Erna Solberg: – Bitterhet fører aldri til noe godt

I 22 år ledet Erna Solberg (64) Høyre – åtte av dem som statsminister. Som Norges mektigste ble hun kalt «Jern-Erna». Hun har stått støtt i spionsaker, oljeprisfall og flyktningstrømmer – og under koronapandemien. I dag sitter hun i utenriks- og forsvarskomiteen.

Praten begynner med at den staute bergenseren tørker tårer.

– Jeg har pollenallergi, forklarer hun. Hun vet ikke helt hvilken.

Se video: Dette er det beste rådet Lilli Bendriss noen gang har fått

Når vi spør hva hun forbinder med tittelen «Mitt indre lys», svarer hun uten å nøle.

– Å gjøre noe som har betydning for andre. Derfor gikk jeg inn i politikken. Motivasjonen er å bidra til et bedre samfunn. 

Hun smiler og oppsummerer det enkelt: 

– Jeg liker å være til nytte.

Vendepunkt

Erna peker på barne- og ungdomsårene i speideren som et tidlig vendepunkt. Det var der ønsket om å bidra fikk retning.

– Årene som speiderleder i KFUK ga meg mye, og vekket samfunnsengasjement mitt, forteller hun.

Etter hvert ble politikken stedet hun kunne bidra i større skala. Høsten 1989 kom hun inn på Stortinget for Hordaland Høyre.

– Faren min, Asbjørn, døde det året … Han rakk ikke å få det med seg.

Den høsten falt Berlinmuren og den kalde krigen tok slutt. Europa gikk inn i en ny tid, samtidig som hennes eget liv tok en ny retning.

– Hjemme ved middagsbordet i Bergen pratet vi ofte om politikk. Det hender jeg har tenkt – så synd far ikke fikk med seg alt som skjedde den høsten.

Hun var til stede både da faren og, flere år senere, moren Wenche døde.

– Jeg gjør bare som vi søstre lærte av mor og far: prøver å være til hjelp for andre.

Evner å gå videre

Hvis det finnes én livsfilosofi som har fulgt henne, er det denne: Evnen til å gå videre i livet.

– Det nytter ikke å grunne for lenge på ting og tang, mener Erna.

– Jeg er god på å legge det som har skjedd bak meg. Lærdommen er en del av leksen, og den tar jeg med meg, men jeg går videre.

Hun sier det i en nøktern tone og får det til å lyde som hverdagsvisdom. Under ligger en bred erfaring med konflikter, nederlag, press og massiv offentlighet. Erna har langt fra bare kjent på suksess. Hun vet hva det vil si å bli angrepet. Å bli vurdert, kritisert, tvilt på, latterliggjort og forsøkt skjøvet ut.

– Jeg har vært gjennom mange former for konflikter. Også folk som vil bli kvitt meg. Men, sier hun og lar ordet bli hengende litt, – tro ikke at jeg går rundt og misliker dem etterpå. Bitterhet fører aldri til noe godt. Jeg tror at folk som går og grunner over den slags, kommer negativt ut. 

Her kommer hun inn på et begrep som betyr mye for henne: tilgivelse.

– Jeg vet ikke om jeg vil definere meg som religiøs, men jeg tror det finnes noe som er større enn oss. Det jeg liker aller best ved kristendommen er tanken om å tilgi – og bli tilgitt.

Hun tenker seg om.

– Kanskje fordi det ofte er vanskelig? Det krever en del av oss, men det er viktig for å komme seg videre – på en god måte.

Og ikke bare å tilgi andre, føyer hun til.

– Vi bør også tilgi oss selv.

De røde strekene

På skolen var Erna barnet som slet med å få vist det hun kunne skriftlig.

– Jeg knakk lesekoden tidlig, men stavet fryktelig feil. Det gjør jeg fortsatt, innrømmer hun.

– Det er min form for dysleksi.

Norskprøvene kom tilbake fulle av røde streker. Hun kjente på frustrasjon ved å vite at hun kunne mer enn hva som kom til uttrykk på papiret.

– Jeg var egentlig ganske kunnskapsrik, et interessert barn, beskriver hun seg selv.

– Det var ingen som ertet meg, men det er jo veldig upraktisk ikke å kunne stave.

Dysleksien ble oppdaget sent, først da hun var 16 år. Altfor mange år gikk før det hun strevde med, fikk et navn.

– Om det gjorde noe med selvtilliten?

Erna gjentar spørsmålet.

– Det var nok mer en irritasjon, egentlig. Noe uforklarlig. Men, selvfølgelig, norsktimene ble ikke lystbetonte. 

