Den norske krigshelten var 33 år gammel da han falt pladask for sjefens 14 år yngre datter

Hun er nitten år og så vakker at den garvede krigshelten blir helt blendet. Siden krigen har «Kjakan» kjent på en ­gnagende rastløshet som har ført han hit og dit, og over Atlanteren flere ganger. 

I Amerika har han både jobbet og fullført en økonomisk utdannelse, men han er ennå usikker på hva han skal gjøre med fremtiden. Lite vet han at den, av alle steder, ligger og venter på han i Halden.

Trivdes ingen steder

I 1960 blir den fryktløse motstandsmannen intervjuet i Arbeiderbladet. «Kjakan» eller «Nr. 24» som han også kalles, har utført de mest risikofylte sabotasjeoppdragene under krigen.

Han har vært kjepp­jaget av nazistene i fem år og er den eneste av krigsheltene som er tildelt den høyeste krigsmedaljen, Krigskorset med tre sverd. Nå lurer journalisten på om han ikke synes det var en brå overgang å gå fra krigens intense spenning til en triviell hverdag? 

«Det skal Gudene vite», svarer Gunnar Sønsteby.

 «Jeg tror ikke jeg har så mye nerver selv, men de første fredsårene var rett og slett jævlige. Ro fant jeg ingen steder. Dro til Amerika og fikk god jobb. Trivdes ikke. Dro hjem igjen. Trivdes ikke der heller. Over til Amerika for annen gang. Men så en dag bestemte jeg meg. Det er i Norge du skal bo, gutten min. Reis hjem og hold deg der, besluttet jeg. Det har jeg aldri angret på.»

Nye tider, nye jobber

Da han bestemmer seg for å bli værende i Norge, får han et tilbud om jobb hos skipsreder Erling Lorentzen. De to ble kjent med hverandre mens de begge var på militær trening i Skottland i 1943. Erling ledet siden motstandskampen fra Hallingdal, mens «Kjakan» ble sjef for Oslogjengen.

Gunnar Sønsteby blir i jobben hos Erling Lorentzen frem til han nærmest blir headhuntet til Saugbrugsforeningen i Halden av direktør Olav Trygve Jarlsby, han ønsker seg krigshelten inn på salgssiden.

Treforedlingsbedriften selger papir og kartong, og Jarlsby vil først ha Sønsteby som ­personalsjef for deretter å plassere han i salgsavdelingen. Det er mangel på papir i verden etter krigen, og Jarlsby, som kan tilby både avispapir, tykk kartong og magasinpapir, er overbevist om at en mann med Sønstebys fortid og nettverk vil bli godt mottatt overalt.

Det direktøren derimot ikke tenker på, er at den nye personalsjefen også blir godt mottatt hos hans egen datter, Anne-Karin.

Til sine venners store forundring virker det som om Sønsteby trives med en alminnelig jobb i den lille byen Halden. Venner mottar brev der han forteller om en spennende jobb, først som personalsjef så som salgssjef.

Han har lært seg å kjenne forskjellen på alle typer papir, fra det tynneste avispapir til tykk kartong, og han er stadig på farten både i Europa og i USA for å inngå lukrative salgs­avtaler. Direktørens datter nevner han ikke med et ord.

Les også (+): Gestaposjefen rømte da fienden åpnet ild

Kjakan og Anne Karins bryllup

Treogtredve år gamle Gunnar Sønsteby og nitten år gamle Anne-Karin møtes ved flere sosiale anledninger. Når ­fabrikken har besøk av utenlandske kunder, inviterer ­direktør Jarlsby gjerne på uformelle samvær der også Anne Karin av og til er tilstede.

Ryktene om at de to ser ut til å bli et par, når snart krigsveteranens venner i hoved­staden. Hans ungdomsvenn, Harald Riverud skriver i et brev datert 23. januar 1951:

«Så vidt jeg forstår driver du hardt på i jobben. Fra andre kanter hører jeg at du driver hardt på utenom jobben også, og det er jo rimelig at du har enkelte høyere interesser?»

Riverud har rett i sine antagelser. I oktober 1951 frir Gunnar Sønsteby til Anne-Karin og får ja. Det er duket for bryllup i april 1953. Samme vår er det også et ­annet par som skal gifte seg, nemlig Gunnar Sønstebys tidligere arbeidsgiver og gode venn, Erling Lorentzen som er forlovet med prinsesse Ragnhild.

De har sågar truffet hverandre gjennom Sønsteby, som i sin tid ble bedt om å finne en som kunne lære prinsessen å seile.

