Johnny Haglund i Armenias ruiner
Disneyland kan redde gammel Sovjet-by
På tre år gikk alt over ende. Først et jordskjelv, så kollapset Sovjet − og dermed ble det meste lagt i grus for innbyggerne i Armenias tredje største by. Men nå gryr håpet om at Disneyland skal berge fremtiden.
Omgivelsene er grå. Gatene har få mennesker.
I nesten alle himmelretninger ruver fabrikkpiper. Men ingen av dem er i bruk. Om ikke annet lukter det friskt av høst og trær.
Arbeidsplass og forurensning
− Vi har minst ti store fabrikker i byen, men alle ble stengt for over 30 år siden, forteller Noray «Norek» Kivorka (62). Han kom til byen Vanadzor som ung mann i 1974, og forteller om en dal fylt av mennesker, fabrikker og ikke minst; arbeidsplasser. Og et teppe av forurensning.
− Det var vanskelig å puste. Og hang du nyvasket tøy ut til tørk, ble det dekket av et lag med sot, forteller han med et smil. For dette var under storhetstiden til Vanadzor. Selv jobbet han som kokk, og kjenner fabrikkene i dalen inngående.
− Jeg var innom de fleste, forteller han. Det er særlig én han husker bedre enn noen. Våpenfabrikken.
Ruin-vakt
Norek kjører i dag taxi, og manøvrerer til utkanten av byen. Her står en koloss av en nedlagt og ødelagt bygning forlatt.
I hvert fall nesten. Rundt et hjørne dukker en svær hund opp. Bak kommer eieren. Karegien er en eldre mann med ansikt som et norgeskart og en forferdelig hoste.
− Dere kan ikke gå inn her, forkynner vakten uten å virke brysk. Norek slår av en prat, og gutta finner raskt tonen.
Karegien kremter litt og forteller at han faktisk har voktet dette vraket av en sovjetisk fabrikk i nesten 30 år etter unionens fall.
− Å ja, den er gammel, men her foregikk hemmelige ting, hevder Norek. Han senker stemmen og forteller:
− Her produserte Sovjet våpen, og så vidt jeg vet lagde de noe som var topphemmelig.
Tjener dobbelt
Norek forteller at da han jobbet her, var det strengt forbudt å si noe som helst til utenforstående. Selv ikke dem han jobbet med kunne han betro seg til.
− Men jeg hørte både ett og annet, for jeg arbeidet en stund i kantinen der høytstående militæroffiserer spiste, skryter han.
Et raskt søk på nettet underbygger langt på vei Noreks påstander. Det hevdes fra enkelte hold at Sovjet faktisk produserte biologiske våpen i Vanadzor.
Men det vil hverken Norek eller Karegien snakke om.
Jordskjelv, null strøm og kollaps
I 1988 opplevde Armenia et jordskjelv som tok livet av minst 25 000 mennesker. Dette var starten på slutten for fabrikkene i Vanadzor og mange andre steder i Armenia. Etter jordskjelvet ble det stor frykt for at kjernekraftverket i Armenia, som forsynte store deler av landet med strøm, skulle bli rammet av samme skjebne som Tsjernobyl om et nytt jordskjelv skulle komme.
Sovjet bestemte derfor at begge reaktorene i Armenia skulle stenges i 1989. Dermed ble det strømmangel og fabrikkene gikk i stå. Spikeren i kista ble satt da Sovjetunionen kollapset i desember 1991. Først i 1995 ble reaktorene startet igjen.
Karegien deler derimot gladelig fortellinger fra sine arbeidsår ved byens kjemikaliefabrikk.
− Jeg har en høyere pensjon enn de fleste andre tidligere fabrikkarbeidere, erklærer han og legger til at 5000 mennesker arbeidet ved denne fabrikken.
− Utbetalingene jeg fikk var nesten dobbelt så høye som de andres, skryter han før hosten nærmest knekker ham i to.
− Jeg arbeidet i en avdeling hvor jeg stadig var utsatt for giftige kjemikalier, fortsetter han så, og legger til: − Min høye pensjon er en kompensasjon for farlig arbeidsmiljø. Men jeg lever fortsatt!
Micke på vei
Kolosser av grå, triste bygninger, fabrikker bygget uten tanke for arbeidsmiljø, ekstrem forurensing og kommunistisk overvåking hindrer ikke at nostalgien innhenter de to herrene.
− Det var tider det, slår de eldre herrene fast. Tårer truer med å dukke opp i øyekroken.
Mange godt voksne mennesker i Armenia ser tilbake på Sovjetsamveldets storhetstid som en god periode.
− Vi hadde jobb, inntekt og ting fungerte, påpeker Norek.
