Johnny Haglund i Vestertana i Finnmark
I en liten bygd klorer 12 innbyggere seg fast
12 innbyggere er igjen i Vestertana. På det meste var de 150. Finnmarksbygda styrer mot samme skjebne som mange andre kystsamfunn i Finnmark. Men noe uvanlig er på gang.
Skal vinteren komme nærmere, må du nesten sove i telt.
Jan Larsen sitter i godstolen og kikker ut på et snødekt Finnmark. Han har alltid bodd på denne plassen. Han har vandret i fjellene utenfor stuevinduet siden han lærte å gå for snart 70 år siden. Han har fisket i havet og høstet av naturen gjennom et langt liv.
− Jeg har levd et fantastisk liv, sier han, men sukker litt oppgitt når den russiske utenriksministeren, Lavrov, viser seg på TV skjermen.
− Nei, han Lavrov og resten av de som styrer Russland kjører landet i grøfta, sier Jan.
Slikt går innpå ham. Jan har mange venner i Russland. Og de, russerne, har mange venner i Finnmark.
− Og nå skal vi brått liksom være uvenner fordi Putin har mistet vettet, sukker Jan. Men han tror det vil gå over.
− Det må gå over, kommanderer han lattermildt, men innrømmer at ting er vanskeligere nå. Verden går videre. Men om det blir til det bedre, er han usikker på. En ting er i hvert fall sikkert; hadde Vestertana vært som i dag, den gang da han var unggutt, ville han ikke vært i live.
Reddet
Jan var bare seks − syv år da han og broren lurte seg ut i fjæra for å plukke skjell.
− Vi fikk ikke lov å leke ved elva eller gå for langt innover fjellet. Men ingen hadde sagt noe om å gå ned til havet, minnes Jan.
Uvær.
Én ting kan hverken fibernett, ny vei og andre menneskeskapte ting gjøre noe med; været.
Og Vestertana får sitt. Da jeg var her i 2015, herjet er voldsom vinterstorm i området. Fascinerende, men slikt kan også kutte telefonforbindelse og veiforbindelse i lengre tid. Det kaldeste Jan har opplevd var 41 minus, vinteren 1999/2000. Og verste storm var St. Hans-uka 1977:
− Enormt med snø lavet ned, fugler døde. Egg frøs, og skogen blåste ned, minnes Jan.
Etter fjære kommer flo. Det hadde ikke de unge guttene tenkt på.
Plutselig sto de med vann til brystet på en sandbanke, og ingen av dem kunne svømme.
En kjøpmann fikk tilfeldigvis øye på Jan og broren og ringte en nabo som hadde båt.
− Jeg husker ikke mer enn at rett før havet svelget meg, grep noen tak i håret mitt og dro meg opp, forteller Jan. Den hendelsen sitter i for alltid. Og når han kan fortelle om opplevelsen idag, er det fordi det den gang bodde nok folk i bygda til oppdage og redde guttene før det var for sent.
Fra 13 til 12
Jeg har besøkt denne lille grenda på kysten av Finnmark en rekke ganger. Da jeg var her i januar 2022, bodde det 13 stykker her. Nå bor det 12.
− På det meste bodde det 150 mennesker her, forteller Jan. Men det var før hans tid. Likevel var bygda noe helt annet i hans ungdom.
− Vi hadde postkontor, lokalbåt, butikk, skole og jevnlig bussforbindelse med omverdenen, forteller han.
Jan har sett bygda krympe, og han frykter det verste.
− Tja, om 20 år er dette kanskje nok et hytteparadis i Finnmark. For det er det som ofte skjer. Bygdas innbyggere forsvinner. Det er ikke er så mange som flytter. De dør, forteller Jan og ramser opp folk han i farta husker og som har blitt borte de siste årene.
De som arver hus og gård, bruker hjemmene som hytte eller sommerhus.
Men skal bygda overleve, trenger den tilskudd av unge mennesker. Han peker ut på naturen rundt gården sin.
− Det finnes ikke et bedre sted å bo. Se på landskapet, årstider, den friske lufta og alle mulighetene du har her, smiler han.
− Vestertana fortjener ikke å dø ut!
På vei til Østlandet
Vestertana fortjener ikke å dø ut.
Når jeg vandrer rundt i bygda, mellom de mange forlatte husene og over til det gamle internatet til skolen der Jan i sin tid gikk, forstår jeg Jans bekymring.
Fraflytting har preget mange kystsamfunn i Finnmark og Nord-Norge over lengre tid. De mest idylliske plassene i kanskje hele landet, steder hvor det har levd mennesker siden tidenes morgen, blir forlatt eller bare dør ut når de gamle blir borte.
Førsteamanuensis i teknisk kybernetikk ved NTNU i Trondheim, Morten Breivik fra Kirkenes, peker på én av årsakene:
− Hele Nord-Norge er på vei
til Østlandet.
Og han presiserer at dette ikke er hans personlige mening, men dokumenterbart med tall fra blant annet NAV.
Minst like trist er det at mennesker som Jan og med hans ferdigheter, også blir borte.
− Når Jan forsvinner, tar han med seg sin kunnskap om fjellene, havet, jakt og fiske, kan en annen innbygger i Vestertana, fortelle; Helga Pedersen.
Helga bør være velkjent langt utenfor bygda. Hun har lang fartstid i Arbeiderpartiet, har sittet på Stortinget, vært fiskeriminister og parlamentarisk leder. I dag er hun ordfører i Tana.
