I denne bygda er det bare 44 mennesker igjen

Bygda var ment å være noe helt annet. Murjek skulle være viktig for livet nord i Sverige.

Travle harer har fått hoppe uforstyrret i to-tre centimeter lett nysnø under gatelyktenes hvite lys. Duse avtrykk fra en snøscooter på vei gjennom parken midt i bebyggelsen vitner om liv fra kvelden i forveien. Ennå ingen avtrykk av sko.

Ingen røyk fra nytente ovner gir selskap til lukten av nyfallen snø. Søvnen ser ikke ut til å ville gi slipp på Murjek − én gang et sydende knutepunkt noen kilometer syd for polarsirkelen i Nord-Sverige.

Rim dekker gateskiltene som røper beliggenheten til én gang sentrale institusjoner i landsbyen: Biografvägen. Skolgränd. 

Kinoen har ikke vist film siden forrige århundre. Skolen har ikke vært i drift på 38 år. 

De siste tiårene har det meste gått imot lokalsamfunnet inne i de dype svenske barskogene. 

Uhell i kø

Offisiell svensk statistikk beskriver miseren i kalde tall:

• I årene fra 1960 til i fjor økte den svenske befolkningen med 41,2 prosent.

• I samme periode økte befolkningen i Stockholmsregionen 73,2 prosent.

• I Norrbotten, Sveriges nordligste og største region, falt befolkningsantallet med fem prosent. Til sammenligning: Alle de tre nordligste fylkene i Norge økte befolkningen i samme periode, til sammen 12 prosent. 

• I Jokkmokk kommune i Norrbotten, falt antallet innbyggere med 58,2 prosent.

• I Murjek i Jokkmokk kommune falt antallet innbyggere med 90,4 prosent.

Årsak: Et brutalt sammenfall av flere omstendigheter. Men viktigst: Svensk distriktspolitikk. 

Statsviter Jonas Stein ved Universitetet i Tromsø tok doktorgrad på forskjeller i svensk og norsk distriktspolitikk. Han peker på at Norge rundt 1975 slo inn på en veldig offensiv og kostbar distriktspolitikk med små kommuner, økonomiske særordninger og lokalt selvstyre for å sikre vekst og utvikling.

Sverige gikk motsatt vei. 

Den norske distriktspolitikken ble ifølge Stein, ikke en suksess med tanke på befolkningsvekst og utvikling. Men svenskenes variant har vært katastrofal. 

Flere offentlige velferdsordninger og -oppgaver særlig innenfor helse, omsorg og skole, utløste en omfattende sentralisering på 1960 og ‹70 tallet. Antallet kommuner ble redusert fra om lag 2000 til 290, organisert rundt hvert sitt kommunesenter. Offentlig effektivitet og mest-mulig-velferd-for-pengene var ansett som oppskriften på utvikling. 

Over halvparten av befolkningen i Nord-Sverige bor nå i byer, mot under en tredel i Nord-Norge.

− I 2015 hadde Nord-Sverige 29 kommuner mot 87 i Nord-Norge, påpeker Jonas Stein, som avviser at Sveriges medlemskap i EU har hatt betydning.

Konsekvensene for småsteder som Murjek var ødeleggende.

I 1990 mistet Murjek sin offisielle status som «tettsted». Frem til 2015 hadde bygda status som «småsted». Da sank innbyggertallet under 50. Siden den gang har stedet vært … ikkeno. Bare siden årtusenskiftet er befolkningen i Murjek mer enn halvert.

Serier av dårlige erfaringer og nederlag gir mismotet gode kår.

Men noen nekter å gi opp. 

Håpet kom med toget

Mørket råder fortsatt grunnen når en metallisk automat-stemme bryter stillheten på Murjeks jernbanestasjon. Nattoget fra Stockholm til Narvik er på vei inn, 10 minutter forsinket etter 13 timer underveis.

Blå gnister slår fra den rimdekkede kjøreledningen idet toget kjører inn til Murjek. Ut kommer en godt innpakket mann, en hund og en koffert.

Mannen heter Oliver, bikkja heter Olaf og de to bringer håp til Murjek.

− Jeg elsker vinteren i nord. Etter å ha besøkt flere steder, ble jeg anbefalt å kjøpe ett av de forlatte husene i Murjek, forteller Oliver Tietze, folkeregistrert i Brandenburg, Tyskland.

