Bjørg Laila holder mennesker i hånden når de trekker sine siste pust

Vi møtes på kommunens sykehjem. De røde T-skjortene med den karakteristiske Røde kors-logoen plassert rett over hjertet, vitner om årevis med frivillighet. 

Til tross for at tettstedet Malm ikke huser mer enn i underkant av 1200 innbyggere, teller lokallaget til Røde Kors 240 medlemmer, og har aktiviteter for de fleste faser i livet.

I fjor fikk de også våketjeneste på plass, en tjen­este som sørger for medmenneskelig nærvær til døende mennesker.

At Bjørg Laila Rønning (61) tok initiativ til våketjenesten, og sammen med en håndfull andre frivillige stiller seg til disposisjon slik at beboere på kommunens sykehjem og andre hjemmeboende skal slippe å være alene inn i døden, er ingen selvfølge.

I mange år var hun livredd alt som hadde med døden å gjøre. Og vi skal tilbake til 1988 for å forstå hvorfor.

Hjem i kiste

Bjørg Laila var 24 år, og gift tobarnsmor da foreldrene ­hennes dro til Stjørdal for å delta i bryllup til slektninger.

– I bryllupet danset pappa og hadde det bra med mamma. Men i ettertid har jeg fått høre at han var veldig til å takke for seg da de skulle dra. Han gikk i to runder, som om han kjente at det var noe på gang.

Det var noe på gang. Hjertet sviktet. Natt til søndagen kom han på sykehus og ett døgn senere døde han.

– Så vi fikk ham hjem i ­kisten. Det ble en rar helg. Hva er meningen med dette, tenkte jeg. Jeg ble sint og følte meg maktesløs, sier Bjørg Laila, som på det tidspunktet hadde to barn under fire år.

Småbarnsmoren gikk inn i en boble.

– Jeg hjalp mamma for å få en fin begravelse. Mamma og pappa var også mye med i frivilligheten, og hadde en stor vennekrets. Så det var full kirke. Men jeg tok det ikke innover meg, men satt på kirkebenken og stirra på en flekk foran meg hele tiden.

Det var først på høsten, flere måneder etter at faren døde, at hun selv fikk en reaksjon.

– Da pappa døde, måtte jeg stille opp for alle. I tillegg var jeg småbarnsmor. Men så en kveld etter at jeg hadde lagt ungene, ble jeg sittende se på familiebilder. Da kom det, da slapp sorgen taket. Jeg måtte ringe mamma, og hun kom, og vi fikk endelig snakket om at pappa var død.

Men opplevelsen hadde gjort noe med henne. Det gikk flere år der Bjørg Laila unngikk alt som hadde med død og begravelser å gjøre.

– Jeg hadde alltid mange unnskyldninger og hvis jeg ikke måtte, så gikk jeg ikke i begravelser. Og så fikk jeg dårlig samvittighet for det også.

Hun smiler bak tårer.

– Jeg skulle aldri mer ha noe med død å gjøre. Og nå sitter jeg her, sier Bjørg Laila.

– Hva skjedde?

– Mamma ble syk, og jeg var med henne helt til hun døde. Det endret mitt syn på døden. Jeg gikk fra sjokket da pappa døde, til en naturlig død med mamma.

Siste reis

Det er 13 år siden moren døde, 75 år gammel. Hun var dement og bodde og døde på sykehjemmet vi nå sitter. Her jobbet også moren i mange år før hun selv ble pasient.

– Det var en helt annen ro enn da pappa døde. Jeg var med på hele prosessen. Det var ikke farlig. Det var bare godt å få bli med mamma på siste reis.

Men årene med morens sykdom hadde gjort noe med henne.

– Mamma forsvant dag for dag, og hennes siste tid var ikke bra. Det var trist, men det var en annen måte å møte døden på. Det var ikke så skummelt. Jeg fikk ikke ­panikken som jeg hadde med pappa. Det var mer ro, for­sonlig. En konstatering av at «sånn ble det». Jeg fulgte mamma fra første dag, til hun la ned vandrestaven. Det høres rart ut når jeg sier at det er godt å være med noen i den siste døden. Det er ikke fordi man ønsker noen død, men fordi det er så rolig, fredelig og trygt.

Bjørg Laila er daglig leder i frivillighetssentralen og styremedlem i Røde Kors i Malm. Da hun foreslo for styret å starte en våketjeneste, tok de initiativet og oppdraget på største alvor.

– Røde Kors mener at ingen skal måtte dø alene eller føle på ensomhet i sin aller siste del av livet, sier Magne Idar Foosnæs (68).

Han har vært frivillig siden 80-tallet, og er i dag leder i Malm Røde Kors. At frivillige går inn i det som anses som offentliges ansvar, får han ofte spørsmål om.

– Men det er sånn Røde Kors jobber. Vi er folk som er vant til å jobbe frivillig. Og vi gjør mye annet også her i Malm. Vi har en omsorgsgruppe, en besøkstjeneste, vi arrangerer bingo, har julemarked på sykehjemmet, og vi har folk som bor hjemme som vi besøker hver uke. Alt dette fungerer veldig bra, og våketjeneste er et supplement til dette.

Han er selv frivillig i våketjenesten. Etter å ha sittet ved dødsleiene både til sin egen mor og svigermor, og deltatt i hjelpekorpsoppdrag til Røde Kors i yngre dager, har han et avklart forhold til døden.

Det kjennes godt å bidra, opplever Magne.

