Hele byen må flyttes: – En uvirkelig følelse

Fredag 10. oktober i fjor ble siste dag Empes grill hadde åpent i sine gamle lokaler, like nedenfor det gamle Ferrum-hotellet i Kiruna. Mona Carlsson har eid og ­drevet grillen i over 30 år.

– Det var som å jobbe i et kaos med all støyen og det konstante støvet fra rivingen av Kirunas stolte hotell. Vi stengte tidligere enn vi hadde tenkt, forteller Mona og ektemannen Patrik mens de viser rundt i området der de også bodde tidligere, i en villa ­bygget i 1921 med utsikt over gruven som ligger rett ved.

Mona og Patrik går rundt det gamle huset sitt, kjenner etter at dørene er låst og konstaterer at utelyset ikke lenger fungerer. Strømmen er koblet fra huset. På den andre siden av gaten bodde sønnen deres med familien i et annet gammelt, vakkert hus. I bakgrunnen ruver gruven.

– Det er en uvirkelig følelse at huset vårt, sammen med alle de andre gamle trehusene i kvartalet, snart skal rives og området jevnes med jorden. Her har de to barna våre vokst opp, og hvert tre som vokser her, er som gamle venner, forteller Mona vemodig.

Noen hundre meter opp bakken ligger grillbaren, dit Mona alltid gikk til fots.

Til slutt ble det alvor

Det er snart 20 år siden LKAB slapp nyheten om at befolkningen i Kiruna måtte flytte i løpet av en periode på 10–15 år. Folk levde som vanlig, for flyttingen av Kiruna lå fortsatt langt frem i tid. Men plutselig en dag ­hadde alle disse årene passert.

Det er snart 20 år siden LKAB slapp nyheten om at befolkningen i Kiruna måtte flytte i løpet av en periode på 10–15 år.

– Det ble alvor for oss først da brevet fra LKAB kom, om at vi skulle få et erstatningshus i samme størrelse og med samme standard. Vi fikk vite at vi hadde et par-tre år på oss til å flytte. Da bestemte vi oss virkelig for å nyte det gamle, fine huset vårt, som vi gjennom årene hadde renovert og bygget på i flere omganger, forteller Patrik. 

Men til slutt ble det bare en venting på å flytte til det nye huset som Mona hadde valgt ut fra en villakatalog.

– Vi hadde allerede sørget ferdig, og jeg begynte å pakke flyttekasser og rydde ut av ­huset ett år før vi skulle flytte.

Mona falt for et hus i litt gammeldags, landlig stil, som minnet henne om det gamle huset deres der de bodde i 38 år. Sønnen er fortsatt naboen ­deres, og noen av de tidligere naboene flyttet også til det samme området.

– Det er klart at det aldri blir det samme med et nytt hus, men nå bor vi høyt, og vår gamle utsikt over gruven er byttet ut med en fantastisk utsikt mot skogkledde fjell i det fjerne. Vi ser til og med trekirken etter at den ble flyttet til sin nye plass 12. august i fjor.

Tok tid å venne seg

Foruten den høye beliggen­heten med utsikt, er den ­største forskjellen på den nye adressen at de slipper ryst­elsene i huset hver natt når det sprengtes nede i gruven.

– Vi stortrives i huset, men det tok en stund å venne seg, sier Mona.

– I starten, etter flyttingen, hendte det at jeg kjørte hjem til det gamle huset av gammel vane, sier Patrik.

Nedpakkingen av alt i det gamle huset tappet Mona og Patrik for krefter. Etter 38 år var det en mengde ting som ble sortert bort for enten å gis bort eller kastes. Siste jul satte Mona og Patrik bare inn et juletre og hengte julestjerner i vinduene.

– Jeg er veldig glad i å pynte til høytidene, men i fjor jul orket vi ikke mer. Vi skulle jo flytte noen måneder senere, forteller Mona.

Nede på grillbaren, som Mona alltid har pyntet rikelig til påske, halloween og jul, ble det ingen påskepynt i det hele tatt før flyttingen til det nye huset, som skulle skje i mai.

– Jeg har alltid likt å pynte, og på Empes slo vi på stortromma – folk tok bilder og la ut på nettet. Nå har vi stengt den gamle grillen. Hele siste uka, og spesielt den siste fredagen vi hadde åpent, var utrolig følelsesladet. Det var fullt av folk hele dagen som kom for å spise en siste gang og si adjø til den gamle grillen. Tårene bare kom innimellom, sier Mona.

