lavterskeltiltak i hverdagen; ting som nabolagskafeer, gatefester, bytteordninger og verktøybibliotek. Lokale møteplasser binder folk sammen og gjør det lettere å hjelpe hverandre når noe skjer.

– Det vi investerer i dag, er sikkerhet i morgen, sier han. På Nesodden istemmer Steinar Dahlen.

– Ved å rette oppmerksomheten mot nabolag og trygghet vil dette også kunne gi andre gode effekter som økt samhold og økt trivsel.

Naturlig beredskap

Tore Kamfjord, utredningsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), peker på friluftsliv som en naturlig arena for nå trene både fysisk og mental beredskap.

– Har du vært mye ute, har du antagelig også utstyr og erfaring som kommer godt med ved et strømbrudd. Du vet hva du trenger for å holde deg varm, lage mat, og takle ubehag. Det gir trygghet.

På tur må man planlegge for å holde varmen, ha nok å spise og drikke og kunne behandle småskader. 

– Og har du kjent på hvordan det er å være sliten, kald eller ukomfortabel, men likevel klart å holde motet oppe og kommet deg videre, så har du med deg verdifull erfaring.

Orienteres mot fellesskap

Selv om enkelte blir egoistiske i kriser, vil de aller fleste av oss bli mer altruistiske, forteller Per Einar Binder ved Universitetet i Bergen.

– Det viser seg at det er en veldig liten gruppe som blir «freeriders» og bare tenker på seg selv, sier han.

Han forteller at det er en tendens til at kvinner blir mer opptatt av de nærmeste, mens menn i større grad kan orientere seg mot fremmede, eller andre grupper enn kun den nære familien.

– Det ser man i kameratskapet i soldatgrupper, som ofte er mye sterkere enn mannlige fellesskap i fredstid. Den impulsen er veldig sterk. Nå skal man ikke dra evolusjon for langt, men i et parforhold vil nok mange kvinner føle at det er et enda større svik om en mann ikke er villig til å ofre seg selv fysisk, enn om han er utro, sier han.

Eksistensiell preppeliste for kollektive kriser

Binder foreslår at vi alle lager vår egen «mentale preppeliste». Ikke en formell sjekkliste, men gjennom handling: snakke med naboen, kjenne etter hva som gir mening, være en del av noe større, ha rom for refleksjon. Her er noen punkter han foreslår.

• Realistisk verdensbilde – Gi slipp på forestillingen om at livet skal være smertefritt, og anerkjenn at kriser er en uunngåelig del av det å være menneske.
• Meningsberedskap – Kjenn dine kjerneverdier så godt at de kan veilede deg når alt annet vakler og verden synes kaotisk.
• Relasjonell kapital – Bygg dype, autentiske relasjoner der du både kan gi og motta støtte uten fasader.
• Aksept av eksistensiell usikkerhet – Gi plass til livets grunnleggende uforutsigbarhet og lær å leve med åpne spørsmål heller enn å kreve garantier.
• Kognitiv fleksibilitet – Utvikle evnen til å tilpasse deg nye situasjoner, tenke utenfor det vante mønsteret og finne kreative løsninger når gamle metoder ikke lenger fungerer.
• Narrativ kompetanse – Styrk din evne til å skape sammenhengende fortellinger som integrerer også det vanskelige og smertefulle i en større sammenheng.
• Takknemlighet og nærvær – Øv på å være fullt til stede i øyeblikket og verdsette det som fortsatt er godt, selv midt i det som er vondt.
• Moralsk klarhet – Reflekter over dine etiske prinsipper og verdier før krisen treffer, så du har et solid fundament for vanskelige valg under press.
• Eksistensielt mot – Kultiver viljen til å se virkeligheten i øynene – også dens brutale sider – og likevel velge å møte opp, og være til stede der du er.
• Bevissthet og betydningen av fellesskap – Erkjenn at vi er fundamentalt forbundet med hverandre, og at vår overlevelse og mestring er uløselig knyttet til fellesskapet.