Prinsessen og Erlings bryllup

Erling har bedt om å få Gunnar Sønsteby som forlover når han gifter seg med prinsesse Ragnhild. Sønsteby er smigret, men ser at det kan by på problemer å gjengjelde ­invitasjonen med å be sin gode venn og hans prinsesse til sitt eget og Anne Karins bryllup. Han forklarer hvorfor i sitt brev til Erling: 

«Beklager, men dere blir ikke invitert til vårt bryllup, for i det bryllupet skal Anne-Karin være hovedpersonen og ikke Ragnhild». Kjakan forklarer videre at hovedgrunnen er at pressen er helt gale etter prinsesse Ragnhild og hennes forlovede. Hvis de kommer til Halden, vil de bli forfulgt. De ble jo forfulgt overalt. Så i den saken var jeg helt klar, sier Kjakan i ettertid. «Erling forsto. Vi har alltid hatt et skikkelig forhold, Erling og jeg».

En måned senere gifter prinsessen og Erling Lorentzen seg. Gunnar Sønsteby er forlover og kommer med sin unge kone, Anne-Karin. Siden utvikler de to parene nære vennskapsbånd.

Les også (+): I 80 år har det ver­sert ryk­ter om kronprin­ses­se Mär­tha og pre­si­dent Roosevelt. Had­de de et for­hold el­ler var de bare svært gode ven­ner?

Et ufattelig mot 

En ung mann står helt alene ved siden av sykkelen sin i Studenterlunden i Oslo. Han har blikket rettet mot hovedstadens paradegate Karl Johan. Det er en statue, men likevel en sterk påminnelse om et menneske som våget ­livet for din og min frihet i fem lange krigsår.   

9. april i år var det nøyaktig femogåtti år siden den nyutdannede handelsskolestudenten Gunnar Sønsteby fra Rjukan sto slik som statuen og bivånte tyske soldater marsjere ned Karl Johan og opp mot Stortinget.

Gunnar Sønsteby som fikk flere identiteter under krigen, blant annet «Nr. 24», «Erling Fjeld» og sist, men ikke minst «Kjakan», et klengenavn han ble gitt av en kollega i motstandsbevegelsen, var kun toogtyve år da han med vantro så horder av tyskere innta Oslo. 

Dagen før hadde heldigvis de som var stasjonert på festningen ved Oscarsborg klart å senke det tyske krigsskipet Blücher, slik at både regjeringen og kongefamilien rakk å flykte. Nyhetene sto nærmest i kø den dagen og det var vanskelig for Gunnar og resten av befolkningen å begripe hva som var i ferd med å skje. 

Da byen skulle bombes 

Men Gunnar måtte uansett på jobb. Han var nyansatt revisorassistent hos revisor Thinn, og dagene måtte gå sin gang. Men så, dagen etter, den 10. april oppsto det plutselig usammenhengende rykter om at hele byen skulle bombes. 11. april lyttet Gunnar på ­radioen og hørte at det flere steder ble iverksatt motstandskamper mot tyskerne.

Noen påsto at de allierte snart ville komme dem til unnsetning. Gunnar kjente på et sterkt behov for å bidra. Han kontaktet en god venn og sammen ble de enige om å melde seg til kamp, en kamp som skulle komme til å stjele fem år av deres unge liv.

Allerede i begynnelsen av krigen fremviste Gunnar et mot og en ro som tok pusten fra de andre. Med stålkontroll ledet han Oslogjengen der også Max Manus og Gregers Gram var med. Gunnar sørget for at det ene etterretningsoppdraget etter det andre fra den britiske ledelsen i London ble fullført til punkt og prikke. At hans eget liv til enhver tid sto på spill, så aldri ut til å påvirke denne mannen. Han var kreativ og løsningsorientert.

Våpenfabrikken gikk i lufta

Det var Gunnar Sønsteby som ledet an da Oslogjengen sprengte Kongsberg Våpenfabrikk i lufta, der tyskerne produserte luftvernkanoner. I 1942 var det han som organiserte kuppet i Norges Bank og dermed fikk sikret at eksilregjeringen i London fikk trykkplatene til norske sedler.

Lettere forkledd, iskald og rolig plasserte han i 1944 dynamitt i lokalene til arbeidskontoret i Akersgata, der kartoteket med navn og adresser på åtti tusen mobiliseringsdyktige norske ungdommer ble oppbevart.

Norske gutter som tyskerne ville tvinge ut i kamp på tysk side. Like før det smalt ropte han ut et varsko: «Kom dere ut før bygningen går i lufta.» Selv ilte han ned trappen og forsvant på syk­kelen sin. Så smalt det. Mobiliseringskortene gikk i luften og ingen sivile kom til skade. 