Ingenting igjen

Med Patrik bak rattet kjører vi en runde i bilen gjennom det gamle Kiruna, som ikke lenger finnes.

– Det er først nå, når alt har roet seg etter flyttingen, at vi har hatt tid til å fundere på hva som skjer med Kiruna. Mye av byen har allerede forsvunnet, og langt mer enn vi trodde kommer til å måtte rives fremover. Dagen etter den store festen, da kirken ble flyttet, slapp LKAB nyheten om at ytterligere 6000 mennesker må flytte, sier Patrik mens vi ruller gjennom det store ingenting som brer seg sakte, men sikkert, i det gamle Kiruna.

Vi kjører gjennom de sentrale delene av Kiruna der alt allerede er jevnet med jorden: det gamle rådhuset med sin pompøse atriumhall med kunstverk av blant annet prins Eugen, de berømte høyhusene, Snusdosan og Spottkoppen som Erskine tegnet, kvartalene med alle butikkene og kvartalet med det gamle trehuset der Café Safari lå, biblioteket noen hus lenger nede, busstasjonen … Alt er revet, og ikke et spor av bygningene finnes igjen. Nå vokser det bare gress på området som nå kalles gruvepark.

– Mange som tidligere bodde i Erskine-husene, der leilighetene var veldig fine med utsikt over Kebnekaise-fjellene, fant ingen leiligheter de likte og har flyttet fra Kiruna, sier Mona.

Og selvsagt er det sørgelig å kjøre gjennom det gamle sentrum. Mange kirunaboer savner bygninger og steder som ikke lenger finnes, skoler de har gått på, kafeer, kurslokaler og minner.

Snart står Sveriges eldste grillkjøkken, Empes, for tur til å rives. Men et nytt Empes, i en helt ny design, står allerede klart i byens nye sentrum. Mona synes det er hyggelig, for det er mer liv der enn det var i det gamle Kiruna.

– Sjansen er større for å møte kjente i det nye sentrum, der butikkene ligger mer konsentrert, og det er fine butikker å gå rundt i, sier hun.

Flyttingen av Kiruna innebærer for mange ikke bare flytting av privatboligen, men mange har også virksomheter som må flyttes, akkurat som Mona og Patrik. I tillegg har de et transportselskap som også skal flyttes etter hvert.

Det er her vi skal leve nå

Nå gjenstår det bare for Mona og de ansatte å tømme den gamle grillen og flytte ned kjøkkenutstyret til Empes Diner, som er navnet på den nye grillen.

– Vi skal åpne Empes Diner i vinter. Det skal bli godt når alt er ferdig flyttet. Det har vært helt utrolig å følge flyttingen av de gamle kulturbyggene som har fått nytt liv på sine nye steder. Klokketårnet som sto høyt oppe på taket på det gamle rådhuset, står nå på bakken ved siden av det nye råd­huset som et monument over det gamle Kiruna, sier Mona. 

– Det er her vi skal leve nå, sier Mona og ser på Patrik med en tåre i øyekroken.

Flyttingen av Kiruna

Det har vært kontinuerlig industriell jernmalmutvinning i Kiruna siden ca. 1890–1900, altså over 120–130 år. Kiruna flyttes fordi jernmalmutvinningen i LKABs gruve gjør grunnen ustabil og utrygg.

Prosessen ble varslet i 2004, og store deler av byen må gradvis flyttes. Det gamle sentrum flyttes omtrent tre kilometer østover, og rundt 2 700 boliger samt en rekke offentlige bygg berøres.

Nye beregninger viser at ytterligere ca. 6 000 innbyggere må flytte i årene fremover. Mange bygninger i sentrum er allerede revet eller flyttet, blant annet rådhuset, kulturbygg og Kiruna kirke. Innbyggere og bedrifter får tilbud om erstatningsboliger eller økonomisk kompensasjon.

Et nytt sentrum bygges med rådhus, boliger, butikker og møteplasser. Flyttingen av Kiruna regnes som et av verdens største byrelokaliseringsprosjekter og vil pågå et godt stykke inn på 2030-tallet.