Hitlers flygeress hadde 199 luftseire – tapet av Tirpitz skulle koste ham dyrt

Senkingen av slagskipet Tirpitz ved Tromsø i 1944 var en av de største triumfene til Royal Air Force, og samtidig en av tyske Luftwaffes største fiaskoer.

Syv ganger hadde Fleet Air Arm gjennomført bombetokt med mindre angrepsfly i løpet av 1944. Det siste angrepet, i Kåfjord i Finnmark, hadde skadet Tirpitz såpass at det ikke lenger var å regne som et operativt krigsskip.

Britene var likevel fast bestemt på å få has på det fryktede tyske slagskipet, uvitende om at det ikke lenger utgjorde noen reell trussel.

Samtidig rykket Den røde armé stadig nærmere fra øst, og tyske Kriegsmarine besluttet å reparere skipet provisorisk og seile det sørover til en ankringsplass ved Håkøya sørvest av Tromsø.

Miserabelt utgangspunkt

Avgjørelsen om å flytte Tirpitz ga Kriegsmarine en falsk følelse av trygghet. For nå befant slagskipet seg 300 kilometer nærmere flybasene i Skottland − akkurat innenfor rekkevidden til Avro Lancaster, britenes tyngste bombefly, som hadde lengst rekkevidde av samtlige allierte fly.

Selv om Tirpitz nå var mer eksponert, stolte Kriegsmarine på at Luftwaffe ville klare oppgaven med å holde fiendtlige fly unna. I dagboken til den tyske admiralen for Norge var det derfor en viss glede å spore 2. november da en Staffel av Jagdgeschwader 5 (JG 5) bestående av 15 Focke-Wulf 190 ble forlagt til Bardufoss.

Gleden skulle vise seg å være bygget på et nokså skralt fundament. Overkommandoen hadde nemlig unnlatt å brife jageravdelingen om nøyaktig hvor Tirpitz lå.

En uke senere fikk avdelingen celebert besøk da sjefen for hele JG 5, major Heinrich Ehrler, landet med sin Messerschmitt Bf 109. Ehrler var egentlig bare på gjennomreise. Han skulle opprette en midlertidig standplass i Alta, men rett etter landingen i Bardufoss, fant han forholdene uakseptable: De nyankomne pilotene viste seg å mangle erfaring og var helt ukjente med de krevende flyforholdene i nord. I tillegg manglet de formasjonstrening og kunne knapt fly under de dårlige lysforholdene.

Årsaken til det miserable utgangspunktet var de store tapene Luftwaffes avdelinger hadde hatt de seneste årene.

Forsinket av ekstratrening

I begynnelsen av krigen hadde de tyske flygerne vært totalt overlegne på Ishavsfronten. Ehrler selv hadde 199 krediterte nedskytinger, og flere av veteranene, deriblant løytnant Walter Schuck, nærmet seg også 200-tallet. Men nå hadde krigslykken snudd.

Tapene la et stort press på treningsavdelingene. Utdanningstiden ble stadig kortere. Flygerne som kom til fronten, var uerfarne og lett bytte for sovjetrusserne. Ehrler innså at Luftwaffe befant seg i en ond sirkel man ikke kom ut av, og forsto at situasjonen var uholdbar. Derfor utsatte han avreisen til Alta mens han organiserte et treningsprogram for de ferske flygerne.

Endelig, etter tre dagers innsats, var han klar til avreise. Klokken var rundt 08.50 søndag 12. november da han var på vei ut til Messerschmitt-jageren sin for å fly til Alta. 

Hverken han eller noen andre i Luftwaffe eller Kriegsmarine ante at en armada med Lancaster-fly var på vei sørfra med Tirpitz som mål. I bomberommet hadde hvert fly en enkelt «Tallboy»-bombe på seks tonn. Hver bombe hadde ødeleggelseskraft tilsvarende et jordskjelv. «Operation Cathechism» var i gang.

Plotte-tabbe

De 32 Lancaster-flyene som hadde tatt av fra basen i Skottland i tretiden samme natt, var dårlig beskyttet. For å klare turen frem til Tirpitz og helt tilbake til basen med så tung last, var bombeflyene ribbet for alt unødig utstyr. I tillegg var maskingeværtårnene på ryggen fjernet for å spare vekt.

Dersom flyene ikke skulle bli slaktet av tyske jagerfly, måtte flyene forbli uoppdaget. Britisk etterretning hadde funnet et svakt punkt i den tyske radardekningen ved Mosjøen. Den dristige planen gikk ut på å krysse norskekysten der og fortsette opp gjennom Sverige før flyene skulle samles over Torneträsk og fly den siste risikable etappen via Bardufoss-området inn mot Tromsø.

Men allerede da de britiske flyene passerte Mosjøen, ble noen av dem observert og rapportert inn. Til alt hell ble posisjonen plottet feil inn på det tyske situasjonskartet, slik at overkommandoen trodde flyene befant seg rundt Hammerfest på vei til Murmansk-området, uten å utgjøre noen trussel.

Major Ehrler kom på at han hadde glemt noe i operasjonsrommet før han satte seg i flyet, og gikk derfor tilbake. Helt tilfeldig snappet han opp den vage meldingen om «lyden av fly, høyde og posisjon ukjent».

