Dette er soldatene Trump ler av

En flirende amerikansk president raljerte fra en døråpning om bord i presidentflyet AirForce One, første helgen i år. 

− Vet du hva danskene gjorde nylig for å løfte sikkerheten på Grønland? De la til en hundeslede! Det er sant! De tenkte at det var en god manøver, sa Donald Trump i en improvisert seanse med journalister om bord på presidentflyet på vei hjem fra juleferie.

Amerikanske soldater hadde akkurat slått kloa i Venezuelas president i hovedstaden Caracas. President Trump hadde selv offentliggjort bilde på av Venezuelas president Nicolás Maduro iført maske og håndjern. Og nå gjentok han at USA trenger Grønland av hensyn til nasjonale sikkerhetsbehov, og viste til at Grønland akkurat nå er dekket av russiske og kinesiske skip over alt. 

I samme øyeblikk ble patruljen som i lang tid hadde vært en militær kuriositet, til sentrum for den vestlige verdens oppmerksomhet og vantro: Sirius-patruljen, danskenes lille, men ekstreme militære styrke som gjennom mer enn 70 år har samlet erfaring om hva som virkelig skal til for å over­våke suverenitet på Grønland.

Mye er altså skjedd siden Vi Menn kunne fortelle om utvelgelsen av soldater og utførelsen av oppgaven på Grønlands isdekke i 2019. Men utgangspunktet er det samme: Ekstremt lave temperaturer, ekstrem slitasje på menn og utrustning og enorme avstander.

Evne til å overleve

Termometeret viste 36 kuldegrader da soldatene startet. I løpet av natten sank temperaturen til minus 42. De åtte danske soldatene som gikk på tunge Nato-­planker i mørket rundt den enkle flystripen på Mesters­vig militærstasjon, var for lengst slitne. Nå hadde de lagt inn det siste giret på ren stahet og vilje.

Oppgaven deres var like enkel som den er vanskelig å gjennomføre:

Å gå 100 kilometer uavbrutt i en rundløype på ski. 

Distansen var ikke tilfeldig: Langs den øde østkysten av Grønland der de danske soldatene patruljerer, er depoter utplassert med 200 kilometers mellomrom. 

Dersom det verste skulle skje, at hundesleden og makkeren går gjennom isen og synker med all mat og alt utstyr, skal man fortsatt kunne ta seg til nærmeste depothytte opptil 100 kilometer unna kun ved hjelp av et par ski.

I den ene lommen hadde hver mann en pistol for å kunne beskytte seg mot isbjørn. I den andre; en sjokoladeplate som er eneste proviant. Utover det; ingen utrusting, ingen komfort. 

Soldatene fikk bruke så lang tid de ville på skimarsjen. Normalt ville oppgaven være unnagjort i løpet av 17 til 24 timer, avhengig av fysikk og skiferdigheter.

– Det er viljen som er den viktigste faktoren. Og den er sterk nok til at jeg tror at disse karene ville gått enda to mil hvis jeg ba dem om det, forteller vinter krigsinstruktør Vidar Aune, trønderen fra Haltdalen som hadde designet prøvelsene. 

– Testen er selve beviset for dem selv på at de evner å overleve selv om alt skulle gå til helvete, sier Aune.

Styrkeprøven var den siste og avgjørende etter åtte måneders utdannelse for de åtte aspirantene. Seks av dem ville bli valgt ut til å tjenestegjøre sammenhengende uten permisjon i 26 måneder Slædepatruljen Sirius. De to siste fikk en takk for innsatsen og beskjed om å dra hjem. Slik er man sikker på at kun de aller best skikkede får jobben.

– De er herlige folk å jobbe med, sa Aune.

Selv om mange av soldatene som var med på uttaket i 2019 hadde bakgrunn fra krigsoperasjoner på Balkan og i Afghanistan, er vinternaturen på Grønland en helt annen fiende som dreper deg nådeløst hvis du gjør en feil. Bare om lag halvparten av kandidatene til Siriuspatruljen hadde hatt langrennsski på beina.

Allerede i løpet av de tre første ukene av opplæringen tilbakela de 350 kilometer på ski. 

Trekker tenner

Man kan rå over så mye militært utstyr som man kan tenke seg, men i vinterkulda på Grønland er det fortsatt hundesleder som gjelder. Å frakte ut tørrfisk til hundene på depoter sommerstid er mye enklere og billigere enn å etablere store drivstoffdepoter til snøscootere og helikoptre.

Dess­uten har hundespann langt færre mekaniske problemer og starter alltid i kulda. 

