Dette dyret har en egenskap som enkelte er villige til å drepe for

Isolert, avsides. Knusktørt og iskaldt.

– Ingenting her er behagelig, konstaterer Eduardo (45) og setter seg på motorsykkelen. Så smiler han:

– Bortsett fra jobben min.

Jeg følger etter. Vi humper over hva som kalles Altiplano, en enorm høyfjellsslette i Bolivia. Eduardo tar av fra den smale grusveien og setter kursen mot noen topper i det fjerne. Vi farer over høyfjellsørkenen, kjører litt slalåm mellom stivt Andesgress (ofte kalt ichu i disse strøk) store steiner og dype sprekker i landskapet.

Små dyr dukker opp i det fjerne. Vikunja, en klovdyrart i kamelfamilien. De står der og beiter på noe som i hvert fall ikke er grønt, frodig gress. De ser skjøre, sårbare ut.

– Utrolig at de ikke blåser av gårde i den sterke vinden, tenker jeg, men får tankene korrigert av Eduardo straks han parkerer sykkelen.

– De er ekstremt hardføre, tåler store høyder og lave temperaturer, forteller Eduardo, som vet hva han snakker om. Han er viltvokter og oppsynsmann i denne enorme nasjonalparken, og har vært det i femten år. Dyret han hovedsakelig passer på, er nettopp vikunjaen.

Verdens mest eksklusive ull

– Jeg har med meg litt mat og drikke, godt med klær, så kjører jeg motorsykkelen ut i villmarken og slapper av i solen hele dagen mens jeg følger etter og beundrer disse vakre dyrene, forteller han fornøyd.

Men om jobben i villmarken er interessant, så er den ikke helt ufarlig.

– Banditter, bevæpnede menn, har i flere tiår drevet illegal jakt på vikunjaen, og de gjør det fortsatt, forteller Eduardo.

Det vakre dyret jaktes på grunn av ullen, som er verdt sin vekt i gull. Det regnes som verdens dyreste og mest eksklusive naturfiber, og kalles «Gudenes fiber». Eduardo forteller at rå vikunjaull, selges for rundt 4000 boliviano (rundt 6000 kroner) per kilo.

– Dersom ullen er behandlet, kan prisen være tre, fire ganger så høy. Jeg har til og med hørt om tilfeller hvor behandlet ull er blitt solgt for opp mot 10 000 amerikanske dollar, hevder han, og legger til at en enkel jakke eller kåpe av lovlig klippet vikunjaull kan koste noen hundre tusen kroner.

– Og det er summer enkelte er villig til å drepe mer enn bare vikunja for, sier Eduardo.

Farligere før

Jeg var i Altiplano for første gang i 2003. Området, og landsbyen jeg bor i, Ulla Ulla (ja, den heter faktisk det), ligger svært avsides. Det fantes knapt bygninger da jeg var her sist. Men da var det langt flere krypskyttere, eller banditter, som Eduardo kaller dem.

– Du må være forsiktig. Skulle du slumpe til å fotografere en av krypskytterne, risikerer du å bli skutt, ble jeg advart om den gang.

Man skal fortsatt være varsom med fotografiapparatet, men man løper ikke samme risiko sammenlignet med tidligere tider, som da jeg var her forrige gang. 

– Det er færre krypskyttere nå, sier Eduardo, men forteller i samme åndedrag at fortsatt finnes en del personer i området med urent mel i posen. 

– Bandittene har endret fokus. De funnet noe annet å holde på med, som gir like mye penger som vikunjaull, men som er langt mindre risikabelt å jakte på: Gull, forteller Eduardo. 

Samme kveld står jeg på en liten topp og skuer ut over dette enorme landskapet rundt 4200 meter over havet. Det er et av verdens høyeste platåer som er bebodd, men når solen nå er på vei ned, er det som om de små husene til de lokale alpakka-bøndene forsvinner i det store landskapet. Men en enslig bil ses godt. Støvskyen bak bilen lyses opp av den dalende solen.

– Gullgravere! Eduardo forteller at for noen år tilbake, ble det oppdaget store forekomster av gull noen timer lenger nordøst for Ulla Ulla.

– Å jakte vikunja er strengt ulovlig, og du risikerer opptil seks år i fengsel om du blir tatt, forteller Eduardo. Å grave etter gull her er også til en viss grad ulovlig.

– Men straffen er langt lavere om du skulle bli tatt, påpeker han. 

Vokter ble drept

Men alt har sin pris. Selv om det er færre tilfeller av ulovlig jakt på vikunja i dag, har gullgravingen ført til økt trafikk over Altiplano-høysletten. Noe som utgjør en ny trussel for vikunjaen. I hovedkvarteret til viltvokterne, ligger bevis.

– Vi opplevde det aldri tidligere, at biler og lastebiler kjørte på vikunjaer, men det skjer nå, forteller kollegaen til Eduardo, Erasmus. Han viser frem en pels fra en ung vikunja som ble påkjørt tre dager tidligere.