Forvirring

Som den erfarne frontpiloten major Ehrler var, beordret han først skvadronen til tre minutters takeoff-beredskap. Litt senere beordret han flygerne i 9. Staffel i luften. Selv tok han av først, og sirklet snart i 2000 meters høyde over Bardufoss mens han ventet på resten av flyene.

Nede på bakken kunne han se flyene med motorene i gang, men ingen tok av. Han forsto at noe var galt, men fant raskt ut at radioen ikke virket. Utålmodig dro han i vei alene i håp om å finne fienden og kanskje score sin 200. nedskyting.

Nede på bakken hersket generell forvirring. Flygerne hadde fått vage beskjeder om hva som var i gjære, og radiosettene på de to forskjellige versjonene av Focke-Wulf-flyene kunne ikke kommunisere med hverandre. Til alt overmål kom et transportfly inn for landing og forstyrret hele avgangsprosedyren.

Leteaksjon

Luftwaffe-major Heinrich Ehrler var nå ikke i tvil om at Tirpitz var målet. Men hvor lå det for anker? Først satte han kurs mot Nordkjosbotn, et logisk valg fordi fjorden ville gitt Tirpitz beskyttelse fra luften.

Så fortsatte han i et nordlig søkemønster på utkikk etter både slagskip og bombefly. Nordøst av Tromsø svingte han så vestover og deretter sørover uten å se tegn til noe.

Ehrler var på 6000 meters høyde og hadde så vidt satt kursen mot Alta da han oppdaget en hvit røyksøyle langt ute på sin venstre side. De første Tallboy-bombene var allerede blitt sluppet over Tirpitz. Ehrler reduserte høyden for å vinne fart mens han håpet å avskjære fienden, som han regnet med ville prøve å unnslippe mot vest i lav høyde.

Heller ikke denne gangen spottet han bombeflyene, bortsett fra ett som hadde kurs østover mot Sverige. Han satte etter, men Lancasteren smatt i sikkerhet over grensen før han nådde det igjen. Skuffet satte Ehrler kurs mot Alta som var hans opprinnelige mål. Det hadde ikke vært Luftwaffes dag.

Ingen av jagerflyene som omsider kom seg i luften, fikk kontakt med Lancaster-flyene, bortsett fra Lt. Gayko, som hadde fått forkiling på mitraljøsene da han angrep én av Lancasterne. Også den kom seg unna over svenskegrensen.

Tirpitz fikk to direkte treffere av Tallboy-bombene og kantret på grunt vann. 912 av den 1700 mann store besetningen omkom, blant dem kapteinen Robert Weber.

Benådet av Hitler

For sin innsats på Nordfronten ble Oberleutnant Walter Schuck dekorert med Ridderkorset med eikeløv av riksmarskalk Hermann Göring i Berlin rett før Tirpitz-affæren. Da han returnerte til Norge etter permisjonen tidlig på nyåret 1945, meldte han seg til tjeneste for Reichskommissar Josef Terboven i Oslo.

Da Vi Menn intervjuet Schuck i 2011, fortalte han om møtet:

− Velkomsthilsenen til Terboven var «Ja, ja. Så har vi Deres Geschwaderkommodore (ving-sjef) å takke for tapet av Tirpitz. Istedenfor å bli på bakken og koordinere jagerforsvaret, tenkte han bare på å dra av gårde alene for å få sin 200. luftseier». Jeg skjønte at overkommandoen lette etter syndebukker, for dette kunne ikke stemme, sa Schuck i 2011.

Samme dag besøkte han sin gamle sjef major Heinrich Ehrler som satt nedbrutt på en celle på Akershus festning, dømt til tre års forvaring.

− Dommen var stadfestet allerede før rettssaken, hvor han knapt hadde fått anledning til å forsvare seg, erindrer Schuck.

Schuck brukte natten til å skrive en rapport hvor han plukket fra hverandre argumentene til militærdomstolen. Neste morgen dro Terboven på tjenestereise til Berlin, hvor han overleverte rapporten til generalstaben.

Det nyttet, for i et memorandum signert av Føreren selv den 1. mars, ble dommen mot Ehler redusert til tre måneders husarrest, og han fikk beholde majorgraden.

« … for å gi den domfelte anledning til å gjøre opp for seg ved aktiv tjeneste ved fronten», signerte Hitler.

Selvmord

De siste månedene før Det tredje rikets undergang ble Ehrler innlemmet i Tysklands første operative jetjagerving, JG 7. Skvadronen var utstyrt med jetjageren Me 262 under det siste desperate forsøket på å forsvare Berlin.

Men selv om Heinrich Ehrler skjøt ned seks amerikanske fly i løpet av mars 1945, merket kollegaene at han var blitt en nedbrutt og knekt mann − til og med på stemmen. Derfor hadde Walter Schuck, som også var blitt overført til JG 7, sannsynligvis ingen problemer med å kjenne igjen stemmen til Ehrler på radioen i ops-rommet 4. april:

− Jeg er tom for ammunisjon. Jeg kommer til å kollidere. Sees i Valhall!

Med dette styrtet han flyet sitt med vilje inn i et amerikansk bombefly og omkom. Han var blitt det siste offeret for bombingen av Tirpitz, selv om det ble på en helt annen måte.

Kilder: John Asmussen og Kjetil Åkra: Tirpitz – Hitlers siste slagskip, Walther Schuck: Luftwaffe Eagle.