Selv om hun prater om oppveksten i Bergen med positivt fortegn, finnes det hos henne, som hos de fleste, enkelte sår. Mange vil nok kjenne igjen følelsen av å fremstå mindre flink enn du egentlig er. Erna har for lengst valgt å være åpen om det med et håp om at fleste mulig får tidlig hjelp.

– Mange dyslektikere i min generasjon gikk rundt og følte seg dumme i årevis. 

Hun sier det med en gjenkjennelig indignasjon. Ikke bare over sin egen historie, men over alle dem som faller utenfor systemet.

– I dag snakkes det heldigvis mer om lærevansker. Nå vet vi at det finnes hjelp å få!

Kanskje ligger noe av grunnlaget for menneskesynet hennes her. Vissheten om ikke å redusere mennesker til det som synes på et skjema.

Omsorgsfull mor

Når hun snakker om moren Wenche, blir stemmen mild, mer privat.

– Mor virket sterkt inn på meg. Hun var veldig til stede for oss søstre. Mor var klassekontakt, satt i styret for skolemusikken og bakte boller til ulike arrangementer. Vi var heldige å ha en mor som var veldig snill og omtenksom.

Det er ikke de store ordene hun bruker, men de er konkrete og fylt av varme. En mor som stilte opp, holdt hjulene i gang og var en del av fellesskapet rundt de tre søstrene. Wenche Solberg døde i 2016.

– «Nå ligner jeg på min mor», tenker jeg innimellom, forteller Erna og smiler litt.

– Jeg kan også se mor i søstrene mine. Vi er heldige som har hverandre.

Erna forteller at moren mente at hennes mellomste datter ofte hadde et altfor travelt program.

– I dag høres søstrene mine ut som mor, røper hun lattermild.

– De sier til meg: «Nå må du ta det med ro, Erna».

Hun beskriver faren som mer perifer. Den gangen var det en nokså vanlig rollefordeling i hjemmene.

Erna var til stede hos begge da de døde.

– Jeg var glad for å være der for dem. Slik de var for søstrene mine og meg. Vi var heldige å ha et trygt og godt hjem.

Å være seg selv

«Jern-Erna» ble en del av det norske politiske folkeminnet. Den tydelige, standhaftige lederen som sto støtt når det blåste.

– Jeg bestemte meg tidlig for å være meg selv, forteller hun.

– Å prøve noe annet blir falskt. Jeg tror folk vil oppdage det.

Ekthet er ikke et imageprosjekt. Derfor har hun heller ikke vært opptatt av å skjule det som kan virke litt klønete eller rart.

– Jeg tar ikke meg selv så høytidelig, slår Erna fast og ler klukkende godt.

– Klart jeg må tåle at det blir noe dårlige bilder av meg, og at slett ikke alle liker meg. Hvis jeg hele tiden skal tenke på hvordan jeg tar meg ut, da klarer jeg ikke å være ekte.

Det finnes et galleri av offentlige Erna-øyeblikk: tauhopping, trommespilling, sjøløvekyss, stunt, selfies, tull og alvor om hverandre.

– Jeg liker å si ja til det meste jeg ikke har prøvd, sier hun lystbetont.

– Det var veldig moro å få være DJ på Palmesus – før Kygo slapp til, for eksempel.

Latteren hennes understreker ordene.

– Det er noe med lekenheten … Jeg liker å være leken.

Det er også slik hun beskrives av dem som står henne nær: modig, uredd og lite selvhøytidelig.

– Det er viktig å ha det gøy underveis, mener Erna bestemt.

– Ellers blir livet veldig tungt.

Offentlig og privat

Er det en forskjell på den offentlige Erna og den private Erna?

– Ja, og nei, svarer hun selv.

– Jeg er jo den samme personen. Men rollen betyr selvsagt noe.

Den offentlige utgaven av henne må tåle mer. Hun må stå i både det ene og det andre, mene, forsvare, ta imot, svare, ikke svare, bære konflikt og konsekvens. Den private er roligere, mer hverdagslig, mer opptatt av venner, familie, spill, konserter, bøker – og stillhet.

– Jeg er veldig glad i å være sammen med folk – uten å prate politikk. Det er godt å ha venner som liker meg for den jeg er – uavhengig av hvilken rolle jeg har i yrkeslivet.

Hun snakker varmt om både storesøster Marit og lillesøster Ingrid, og sine nære venninner. Om det å være så godt forlikte at samværet ikke alltid må fylles med prat.

– Å være stille sammen synes jeg er veldig fint, sier hun.