− Men i vinter blir jeg her. Huset? Helt ok. Og billig. Å forhandle med selgere om pris her oppe, er ingen stor kunst. Enten slår de til på kjøpers tilbud. Eller så sitter de med et hus for mye, noe som også er dyrt. Jeg betalte 330 000 kroner for huset mitt. Utvendig er det litt slitt, men nordlyset tar oppmerksomheten bort fra flassete maling, så det går greit, sier tyskeren.

Med Olaf i bånd går han ut i natten mot huset sitt. Den tunge kofferten blir for drøy å dra gjennom nysnøen, så han lar den stå i venterommet på jernbanestasjonen. Kofferten står trygt. Ikke mange kommer inn hit uansett. 

På jernbanestasjonens venterom finnes postbokser i overflod; 110 små låsbare luker i metall med det svenske postverkets gulblå logo øverst. De drøyt 40 menneskene som har frosset fast i bygda midt i furuskogen, kan velge og vrake. 

Innstilte tog

Rytmisk klang fra en bjelle varsler at godstog kommer sigende gjennom den lange vinternatten. Men ingen biler stanser i en tidlig morgentime foran det røde blinkende lyset ved planovergangen der bommen bukker for en rullende halv kilometer med konteinere på vei mellom Nord-Norge og Alnabru i Oslo.

Eller 68 malmvogner slept etter monstrøse blårøde dobbeltlokomotiver. Om togene stopper, er det for å slippe andre frem før de fortsetter videre gjennom den endeløse furuskogen. Bare brummingen fra kjøleaggregater fra konteinere og lastetraller på toget bryter still­heten.

Når dagslyset kommer, vil kanskje ett og annet passasjertog bringe levende mennesker til perrongen, de fleste på gjennomreise i overgang mellom bil eller buss og tog.

Om sommeren kan jernbanen by på trengsel av ryggsekkturister parat til å trosse svermer av mygg i villmarken, eller som er strandet på grunn av et innstilt tog.

Men stort sett stopper passasjertogene av gammel vane. Når de går. 

Murjek er stort sett ikke endestasjon for noe annet enn stedets egen historie.

Alt slo feil ut

Bergverkene skapte Murjek. Malmbanen ble stedets pulsåre i 1888. I området der skogsamene og deres reinsdyr regjerte, vokste en stasjonsby frem. I Murjek fikk damplokomotivene tilførsel av kokende vann og kull. Jernbanepersonell fikk bade gratis i overskuddsvarmtvann.

Herfra gikk skyss videre til og fra nabobygder som Jokkmokk og Vuollerim og gruvene i Gällivare og Kiruna. Skogbruket vokste, Murjek ble omlastingssted for tømmer. Kraftutbygging for drift av Malmbanan dro ytterligere hundrevis av familier til området.

Snartenkte myndigheter registrerte at Murjek var et mannsdominert samfunn. En lærerskole ble flyttet hit i 1904. På lærerskoler gikk først og fremst kvinner uten familie. Tilførsel av kvinner til bygda gjorde at mennene måtte lære seg manerer, og festlige lag fikk en mer harmonisk utvikling med dans fremfor slåssing. 

1960-tallet var Murjeks storhetstid. Da fantes tre dagligvareforretninger, sportsbutikk, jernvarehandel, bakeri, kafeer, lege, tannlege og politi, jobber og folkeliv i rikt monn, avholdsforening og idrettslag. I 1961 besto Murjek av 578 husholdninger. Fra skogene kom skogsarbeiderfamilier inn for å handle og treffe folk.

Murjek stasjon sydet av liv.

Men så effektiviserte jernbanen. Base for banevedlikehold ble flyttet til Boden og Gällivare, rundt 100 kilometer unna. Så ble Malmbanan fjernstyrt. Murjek stasjon ble drevet fra Boden. Jernbanens elektriske avdeling ble flyttet i 1979.

− Statens Järnvägar hadde 30–40 ansatte boende i Murjek. Med familier, erindrer Gudrun Bergdahl, én av dem som har blitt igjen. 

Ingen erstattet jernbane­folkene da de flyttet. I 1979 la kommunen også ned brannstasjonen. Lærerskolen var for lengst flyttet til Jokkmokk, 60 kilometer unna. I dag skal du varsle tidlig om branntilløp og helst unngå akutt sykdom eller alvorlige skader om du bor i Murjek og satser på tilreisende kvalifisert hjelp.