− Jeg vokste opp i Vestertana, og jeg bor her fortsatt.
Helga minnes en herlig barndom. Foreldrene drev blant annet med sau, moren var sykepleier.
Kanskje kan fremtiden redde fortiden.
− Folk i bygda fisket og holdt på med alt som hører naturen til, forteller ordføreren og lovpriser at hun selv lærte mye om å både å ferdes i, og høste fra naturen da hun var ung.
− Om vintrene gikk vi på ski både til skolen, mens vi var på skolen, hjem fra skolen og selvsagt i fritiden, forteller hun og legger med stor iver til at hun også lærte å sette rypesnarer, fange røyskatt, fiske og mye mer.
− Dette er kunnskap jeg har hatt glede av hele livet, forteller politikeren, som også har bodd 12 år i Oslo i politikkens tjeneste.
Hardføre
Folk som har vokst opp i tilsvarende omgivelser, om det er i Finnmark eller Himalaya, forteller om en idyllisk barndom. Helga også. Men hun er klar på at det moderne livet og komforten det kan by på, ikke bare er en uting.
− Min bestemor var et menneske som så livet fra den positive siden, Men da hun vokste opp på begynnelsen av 1900-tallet, var livet i Vestertana alt annet enn enkelt, forteller Helga.
Veien til Vestertana sto ferdig i 1930, men først på slutten av 1950-tallet ble den brøytet om vinteren. Strømmen kom til Vestertana i november 1961.
Helga Pedersen minnes bestemorens mange historier om småsøsken som døde av sykdom, tider med sult, kulde og ikke minst tenner som skulle trekkes uten tannlege eller bedøvelse.
− Men disse menneskene kjente sine omgivelser. Derfor er det vemodig når slike som Jan med all hans unike kunnskap, blir borte. Heldigvis har mange av de gamle tradisjonene, de gamle jegernes og fiskernes viten om hav og fjell, blitt skrevet ned og tatt vare på.
Helga har mer å tilføye. Som Jan, brenner også hun for Finnmark. Derfor forteller hun med glede at ting skjer i Vestertana. Positive ting.
Fremtid med fiber
− Fylkeskommunen oppgraderer vei, bygda får fibertilknytning i år og neste år. Samtidig ser vi en bra rekruttering i fiskerinæringen. Og som følge av det, har flere unge og småbarnsfamilier etablert seg i området, sier Pedersen optimistisk.
Om den moderne verden har hatt negativ innvirkning på mange småsamfunn, kan den samme moderniseringen også være med på å gjøre det mulig for samfunnene å overleve. Stabil strømforsyning, superraskt internett og god vei, hjelper. Skal du jobbe fra hjemmekontor, kan du jobbe mot «hele verden», selv om du bor i Vestertana eller en annen liten avsides bygd. Kanskje kommer droner som frakter bestilte varer fra Amazon, pizzabakerier eller hva som helst ut til selv den mest avsidesliggende plassen?
Statlig skyv
Morten Breivik, Forskeren fra NTNU i Kirkenes, er ikke helt overbevist. Han tror det dreier seg om mer enn bare arbeidsplasser.
− Jeg tror det handler om å røske litt opp i etablerte måter å tenke på.
For bosetting har mye å gjøre med kombinasjonen verdiskaping, unikhet og attraktivitet. Verdiskaping og arbeidsplasser mangler det ofte ikke på ved kysten, men man har vært for dårlig til å dyrke det unike og attraktive i kombinasjon med verdiskaping. Det er mange unge mennesker i land som Kina, Chile, Nigeria, Vietnam og Nederland som gjerne kunne tenke seg å bo på akkurat det ene eller andre spesifikke stedet i Norge. Men hvordan få til denne match-makingen?
I skrivende stund har Morten Breivik god grunn til å være positiv på Øst-Finnmarks vegne.
− Vi har fått bevilgning på statsbudsjettet til vårt forslag om en Kystutviklingssenter-pilot i Kirkenes, kan han fortelle.
Noe av det et Kystutviklingssenter skal finne ut av, er hva som gjør et sted unikt og attraktivt, og hvorfor. En systematisk metodikk for å finne ut av det skal først utvikles for Kirkenes, og siden rulles ut til resten av kysten og distriktene.
− For disse stedene har noe unikt å tilby som du ikke finner i byene, og hvert sted har noe unikt som ingen andre steder har. Akkurat som vi mennesker alle er helt unike, sier forskeren fra NTNU.
Slikt liker Jan Larsen å høre.
− Kanskje kan fremtiden redde fortiden da, avslutter den gamle fangstmannen fornøyd fra sitt lille hjørne av store Finnmark.
Internatskolen
Da Jan begynte på internatskolen i Vestertana (Gárggogeache), kunne han to ord på norsk. Og samisk var forbudt på skolen.
− Vi kunne snakke samisk i friminuttene, men ikke ellers, forteller Jan og beskriver enkelte av skolens lærere som sadistiske.
− De slo oss over hendene med pekestokken, og jeg lærte så å si ingenting på skolen, forteller han.
De fleste barna bodde på skolen fra søndag kveld til lørdag etter skoleslutt. Barna kom fra flere småsamfunn i området.
Internatskolen på bildet ble bygd ca. 1934. Tyskerne rakk aldri å komme til Vestertana fordi de hadde russerne i hæla. Derfor unngikk bygda å bli brent ned i 1944.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 57 2022
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2022.