– Det er for meg en veldig god måte å være nær på. Som på de årlige hytteturene om sommeren med søstrene mine. Da kan vi gjerne sitte hver for oss og lese en bok.

Det er et vakkert bilde: kvinnen som har levd et langt liv i ordskifte og offentlig støy, vet verdien ved å del stillhet. 

Familien og prisen

Hun nevner også uten omsvøp hva hennes politiske engasjement har kostet de nærmeste, ektemannen Sindre (62) og barna Ingrid (29) og Erik (27). 

– Det er ingen hemmelighet at barna våre har hatt en mor som har vært mye på farten.

Så kommer den setningen hun sa i avslutningstalen som partileder: – Kvalitet kan ikke erstatte kvantitet når det gjelder tid med familien.

Det er ingen retorikk i stemmen. Ingen politisk språkdrakt. Bare erkjennelsen av et tap hun ikke forsøker å pynte på.

– Jeg er takknemlig for støtten fra Sindre gjennom alle disse årene. Han har vært og er en trygg forankring for både barna og meg.

Hun legger ikke skjul på at det også har vært perioder der belastningen har vært stor. Hun velger selv å komme inn på saken om ektemannens aksjehandler. Ikke for å forklare eller gå inn på detaljene, men fordi også dette hører til historien hennes.

– Da var det viktig å stå sammen. Slik vi alltid gjør.

Hun tar det opp rolig, uten dramatikk – og går videre.

Erna snakker varmt om tillit. Om hvor viktig det er å kunne stole på sine nærmeste.

– Jeg er heldig å ha både familie og venner som er til å stole på.

Begge barna er ferdig med utdannelsen og har gode jobber i Oslo.

– Det går veldig bra med dem, forteller hun mammastolt.

– Selv om Sindre og jeg har flyttet hjem til huset vårt i Bergen – og stortrives med det, er jeg ofte på jobb i Oslo. Da prøver jeg å ta igjen noe av den tapte tiden med barna. I det siste har Ingrid og jeg vært på flere konserter, hele tre med Arif (Arif Murakami).

Det er en boblende glede i stemmen hennes.

– Ja, det er jo så koselig!

Åpner opp om diagnosen

Ensomhet og stillhet

Erna er vant til å tenke på neste oppgave. Neste møte. Neste krise. Neste løsning. Men hva skjer når hun har fri?

– Da hører jeg på musikk eller leser, smiler hun.

Hun nevner fantasy og krim med en blanding av glimt i øyet og selvinnsikt.

– Det er jo ikke akkurat der jeg finner livsfilosofien min, nevner hun skøyeraktig.

Likevel finnes det noe avslørende i hva hun søker mot når hun er alene: et annet rom å gå inn i. Noe som flytter blikket. Et pusterom.

Når vi spør om de mest ensomme øyeblikkene i livet henne, svarer hun: Da foreldrene døde. Og den siste helgen før valget i 2025.

– Fellesnevneren er at jeg visste at det kom til å gå galt.

Enkelte erfaringer trenger ikke mange ord. De bare blir stående.

Han fikk 18 seksere på vitnemålet

Dagens Erna

Nå skriver Erna bok om sitt liv. Trolig kommer den ut til høsten.

– Jeg jobber også med å finne nye utfordringer i livet, sier hun.

– Jeg søker en ny rolle.

Det er noe håpefullt ved måten hun sier det på. Hun vet at en epoke er over, men lar det ikke bli slutten på hennes historie.

– Jeg har alltid vært interessert i politikk, men vil kanskje fremover jobb med det på en ny måte …

Hun kommer inn på utenrikspolitikk, internasjonale helsespørsmål, teknologi og hvordan kunstig intelligens vil forandre samfunnet.

– Verden står jo foran en stor omstilling, og jeg har behov for å utvikle hjernecellene videre, rett og slett.

Og så ler hun litt igjen. Men det er alvor i det. Erna er ikke et menneske som vil bli stående på perrongen og se toget gå. 

– Kan det være aktuelt med en jobb utenlands?

Flere tidligere statsministre har funnet nye roller internasjonalt. Erna virker heller ikke fremmed for tanken.

– Jeg er åpen, svarer hun lett. 

Siden hun skriver på en biografi, spør vi hvordan hun helst vil bli husket. Hun tenker seg om lenger enn vanlig.

– At jeg bidro til å skape et samfunn hvor flere fikk sjansen til å bruke talentene sine, svarer hun.

– Som å fullføre skolen, og finne en givende jobb i samfunnet – til tross for lærevansker.

Svaret treffer fordi det er jordnært. Viljen til å skape rom for andre er en del av Erna Solbergs indre lys.