Flytter i flokk

Langs jernbanelinjene nord i Sverige ligger flust av vitnesbyrd om en tid der rådende mantra var «ta hele landet i bruk»: Gjengrodde lasteramper og sidespor inn i skogen forteller om strandede forsøk på industrietablering.

I dag er ikke så mye mer enn gruveindustrien igjen. Folk pendler gjerne 100 kilometer hver vei for å jobbe i gruvene i Kiruna eller Gällivare, slik som den unge mannen på Murjeks stasjons venterom. 

− Kommunen vår har lagt til rette for at unge mennesker skal kunne bli boende og fjern-studere, forteller mannen og hans kjæreste som har kommet fra hjemstedet Jokkmokk for å ta toget videre til Luleå. Enn så lenge har begge valgt å bli boende i Jokkmokk.

− Jeg gikk ut av skolen med 40 jevnaldrende, forteller han.

− Blant de 40 var 20 jenter. I dag er bare tre igjen i Jokkmokk. 

De andre flyttet, akkurat som Sofie Häggstrøm (29). Fra hjembyen Kalix gikk flyttelasset til garnisonsbyen Boden ni mil unna. Der var det jobb å få.

I fire år har 29-åringen jobbet som lokomotivfører på Malmbanan. Hver annen uke kjører hun norsk gods gjennom de dype skogene forbi Murjek.

− Hvis man ikke vil jobbe i bergverk eller i Forsvaret, finnes ikke så mye å finne på for unge mennesker her, sier hun.

− Unge flytter for å jobbe eller studere − og kommer ikke tilbake.

− Så løsningen er flere jobber for unge mennesker?

− Ja … jo, flere jobber løser ikke alt. Årstidene, for eksempel. Vi følger med på livet i sør gjennom sosiale medier. Vi ser hvordan folk har dagslys om vinteren. For meg gjør snø og kulde ingen ting. Men mørket er tungt, selv om vi får igjen av dagslys om sommeren, sier småbarnsmoren før hun setter godstoget i bevegelse mot det grønne utkjørssignalet på Murjek stasjon.

Sammenrast

Lave hus omkranser den rause parken i Murjeks sentrum, «Torget» som murjekkerne kaller den. Om sommeren tilbyr velvoksne hengebjørker og grantrær skygge over velpleide plener, busker, springvann med havfrue og gruslagte gangveier som innbyr til flanering.

En kiosk i utkanten av sentrumsparken vitner om at folk fra bygda og omegn møttes her. Nå er luken stengt, varene borte. Lyd fra støyende barn fra lekeplassen er neppe noe plage. Den oppvoksende slekt er tynt representert i Murjek, selv om nytilflyttede utlendinger har tatt med seg en treåring. Ingen tør spå hvor lenge familien vil bli værende.

Man har blitt skuffet så mange ganger før.

Rundt parken ligger hus som vi kjenner dem fra svenske barnebøker; koselige, solid håndverk, overbygde inngangspartier, runde kvistvinduer under mansardtak. I noen skimtes en enslig lampe i et vindu eller et skimmer fra et vindfang.

Andre hus er som uten øyne; nediset og tilkneppet. Noen hus har sammenraste verandaer og inngangspartier.

Tre hus skiller seg ut: Alle tre har vært butikker. I dag eies de av Murjeks kanskje mest eksotiske innslag: Reidun Fagerström.

Flyttet hjem

− Jeg bodde i det ene huset til jeg var syv år, forteller 51-årige Reidun Fagerström.

− Min far var håndverker og flyttet hit for å bygge opp et mekanisk verksted i Murjek. Da brannstasjonen ble lagt ned, spurte han kommunen om han kunne få overta lokalene. Kommunen sa nei. Jeg vet ikke hvorfor. Men et år senere flyttet vi tilbake til Stockholm.

Siden har brannstasjonen stått forlatt. Reidun Fagerströms familie bodde godt i en storgård de arvet i Stockholms skjærgård.

− Men sjelen hørte hjemme i Murjek. I 2020 fikk jeg tilbud om å overta kiosken på jernbanestasjonen. Jeg tok med meg regnskapsbyrået mitt og flyttet nordover.