Nazistene iverksatte gang på gang storstilte leteaksjoner, men «Kjakan» eller «Nr. 24» var forduftet. Til sammen brukte han nærmere tredve ulike identiteter og sov sjelden på samme sted mer enn to ­netter. Hvordan han klarte å bevege seg fritt i Oslo, til tross for at han var Gestapos mest ettersøkte mann, er fortsatt en gåte. Selv mente Gunnar Sønsteby at det skyldes hans unnselige utseende og hans manglende evne til å vise frykt.

Ledelsen ga han følgende attest: «Nr. 24» har energi, ­pågangsmot og utholdenhet som få andre, og han er ellers i besittelse av en rekke andre ferdigheter som kommer godt med i det krevende og svært farlige motstandsarbeidet.» Gestapo klarte aldri å avdekke hans egentlige navn. 

Krigens ettervirkninger

Etter krigen er Sønsteby så visst ikke alene om å kjenne på en rastløs uro. Mange sliter med ettervirkninger som helt og delvis ødelegger livene deres. Sønsteby på sin side ser ut til å ha en egen evne til å legge de verste opplevelsene bak seg.

I et intervju med VG sa han en gang at han mente hans største fordel var at han ikke eide nerver: «Jeg ble nesten roligere jo farligere situasjonen var.» På spørsmålet om han var plaget av mareritt svarte krigshelten:

«Mareritt? Nei, jeg putter minnene i en skuff og lukker den. Så drar jeg den kun frem når jeg holder foredrag.»

Foredragsvirksomhet skulle det bare bli mer av. Alle ville høre krigsheltens egen historie i tiårene etter krigen. Nå han fortalte om krigen, forstummet selv de mest urolige skoleungdommene. Utallige bøker, filmer og flere dokumentarer er laget om Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

Han og Anne-Karin blir ­boende i Halden i tyve år og får tre døtre sammen. Først i 1968 flytter familien til Oslo der Sønsteby får jobb som ­direktør ved Akers mekaniske Verksted. Snart velger han ­likevel å slutte da foredrags- og konsulentvirksomhet tar mer og mer av hans tid. Han engasjerer seg også sterkt i Krigsinvalideforbundet.

Gjennom hele resten av ­livet er Gunnar Sønsteby opptatt av å hjelpe og rette søkelyst mot krigsveteraner som sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger.

Les også (+): Den norske spionen hoppet ut i fallskjerm med 25.000 kroner. Så ble han borte.

Jeg elsker deg

Det var mye takket være Anne-Karins støtte at Gunnar Sønsteby klarte å reise landet rundt på ulike konsulentoppdrag og foredragsturneer. Hun holdt orden på hans agenda og kartotek, og drev et uvurderlig arbeid med å arkivere historiske krigsdokumenter, også mens hun jobbet på Hjemmefrontmuseet der hun var ansatt i tyve år. 

I et intervju til VG sa Sønsteby: «Hun er min adjutant om dagen, jeg er hennes om kvelden». At de to hadde et sterkt kjærlighetsforhold, hersket det ingen tvil om. Ingen hadde noen gang hørt dem krangle. Snarere tvert imot, de fortalte hverandre hver dag at de elsket hverandre. Det vil si det var Anne-Karin som sa ordene, fortalte Sønsteby til Dagbladet i 2008, men han humret alltid tilbake. «Det er jo en aksept i det», mente han.

Våren 2012 ble han lagt inn på Hovseter sykehjem og 10. mai sluttet hjertet hans å slå. Gunnar «Kjakan» Sønsteby ble 94 år gammel. Anne-Karin lå på feltseng ved siden av sin elskede de siste ukene før han døde. Daværende statsminister Jens Stoltenberg takket «Kjakan» med disse ­ordene i begravelsen: 

«Sønsteby var krigshelt i fem år, og fredshelt i over 60 år. Vi sørger i dag for å ha mistet en av våre aller største. Han kunne levd et liv i glansen av sine bragder, men i stedet forble han den ujålete Rjukan-gutten som så på seg selv som en helt alminnelig mann. Han var beskjeden og nærmest brydd på egne vegne. Det gjør storheten hans enda større.»

Anne-Karin Sønsteby døde 8. mai i 2020, 88 år gammel, 75 år etter frigjøringen. 

Kilder: 24 kapitler i Kjakans liv av Arnfinn Moland, «Rapport fra Nr. 24» NRK, Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby Krigen-Freden-Arven av Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland, VG, Aftenposten Dagblad