Her er søstrene på restaurant for første gang

Lidia og Simona Vaduva stopper opp i døren inn til ­restauranten. De er gjennomvåte etter å ha gått i regnværet. Inne er det lysekroner, myke plysjmøbler og et tydelig preg av høye priser.

En hovmester tar imot og følger oss inn til et bord ved peisen. Hun henger opp de våte jakkene til tørk ved varmen. 

– Dette er første gangen vi er på restaurant, sier Lidia og trekker pusten.

Hun må nesten dyttes litt inn dørene. Søsteren Simona er også preget. Til daglig lever de to kvinnene på et minimum. Begge har mange ganger sovet mellom de store steinene under trafikkmaskinen i Sinsen­krysset i Oslo. 

Til og med da Simona gikk gravid med datteren Ingrid, sov hun her.

– Hun ble født fire måneder for tidlig. Helt sikkert på grunn av stress. Jeg sov ute og tigget på gaten i Oslo. De sa jeg burde gi henne opp, men det kunne jeg ikke. Jeg stolte på Gud, sier Simona og viser bilder av et bitte lite jentebarn som kjempet seg ut i livet.

Selv med helseutfordringer, har lille Ingrid klart seg bra i sine ti første leveår. Hun har tydeligvis arvet noe av styrken fra sin mor. Eller fra sin tante, Lidia.

Vanskelig barndom

Da Simona ble født, var Lidia ti år gammel. Like gammel som Ingrid er i dag. Deres mor var alvorlig syk og lå i koma i tre år. Lidia var eldst og måtte ta seg av sine tre mindre søsken, lage mat og vaske klær. Hjem­me i Romania var det vanskelig å få jobb, faren måtte overlate barna til sin eldste datter for å skaffe penger til mat. 

– Lidia ble som en mamma for oss. Hun er fremdeles som en mamma for meg, sier Simona som treffer sin søster hver dag.

Mens Lidia fremdeles tigger på gatene i Oslo, har Simona fått et sted å bo og en deltidsjobb som personlig assistent.

For to år siden fikk hun norsk statsborgerskap. Hver måned sender hun det hun klarer å avse, til ektemannen og den yngste datteren som bor i Romania. Den eldste datteren, Andrea, går på skole og bor i Norge sammen med moren. 

– Det jeg ønsker mest av alt, er å få være hjemme sammen med familien min. Men det er ikke mulig å leve i Romania for oss. Det er ikke arbeid, og alt er dyrt. Vi kommer til Norge fordi vi må overleve, sier Simona. 

Utskjelt og jaget

Lidia og Simona er av rom-folket. De vi tidligere omtalte som sigøynere eller tatere, ­heter nå Rom. De har blitt ­utskjelt og jaget, mistenkt og misforstått.

Mange har tvilt på de tragiske historiene de formidler. En av de som trodde på historiene, er Solfrid Molland.

Hun har alltid har hatt et varmt hjerte for øst­europeisk musikk og kultur, og et ekstra varmt hjerte for sigøynermusikken.

– Jeg ønsket å forstå tiggerne. Hvorfor kom de hit, snakket de sant, var historiene deres oppdiktet? Jeg ville prøve å tegne et bilde av et folk som har måttet tåle så mye urettferdighet, sier Solfrid Molland.

Hun dro til Romania i 2013. Resultatet ble et hjertevarmt møte med familier som levde i vanskelige kår, men som overlevde blant annet på penger fra norske givere. 

Reisen tegnet et bilde av et misforstått og undertrykket folk med så mange verdier.

Den førte også til at Solfrid i dag har gode venner blant ­rom-folket og ofte henter tiggere fra gaten til å være med på sine konserter. Sammen med Simona, har Solfrid etablert koret Hjerterom som får frem både tårer og glede der de opptrer.

Musikk er viktig

Solfrid Molland har levd av musikken hele sitt voksne liv. Gjennom sang og musikk forsøker hun å opplyse og for­brødre. Hun bringer folk sammen og bidrar til å skape større forståelse for at vi alle er mennesker på den samme planeten og gjensidig avhengige av hverandre.

Få har som Solfrid åpnet øynene og hjertene våre for at mennesker som kommer til Norge for å tigge, også har krav på å bli sett og hørt.

Hun har invitert både uteliggere og tiggere inn i sitt hjerterom der et hjerte banker litt ekstra for Europas største minoritet, romene – eller sigøynerne som vi kalte dem før. 

Solfrid samarbeider med rumenske kvinner på mange av konsertene sine. Hvert år er kvinner som normalt lever av å tigge på gata, med på julekonserten «Rom i Herberget» med Gjertruds Sigøyner­orkester. Kvinnene får betalt for oppdraget. Akkurat det er viktig for Solfrid. Og det ­vekker sterke følelser i salen når kvinner mange bare har sett bak en tiggerkopp på gata, kommer ut på scenen og synger sitt eget folks vakre folkesanger.   