51-åringen fremstiller seg som en morgen-treg kvinne. I møte med resten av Murjek fremstår hun som en kruttønne.

Ved siden av å drive og utvide kiosken på stasjonen, pusset hun opp barndomshjemmet. Så kjøpte hun nabohuset, tidligere bakeri med gedigen intakt bakerovn i teglstein. Huset er pusset opp utvendig, og innvendig vil hun lage pub.

Hun kjøpte huset bortenfor også − det falleferdige gule huset som en gang hadde huset dagligvareforretningen Konsum.

I fjor sommer var butikklokalene ferdig pusset opp. Butikken er alltid åpen: Med QR-kode, kamera og kortbetaling kan kundene betjene seg selv døgnet rundt.

Mellom klokken 11 og 14 er Reidun Fagerström levende betjening i butikken der gamle butikk-artefakter, inventar fra det nedlagte postkontoret, suvenirartikler, kioskvarer og dagligvarer står om hverandre.

På utsiden kunngjør bygdas eneste neonlys-skilt at her er «Murjek Livs og Fritid by Reidun».

− Og markedsgrunnlaget er 44–45 personer?

− De som kommer hit, er de som ikke har råd eller anledning til å dra til butikker lenger unna, sier Fagerström. 

− For dem er butikken viktig. For stedet også, mener hun.

Sorger på forskudd

− Butikken er litt dyr, mumler én av bygdas veletablerte innbyggere. Hun sitter over en tom lunsjtallerken i kafélokalet på den andre siden av Polarcirkelvägen for Reidun Fagerström butikk. 

Kafeen holder til i den tidligere lærerskolen, nå base for Murjek Hembygdsförening. Her råder en vitalitet og handlingsiver som står i sterk kontrast til bygas ellers heller døsige atmosfære: Her er et lite bibliotek, lærerskolemuseum og vandrerhjem. Her arrangeres visekvelder og foredrag.

I november i fjor var Hembygdsgården åsted for «Nordisk broderisymposium».

Hembygdsgården er Murjeks hjerte, kommunen er pacemaker gjennom driftstilskudd. Dermed kan Hembygdsföreningen engasjere frivillige som kommer for å jobbe mot kost og losji. Slik har innfødte Gudrun Bergdahl fått selskap av Lotta Blomberg − flyttet fra opp fra den svenske vestkysten for å bli kokke i Murjek, og en tysk kvinne på jakt etter gjemmested fra en vrien familie i hjemlandet.

Sammen tilbereder de lunsj til bygdas pensjonister − det vil si innbyggerne flest. Hver dag trekker lunsjtilbudet folk ut av sine bolighus for sosialt samvær over svensk tradisjonskost. 

Når ellers standhaftige sjeler i Hembygdsgården avslører en litt lunken holdning til Reidun Fagerströms nylig gjenåpnede butikk, skyldes det ikke gjenåpningen i seg selv. Kollapsede initiativer har ført til så mange skuffelser at man like godt kan ta sorgene på forskudd. 

Tiden stoppet

Vinter-beboer Oliver Tietze anslår snittalderen i Murjek til å være 70. De siste årene har snittalderen bare gått ned når de eldste er gått bort.

− Vi er blitt et internasjonalt samfunn, sier Lotta Blomberg og Gudrun Bergdahl, optimistisk. 

Den tyske kvinnen som ligger i dekning for familien i hjemlandet, nikker samtykkende. Hun har lært seg svensk som frivillig i Hembygdsföreningen.

− Hit er kommet folk fra Tyskland, Sveits, Japan, Finland …

Med seg har de hatt begeistring og vyer. En japaner ville kjøpe opp flere hus for å pusse dem opp. Han flyttet igjen. Andre har overtatt huset til forfedre og bruker dem som fritidsboliger.

− Vi har så mange ødelagte hus, sukker Gudrun Bergdahl.

De som blir boende er enten de som insisterer, eller de som ikke har noe alternativ. Gudrun Bergdahl tilhører førstnevnte gruppe:

− Hva som skjer med Murjek når vi som bor her i dag er døde? Nei … det er ikke godt å si. 

For overtroiske innbyggere kan klokken på veggen i venterommet på jernbanestasjonen tjene som uttrykk for fremtidsutsiktene.

Vegguret har stoppet.

Klokken 13.13.