Å være selvhjulpne er essensen i utdanningen til soldatene. Mannskapet på 12 på Sirus-­ basen Daneborg kan ikke ringe en service­mann hvis vaskemaskinen streiker. De kan ringe en lege eller veterinær på satellittele­fonen, men sette sprøyter, trekke tenner eller utføre enkel kirurgi må de klare selv. 

Pensumlisten for den åtte måneder lange spesialutdannelsen er derfor lang. Som en del av forberedelse må mannskapene bygge sin egen slede.

Etter to år er sledene til forgjengerne utslitt. Det meste av sledekonstruksjonen må surres sammen med tau for at den skal bli elastisk nok til å tåle all julingen. Metallskruer blir sprø og ryker i kulda.

Isolert og sosiale

På forhånd har kandidatene vært gjennom en grundig utvelgelsesprosess. Utfallet av den psykologiske vurderingen er avgjørende når man skal plukke ut folk som skal fungere sammen i lag på sledepatruljene under ekstrem isolasjon i månedsvis.

– Jeg anså meg selv som en erfaren soldat da jeg ble antatt som 22-årig sersjant med erfaring fra Kosovo. Men den første trenings-sledeturen med erfarne kollegaer ga noen aha-opplevelser, fortalte 36 år gamle Mads Wørmer til Vi Menn i 2019.

Han endte opp med å komme tilbake som sjef etter at han var ferdig med den 26 måneder lange tjenesten.

– De første tre dagene i høyt tempo fikk meg til å frykte at det kom til å bli to lange år på Grønland. I etterkant er jeg overrasket over hvor fort tiden gikk.

– Men man må være sosialt anlagt. For man er jo aldri alene. Makkeren er der hele tiden, og det er viktig at man fungerer sammen. Jeg har vært heldig med makkerne, men det finnes historier om noen som knapt har snakket sammen på flere måneder.

Hva gjør man da?

– Tja … Er makkeren umulig, kan du alltids prate med hundene, spøker Bjarki Friis (45). Den tidligere Sirius-soldaten snakker norsk med Bærums­dialekt etter å ha vokst opp på Blommenholm med islandsk mor og dansk far.

Før det hadde familien tilbrakt noen år på Grønland. Faren hadde tjenestegjort i to perioder ved Siriuspatruljen, noe som vekket polarbasillen hos Bjarki. 

– Jeg søkte, kom inn på For­skolen (grunnutdanningen), men fikk beskjed etter syv måneder at jeg ikke var med videre. To år senere søkte jeg på ny, ble plukket ut, men kom ikke inn på Forskolen. I skuffelsen jobbet jeg noen år som guide på Svalbard før jeg omsider kom inn på tredje forsøk. Jeg var nesten fylt 30 og hadde lært at drømmen kan gå i oppfyllelse bare man er sta nok.

Hjem før jul

Hver 1. november legger de nye mannskapene ut på den første turen fra basen Daneborg sammen med en erfaren makker som fungerer som mentor. Beskjeden er å være tilbake rett før julaften. 650–1500 kilometer venter, alt etter vær og føre.

Enten sydover mot den tidligere gruvebyen Mestersvig eller nord mot Danmarkshavn. Seks patruljer med to mann i hver som skal markere dansk suverenitet i verdens største og mest øde nasjonalpark, et landområde som tilsvarer tre ganger Norges areal.

– Det er mørkt, du ser ingenting bortsett fra konturene av fjellene, havisen er fortsatt tynn og risikabel. Du tryner og banner og lurer på hvorfor du meldte deg frivillig. Men du blir god til å bygge motivasjon, forteller Bjarki.

I slutten av januar drar mannskapene ut på nytt. Denne gangen skal de være alene i nesten fem måneder frem til isen går i juni.

Og når dagslyset kommer tilbake, blir alt mye bedre.

Farlig fiende

Siriuspatruljen er ulik andre militære jegeravdelinger: Soldatene skal hverken gjemme seg i terrenget, angripe en fiende eller sparke inn dører. Bevæpningen er også lett: En pistol, foruten en gammel boltrifle til å kunne skyte sel med eller forsvare seg mot isbjørn. De har vist seg mer nærgående enn den russiske bjørn:

Mads Wørmer hadde vært ute på patrulje med makkeren en måneds tid da isbjørnen dukket opp midt på dagen. Som oftest lar de seg skremme vekk, men denne var uvanlig nysgjerrig og aggressiv. Rop og knallskudd stanset ikke bjørnens forfølgelse.

Da patruljen hadde lagt seg for kvelden, varslet hundene på nytt. Denne gangen lot ikke bjørnen seg skremme og angrep teltet. 

– Situasjonen var hektisk: Vi skulle gjøre alt for ikke å skyte bjørnen, samtidig som vi selv ikke skulle bli bytte. Dessverre ble vi nødt til å skyte i nødverge, forteller Mads.