– Vi er forpliktet til å etterforske alle vikunja-påkjørsler, også denne. Men i dette tilfelle var sjåføren uskyldig, forteller Erasmus og legger til:

– Trafikken er en ny trussel mot vikunjaen. Og færre krypskyttere til tross, vi mister opptil hundre vikunjaer årlig til ulovlig jakt.

Det antas at omkring 5000 vikunjaer ble drept i ulovlig jakt i Bolivia i perioden 2010 til 2015. 

– Krypskytterne drepte også en av vikunja-vokterne, forteller Erasmus. Vedkommende ble funnet myrdet sammen med levninger av de drepte dyrene.

– Meg bekjent er ingen blitt arrestert for drapet på min kollega.

Fortsatt rapporteres det om mellom 300 og 500 tilfeller av ulovlig jakt på vikunja hvert år i Bolivia.

– Men de tallene kan være høyere, tror Eduardo. De fleste tilfellene av ulovlig jakt foregår i svært avsidesliggende strøk og blir sjeldent eller aldri registrert.

– Du skal vite at mange av disse krypskytterne ikke er bolivianere, men fra nabolandet.

Eduardo peker vestover: – Fjellene du ser der ligger i Peru.

Mobilen som «våpen»

Eduardo forklarer at peruanere tar seg over grensen, skyter vikunjaer og stikker tilbake.

– De er strengere i Peru. Der kan du få flere år i fengsel bare for å fange og klippe en vikunja. Dreper du en, kan straffen være ti år i fengsel. Derfor finner bandittene det mindre risikabelt å komme hit til Bolivia for å jakte. Og de karene kan være farlige, sier Eduardo og får meg til å undre: Bærer han ikke våpen?

Eduardo trekker frem en eldre mobiltelefon.

– Denne, smiler han og forteller at vokterne i den enorme nasjonalparken kun har mobiltelefonen som «våpen». Pluss motorsykkelen. 

Ifølge Eduardo jobber det 24 voktere i hele parken, men kun tre ved hovedkvarteret i Ulla Ulla.

– Uansett gjelder de samme reglene for oss alle. Hvis vi opplever noe, for eksempel tar en krypskytter på fersken, skal vi fotografere ham og så dra til politiet og anmelde forholdet. Deretter er det deres oppgave å komme hit og arrestere mannen. Vi har ikke lov til det. Alt vi skal gjøre, er å sikre bevis.

Eduardo gleder seg likevel over utviklingen.

– Økt veitrafikk og skruppelløse jegere til tross, antall vikunjaer i nasjonalparken har økt med 10 000 de siste ti-femten årene, sier han. 

Og hverken Eduardo eller kollegaene hans har vært i direkte konfrontasjon med bevæpnede banditter.

– Da du var her i 2003, hadde vi rundt 8000 vikunjaer her i Área Natural de Manejo Integrado Nacional Apolobamba. Nå finnes det mer enn 18 000 individer. Nasjonalparken vår er den første i landet hvor vikunjaen aktivt blir beskyttet, sier han stolt.

– Og turistene fra Japan og Europa skal ha mye av æren for det. 

Turistene bidrar

Ulla Ulla og områdene her oppe i høyden får knapt besøk av turister. Men andre steder landet fortoner det seg annerledes. For eksempel kommer nærmere 70 000 turister årlig til de berømte saltslettene i Potosí, Salar de Uyuni, som også er del av Andesfjellene.

– Turistene som oppsøker saltslettene kombinerer det ofte med en tur til nasjonalreservatet Reserva Nacional de Fauna Andina Eduardo Avaroa, forteller Eduardo.

– Pengene som turistene legger igjen på å besøke saltslettene og naturreservatet samt penger som kommer inn fra andre populære nasjonalparker, som Madidi, Amboro og Sajama, brukes til å betale våre lønninger, forklarer han.

– I tillegg får arbeidet med å beskytte vikunjaen litt støtte fra Europa og Japan.

Han peker på motorsykkelen sin. Et klistremerke med det japanske flagget forteller det meste.

– Du vet, verden ønsker å bevare dette flotte dyret, og det koster penger, påpeker han, men innrømmer at systemet er sårbart for svingninger. 

Under pandemien kom det knapt noen turister til Bolivia. Dermed kom det heller ingen penger inn til nasjonalparkene.

– Vi manglet midler til drivstoff, lønn og annet, minnes Eduardo.

Likevel lyktes de med å holde beskyttelsen av dyrene på et minimum takket være lokale bønder.

– Vi er kanskje bare tre menn på post her, men i praksis består teamet vårt av mange flere. For nær samtlige alpakka-bønder i området er med på å bevare vikunjaen.

Vikunjaen kom først

Neste morgen våkner jeg til femten minusgrader. I morgenkulden er Juane ute og gjeter flokken sin med alpakkaer. Hun snakker ikke spansk, men aymara, et urfolksspråk som er utbredt i Andesfjellene, primært i Bolivia og Peru. Det er beslektet med quechua, som inkaene brukte, men aymara ble snakket før inkariket oppsto. Min kjentmann og tolk behersker også aymara. Dermed får jeg et sjeldent innblikk i Juanes verden, en eldre aymara-kvinne, som har levd isolert her i høyden hele sitt liv.