I dag anslår han at byen har 50 000 færre innbyggere enn da Armenia var en del av Sovjet.
− Energien og dynamikken i Vanadzor er borte, klager han og ytrer bekymring for sine barn og barnebarn.
− Hva skal de leve av? Må de flytte ut for å finne jobb?
Svaret kan faktisk være noe så usovjetisk som en amerikansk fargesprakende hyperkommersiell fornøyelsespark. For Disney er nemlig på vei til denne søvnige, grå Armenske byen.
En Skrue løs
Hang du nyvasket tøy ut til tørk, ble det dekket av et lag med sot.
Karen Karapetyan var tidligere statsminister i Armenia. Han har uttalt at både Disney og andre store aktører som Universal Studios, har vist interesse for Vanadzor. Også den tyske utviklingsorganisasjonen GIZ (Deutsche Gesellschaft für Internationale Zusammenarbeit), er involvert i prosjektet.
Ingenting er offisielt i skrivende stund, men ifølge Armenske aviser er allerede 100 millioner amerikanske dollar investert. Også Tashir Gruppen, et russisk selskap med over 30 000 ansatte, er tungt involvert som én av hovedinvestorene i prosjektet. Selv de mest skeptiske innser nå at et Disneyland i Armenia faktisk kan bli en realitet. Grunnleggeren og lederen av Tashir Gruppen, Samvel Karapetyan, er verdens rikeste etniske armener med en formue på fem milliarder dollar ifølge Forbes. Han går neppe inn et prosjekt hvis han ikke ser mulighet til å tjene penger, og han har offentlig uttalt at firmaet hans ønsker å «skape et miljø for utvikling av forretninger i Vanadzor».
Planer om å bygge både Marriott- og-Hyatt hoteller, rekonstruksjon av en «gammel» gate som skal ta besøkende tilbake i tid, og selvsagt et Disneyland, er visstnok godt i gang. Men ingen vet sikkert.
Dette med hemmeligheter er veldig utbredt i Vanadzor.
Historikken bak mange av de nedlagte fabrikkene, hvem som eier dem og den slags, er litt vanskelig å få tak i. Det lokale byrådet er ikke særlig behjelpelig. Etter mye frem og tilbake vil endelig en dame som kaller seg Natasha og som ikke vil stå frem offentlig, fortelle litt. Og det rett og slett fordi hun er over av seg av stolthet.
Det store skiftet
− Vi har en fantastisk fremtid i sikte, påstår Natasha entusiastisk.
Hun viser til at de gamle sovjetfabrikkene som har opptatt store deler av Vanadzors sentrum i flere tiår, snart skal erstattes av hoteller, restauranter, fornøyelsespark og alt annet som følger i kjølvannet av store investeringer i en liten by.
Hah, dette kan jo ikke stemme.
− Vi har til og med klart å overtale Vahan Harutyunyan, et medlem av den armenske nasjonalforsamlingen, til å bygge en gondolbane i Vanadzor ivrer byrådsdamen, og går nesten med på å bli fotografert.
− Kom tilbake om et par måneder, så skal du få alt, lokker hun.
Taxisjåfør og eks-kokk Norek blir først skeptisk når han får høre om de store planene:
− Hah, dette kan jo ikke stemme.
Som i gamle dager
Men så tenker han seg om.
− En kort kjøretur fra Vanadzor ligger jo tre av Armenias største turistattraksjoner. De trekker til seg tusener av turister hvert år resonnerer han, på grunnlag av statistikk fra før pandemien.
Samtidig skal det bygges et stort alpinanlegg i byen Aparan, en time sør for Vanadzor.
− Og det er offisielt, påpeker Norek og blir brått veldig blid.
− Kommer Disneyland til Vanadzor, blir det jo som i gamle dager, jubler han og stryker hånda over sin gamle Lada.
− Da blir det arbeidsplasser, taxikunder og liv i byen igjen, akkurat som under Sovjet!
Fabrikkene forsvant
På fabrikkene i Vanadzor jobbet kun armenere, og alle fabrikkene ble overlatt til armenske myndigheter etter den en gang mektige Sovjetunionens kollaps.
Verktøy og maskiner var direktørene sitt ansvar. Noe ble fraktet til andre steder i landet, noe ble stjålet, men det meste ble stående i fabrikkene, som ble bevoktet.
Noen av eiendommene og fabrikkene ble kjøpt eller overtatt av private selskaper.
– Men ingen av dem kom tilbake i drift, med unntak av Sasstex tekstilfabrikk, forteller kjentmann Norek.
Denne saken ble første gang publisert 16/11 2021.