– Jeg tror disse konsertene endrer manges syn på fattige romere, sier Solfrid og smiler bredt når hun ser Lidia stråle over en skål med sjokoladefondant og fotograferer desserten.

– Jeg må sende bildet til min mann, sier hun.

Det brede smilet er en herlig kontrast til det triste ansiktet Lidia viser når hun forteller sin historie. Hun er sliten. Føler seg gammel, selv om hun bare er 49 år. Men for de to søstrene handler livet stort sett bare om å overleve, dag for dag. De er vant til å slite, men de setter sin lit til en Gud de tror fullt og fast på.

Les også: (+) Marie var festens midtpunkt og beundret av mange. Sønnen Magnus var en av få som visste om hennes skyggeside

– Gud er god. Jeg stoler på ham, sier Lidia og takker for at hun tross alt lever. Hun er sikker på at Gud har en plan for henne.

– Vi klager kanskje over at vi har så lite, men vi er sam­tidig takknemlige for det vi tross alt har. Det finnes folk som har det verre enn oss, og en dag skal vi til himmelen – der vil vi bli rike, sier Lidia og peker opp. 

Men søsteren Simona er ikke like overbevist.

– Hun drømmer, sier hun og rister på hodet over det hun mener er naivt av søsteren.

Simona tror like fullt og fast på sin Gud, men hun tror ikke på at det skal bli spesielt enkelt i himmelen heller. 

– Vi må gå mange steg her på jorden for å oppnå rikdom i himmelen. Da må du ikke gjøre noen feil i livet, og det er vanskelig, sier Simona.

Mors valg

Simona og Lidia er evig takknemlige for den støtten de har fått og får fra Solfrid. – Men det er ikke helt sånn, for det er faktisk jeg som får. Det er jeg som skal være takknemlig, sier Solfrid.

Hun føler at hun blir rikere av å kjenne mennesker som de to søstrene.

Solfrid Mollands reise mot større forståelse mellom ulike kulturer, startet lenge før turen til Romania i 2013. Allerede da hun var bare tre år gammel, oppdaget hun et landskap som skulle forme fremtiden hennes. Hun bodde i den lille bygda Førresfjorden utenfor Haugesund og musikk var en del av den daglige tilværelsen. Faren var kirkeorganist og trakterte trekkspillet. Morens familie hadde vært kirke­sangere gjennom flere generasjoner. 

Da moren en dag kjøpte en LP med russisk folkemusikk, ble på en måte Solfrids ­skjebne tegnet opp. Da lille Solfrid hørte de fineste, russiske folke- og sigøynerballader fremført av balalaikaorkester og et mektig russisk kor, åpnet det en helt ny verden for henne. Først musikkopplevelsen, sen­ere også den store interessen for å bli kjent med andre mennesker og kulturer. 

– Vi er en familie som på mange måter ikke er så flinke til å vise følelser, men gjennom denne musikken fikk jeg kontakt med ukjente lag i meg selv. Det ble mitt rom, mitt musikalske univers, sier Solfrid.

Senere skulle denne musikken bidra til å øke forståelsen for et undertrykket folk, som sigøynere og tatere som i dag har navnet Rom.

– Selv om jeg var liten, var det noe med de russiske folketonene og korsangen som rørte meg dypt. Etter hvert som jeg ble større, forsto jeg at dette var musikk og kultur jeg måtte formidle. 

LES OGSÅ (+): Anna ble solgt av ektemannen for 300 kroner

Takker mamma

Solfrid begynte å lytte til den kjente sigøynersangeren Raya og drømte om å få synge og formidle som henne. Hun tok musikkutdannelse og dro på «dannelsesreise» sammen med en venninne.

De valgte å reise gjennom Øst-Europa hvor Solfrid dykket enda ­dypere inn i musikken hun hadde lyttet til som liten, og som hun hadde vokst opp med. På denne reisen ble hun kjent med menneskene bak musikken. Spesielt grepet ble hun av rom-folkets kultur, og dette folkets frie vandring gjennom Europa over flere hundre år. 

– Jeg blir veldig rørt når jeg hører denne musikken, og jeg kjenner på en varm kjærlighet for mamma som kanskje utilsiktet ga meg dette i gave, sier Solfrid.

– Romene utvandret fra India og inn i Europa for over tusen år siden, de spredte seg til alle europeiske land og har satt dype spor i den europeiske kulturen. Vi burde være flinkere til å ta vare på deres rike arv.

Gode venner

For mer enn 12 år siden ble Solfrid kjent med Simona og Lidia. To tiggere som livnærte seg på penger de fikk ved å tigge på gatene i Oslo. Lidia tigger ennå.

Simona har fått norsk statsborgerskap og en fast jobb i Norge.

De er mødre, ektefeller og kvinner. Det er lettere for rom-kvinner å tjene til livets opphold, enn det er for deres menn. Men selv om de jobber hardt for å overleve, har de en styrke og tro på at det skal ordne seg. Og de har Solfrid.