Hun aner ikke hvor gammel hun er. Europa har hun bare så vidt hørt om, men Norge er helt ukjent. Juane har aldri gått på skole. Men hun behersker noe som svært få fra min verden kan: Hun vet å overleve i disse karrige, iskalde og ugjestmilde fjellene. Hun vet hvor hun finner vann, varme og mat til både seg selv og dyrene sine. Og hva er vel viktigere enn det?

Juane forteller udramatisk om møter med puma, vinterstormer, og litt om tiden før de fikk veiforbindelse. 

– Det var på den tiden, før veien kom for mange år siden, at vikunjaen nesten ble utryddet, forteller Juane. 

Mer enn en gang har jeg opplevd en interessekonflikt mellom ville dyr og husdyrhold. Vern av ville dyr og bøndenes næringsinteresser står ofte i et steilt motsetningsforhold, særlig når det gjelder rovdyr. Men også konkurransen om beite kan medføre betente interessekonflikter. Som India, mellom elefanter og kveg. Mellom sebra, bøfler og befolkningens geiter og kveg i Kenya. For å nevne noen steder.

«De ville dyrene får beskyttelse, våre dyr får ikke mat», er en klagesang jeg har hørt mange ganger. Ofte dreier det seg om fattige bønder som beklager seg. Men Juane klager ikke. Isteden ser jeg en liten flokk vikunja gresse fredelig sammen med alpakka-­flokken hennes, uten at hun prøver å jage dem vekk.

– Vikunjaen var her lenge før meg, forteller hun.

Men helt fornøyd med tilværelsen er hun ikke.

– Det er kommet veldig mye folk her de siste årene, sukker hun og titter på meg: 

– Sånne som deg er ok. Det er de sluskene som jakter gull jeg ikke liker, for jeg vet at straks det er tomt for gull, kommer de tilbake hit for å skyte vikunja.

Det ønsker ikke Juane. For hun har flere grunner til å ønske vikunjaen velkommen enn av hensynet til dyrevelferd. 

Nær utryddet

– Da vikunjaen var nær utryddelse på slutten av 1960-tallet, fantes det knapt 6000 individer igjen – i hele Sør-Amerika, forteller Eduardo. Nå er tallet så høyt som 350 000, enkelte studier hevder mer enn 500 000 individer.

I 1969 signerte Bolivia og Peru en avtale om å beskytte vikunja-bestanden. Ti år senere, i 1979, opplevde bestanden en markant oppgang. Da justerte Bolivia politikken fra total beskyttelse til såkalt bærekraftig forvaltning. Men først tidlig på 1990-tallet ble det gradvis lovlig for urfolk å høste og forvalte ull fra ville vikunjaer, men under strengt kontrollerte former. Hvert andre eller tredje år, noen ganger går det kanskje fire år mellom hver gang, kan beboerne i området, som Juane, samle inn noen ville vikunjaer i nasjonalparken. Så klippes dyrene for den dyrebare ullen, og slippes umiddelbart fri igjen.

– Vi gjør det ikke oftere fordi pelsen vokser veldig sakte, og vi ønsker jo ikke å skade dyrene på noen måte, understreker Eduardo. Han minner om at temperaturen kan falle under 20 kuldegrader om vinteren. Dessuten er fortjenesten svært god siden kiloprisen er ekstrem.

– Pengene vi tjener på å selge vikunjaull deles likt på alle som er med på jobben, forteller han entusiastisk og oppfordrer meg til å kjøpe klær, lue, skjerf eller lignende, av vikunjaull.

– Da vi du aldri fryse igjen, for vikunja har verdens fineste og varmeste ull, reklamerer han.

– Men ikke kjøp varer fra illegal jakt. Da kan du også havne i fengsel.

Svært ettertraktet ull

Vikunjaen (Vicugna vicugna) er et av Andesfjellenes mest ikoniske og mest sårbare dyr på grunn av den fine ullen. 

Vikunja er det minste av de fire kameldyrene i Andesfjellene; vikunja, guanako, lama, alpakka. Dyret trives best i høyden mellom 3200 og 4800 meter over havet. Vikunjaen er ekstremt godt tilpasset høyden, med et svært effektivt oksygenopptak. Den kan klare seg med lite vann hvilket er en stor fordel i det tørre høyfjellet. Levetiden er rundt 20 år, og de kan veie opptil 50 kilo. 

Pelsen er tykk, men ultrafin. Den isolerer svært godt mot kulde og vind. Nettopp ullen til vikunjaen var også årsaken til at den var nær ved å bli utryddet på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. 

Vikunjaull regnes ofte som verdens mest eksklusive. Fiberdiameteren er 10–12 mikrometer. Til sammenligning er menneskehår 70 mikrometer og kasjmirull 14–16 mikrometer.

– Mykere enn kasjmir, lettere enn silke, sies det om vikunjaull, som omtales som «Gudenes fiber». 

Kun lovlig ull fra kontrollerte klippinger (chaccu) kan selges. I turistbyer som for eksempel Cuzco, Peru, finnes det eksklusive butikker, som selger lovlig klesplagg av ren vikunjaull.