Slik dramatikk er sjelden. Hverdagen er preget av faste rutiner: Klokken åtte hver morgen blir posisjon og status rapportert på radio og videreformidlet til Arktisk kommando i Nuuk mens man varmer teltet med primusen og lager frokost.

Etter at leiren er revet og hundene har fått morgenstell, bærer det i vei. Avhengig av vær, terreng og føreforhold betyr det mellom seks og ni timers patruljering før man etablerer ny leir for kvelden.

Flymaskin-drømmer

– Kulden er noe man venner seg til, forteller Mads Wørmer. 20 kuldegrader er god sledetemperatur, men synker temperaturen under minus 35, blir det «irriterende kaldt». Så lenge man holder seg i gang går det fint, men det blir vanskelig å stå stille. Og verst er det når man skal slå leir og mate bikkjene mens man er kald og svett.

Middagen er dagens andre måltid og selve høydepunktet før nye rapport skal sendes inn. Og så er det alltid noe som skal repareres. Typisk har man én time til egentid før man sovner som en stein i 22-tiden.

På grunn av den fysiske anstrengelsen gnager det i tarm­ene mesteparten av dagen. Bjarki forteller hvordan sulten og ensomheten av og til gir hjernen et mentalt frikvarter i den totale ensomheten.

– Av og til ser man kondensstripene fra et rutefly på himmelen. Plutselig er tankene der oppe sammen med passasjerene. Jeg sitter blant dem, nyter varmen og god mat. Så går tankene videre til flyvertinnene og jeg kan faktisk kjenne lukten av parfymen deres.

Vemod

Den største luksusen er når et militærfly en sjelden gang trener på et flydropp. Er man heldig, følger det med en fersk yoghurt eller en øl i pakken.

– Kjøtt fra en selvskutt rype eller hare kommer også i kategorien ekstrem luksus, legger Mads Wørmer til.

Og på depothyttene er det mel slik at man kan bake boller på kullovnen.

Andektig beskriver han de små gledene underveis i et av verdens mest utfordrende landskap. Men for mange kan den første tiden når man kommer hjem være utfordrende.

– Man savner hundene og man lengter etter det man hadde sammen der oppe. Hver 1. nov­ember er en spesiell dato hvor jeg tenker tilbake på da jeg dro av sted for første gang.

Nå er flere Sirus-veteraner på vei tilbake i tjeneste på Grønland. En egen avdeling betegnet «Arktiske Specialister» skal i mot­setning til de ordinære Sirius-­patruljene, operere med raskere forflytningsmidler som snø­scootere, hurtiggående båter og helikoptere, følge det danske Forsvaret. Deres operasjons­område blir også større enn for de tradisjonelle hundeslede-­patruljene på Grønland.

Og kanskje spør Sirius-veteranene nå; Vet du hva det innebærer å kontrollere Grønland, Donald Trump?

Fakta: Slædepatruljen Sirius

Opprettholder Danmarks suverenitet i nord.

Ansvarsområdet omfatter Nordøst-Grønland biosfærereservat. Arealet er på hele 972 000 kvadratkilometer, tilsvarende tre ganger Norges landareal. Bortsett fra fire militære stasjoner med permanent bemanning, er det ingen bosetting i patrulje­området.

I tillegg til stasjonene, er det etablert depoter langs kysten hvor forsyninger til slede­patruljene blir fraktet ut med båt sommerstid. 

Ettersom mesteparten av nasjonalparken er dekket av innlandsis, foregår patrulj­eringen langs den ubebodde 16 500 lange kystlinjen mellom 72 og 82 grader nord. 

Patruljeområdet strekker seg fra den militære flystasjonen Mestersvig til Station Nord kun 900 kilometer syd for Nordpolen. Hovedkvarteret er den militære stasjonen Daneborg, opprinnelig amerikansk værstasjon fra 2. verdenskrig, med 12 personers bemanning.

Historien til Siriuspatruljen startet med disputten om Nordøst-Grønland skulle tilhøre Norge eller Danmark. Krangelen endte med at norske fangstmenn okkuperte Eirik Raudes land med støtte fra den norske regjeringen i 1931. To år senere tapte Norge på alle punkter da Danmark brakte saken inn for den internasjonale domstolen i Haag. Samtidig krevde domstolen at Danmark aktivt måtte vise tilstedeværelse. 

Under 2. verdenskrig ble sledepatruljer opprettet for å holde tyskerne unna Grønland, og i 1953 ble dagens slede­patrulje formelt opprettet. Og i 1953 fikk den sitt endelige navn, Slædepatruljen Sirius.

Kilde: forsvaret.dk