– Det handler om tilstedeværelse. Det å sitte ved siden av vedkommende. Holde i hånda, og stryke litt på kinnet. Jeg er her, sier jeg til vedkommende. Bare sov du. Det handler om at den døende har noen rundt seg ved siste åndedrag.

Noen sover det meste av tiden, andre har våkne øyeblikk.

– Jeg har sittet hos en ­pasient som var våken innimellom. Som åpnet øynene, så meg i øynene og opplevde at jeg var der. Jeg er helt sikker på at vedkommende synes det var godt. Og jeg kjenner at det gir meg noe.

Alle som er frivillige i ­våketjenesten, må på kurs. Det er viktig å kjenne sin rolle.

– Vi er ikke helsepersonell. Vi følger med hvis det skjer noe uregelmessig, og da ringer vi på knappen eller går og henter hjelp, understreker Magne.

Alfa og omega

Lene Voldseth er bestyrer på Malm sykehjem, og får ikke fullrost de frivillige.

– Frivilligheten her i Malm er alfa og omega. Vi er så heldig å ha mange aktører som er her på sykehjemmet og bidrar gjennom frivillig innsats. Dugnad, rett og slett. Vi er kjempeheldig.

At noen melder seg frivillig til å sitte ved dødsleier er ­modig, mener hun. Sammen med Henry Skevik, seniorrådgiver ved distriktskontoret til Nord-Trøndelag, Røde Kors, leder Lene selv kursene våkerne må gjennom.

– Hva er viktig i en slik rolle?

– At de er reflektert og ­trygge. Du må være en trygghetsperson for å sitte i lag med de som er døende. Du må selv ha et avklart forhold til døden.

At våketjenesten er en ­avlastning for sykehjemmet, er det ingen tvil om.

– Vi skal aldri la noen dø alene. Men alle tjenester er presset, så dette er en avlastning for ansatte også. Men det er alltid helsepersonell som styrer selve jobben. Våketjenesten blir å betrakte som pårørende. De sitter der, småprater.

For noen pårørende er våketjenesten en avlastning gjennom lange døgn. Andre har pårørende langt unna. Så er det også noen som ikke har pårørende i det hele tatt.

– Døden kan være en lang prosess. Det er slitsomt. Da er det greit å ha noen å spille litt på, understreker Lene.

Tilbakemeldingene har vært kjempegode.

– Alle har jo et forhold til Røde Kors, det er en profe­sjonell organisasjon med et godt omdømme. De som er med her, er også kjente folk i miljøet her i Malm. Det kan være pårørende som er litt redd, og da kan de også sitte i lag med pårørende som er litt engstelig.

Fredfullt

Våketjenesten kan bidra til å ufarliggjøre døden litt, håper bestyrer Lene. 

– Døden er et naturlig punkt i livet, og det blir kanskje mindre skummelt når man opp­lever det. Døden er som regel fredfull. Egentlig er det en veldig fin stund å være i lag med de som gir slipp på livet, og kunne reflektere over livet vedkommende har hatt. Før i tida lå du der, du ble lagt i kista på finstua, og folk kom og kikka. Og plutselig skal ingen prate om det.

Bjørg Laila er enig.

– Det er nok mange som går rundt og gruer seg til døden. Jeg håper at man gjennom våketjenesten kan få et litt ­annet syn på det. Vi skal leve og ha det bra så lenge vi klarer, og så skal vi dø, sier hun ­enkelt.

Hun kan godt kjenne seg litt sliten og tom etter en våkenatt.

– Men samtidig kjenner jeg på takknemlighet for at jeg har gjort noe for noen. Vært et medmenneske. Jeg vet ikke hva det er, men det gir meg en ro og godhet i å få være med medmennesker den siste tiden. Du ser at de som ligger der, får en ro, og da gjør det noe med deg også. De merker at vi er her, kanskje du kjenner en liten klem i hånda.

Det samme føler Magne.

– Når jeg reiser hjem etter en vakt, så føler jeg at jeg har gjort noe godt. Jeg har en god følelse. Vi vet at vi hjelper noen. Ikke minst dem som ligger der, men også pårørende og helsepersonell. Ofte har de som ligger der levd et langt liv. Kanskje du kjenner dem, vet at de har arbeidet og slitt hele livet. Det er ikke sånn at du ønsker dem døde, men at de skal få lov til å hvile.

Ikke så skummel

For Bjørg Laila er ikke døden så skummel lenger. 

– Jeg ser hvor greit det kan være. Etter opplevelsen med pappa har jeg fått et helt annet forhold til døden i dag, en helt annen ro. Når jeg møter noen som har mistet i dag, kan jeg gå bort å gi bort å gi en klem eller si at jeg føler med dem. Jeg vet ikke hvorfor, men «kondolerer» er et ord jeg sliter med å si.

At pårørende sliter med å være sammen med sine kjære på dødsleier, har Bjørg Laila forståelse for.

– Det er noen som ønsker at vi kan sitte i lag med dem. Da prøver vi å skape litt ro og trygghet, og vise at vi er der. Noen er åpen og ønsker å prate litt, andre ønsker ikke å si så mye. Vi må respektere alt. Vi kan ikke la egen frykt for døden holde oss tilbake. Når alt kommer til alt, så skal vi alle dø, minner Bjørg Laila

– Hvorfor ikke gjøre det til en fin opplevelse. De som er her på sykehjemmet og i denne aldersgruppen, har gjort så mye fint for oss. Og da er det godt å kunne gjøre noe for dem.