Den norske gründeren Sigruns liv var utenom det vanlige. Innledet forhold til vennepar

Etter mange år bak veven, blir plutselig sytti år gamle Sigrun Berg en stor snakkis og et navn på alles lepper.

Selv om hun tidligere har laget flere store utsmykningsarbeider, designet stoffer og mønstre og mottatt utallige priser, er det et lilla skjerf som gjør henne landskjent.    

Et lilla Sigrun Berg-skjerf signaliserer at du er et barn av tiden. Og tiden det er 1970-tallet med fotformsko, langt hår på gutter, demonstrasjonstog mot EF og nei til atomvåpen.

Særlig blant unge studentene står Sigrun høyt i kurs. Skjerfene hun lager kommer i flere sterke farger, men det er lilla som slår best an. Slips, den såkalte gammejakken og vamsen er andre populære produkter. 

Kjendiser som Erik Bye og Liv Ullmann er flittige bruker av det som kommer fra Sigruns vevstue, og det er en kjærkommen reklame.

Sigrun holder til i et lite trehus i Damstredet i sentrum av Oslo der hun både bor, jobber og underviser elever. Inn av døren er det et konstant renn av ivrige unge kvinner og menn som vil kjøpe skjerf og andre håndlagde produkter.

Skapte furore 

Sigrun, som utdannet seg til jordmor og siden ble hjemmeværende legefrue iblant annet Trysil og Skien, er allerede på 1950-tallet en kjent tekstilkunstner. I 1954 får hun jobb som lærer på Statens håndverks- og kunstindustriskole, men trår straks i salaten ved å fremsnakke bruk av kunstig farget ullgarn. Det skaper furore siden tekstilkunstens representanter på denne tiden sverger til naturlig plantefarget garn. Men Sigrun står på sitt, det har hun alltid gjort, også i privatlivet. 

Sigrun er samfunnsengasjert, kunstnerisk begavet og energisk. Å ta en utdannelse er uvanlig for unge piker fra bedrestilte hjem på 1920-tallet. Pappa er jurist og sosialminister i regjeringen, og familien bor i en villa på Frogner i Oslo. Etter endt jordmor-utdanning, jobber Sigrun på sykehuset der hun treffer sin fremtidige mann, legen Per Wendelbo. 

Da han får jobb i Trysil, følger Sigrun med og ethvert kommer det to sønner. I Trysil engasjerer Sigrun seg i lokalmiljøet og oppdager at mange er både lutfattige og arbeidsledige. 

Men hun oppdager også veven som står fremme i de fleste stuer, og oppfordrer dermed kvinnene til å veve tepper slik at hun kan ta de med til Oslo for salg gjennom husflidsbutikken der hun har gode kontakter. Ideen viser seg å være knallgod, salget av vevede tepper fra Trysil blir en suksess i hovedstaden.

Fri sex og kjærlighet

Etter årene i Trysil, får ektemannen jobb i Skien. Sigrun og de to små sønnene følger med. I Skien får Sigrun og Per et nytt vennepar som forårsaker store forandringer i forholdet deres.

Den kvinnelige legen Nic (senere kjent som Nic Wall, pioner innen barnepsykiatri og kvinnen bak Nic Waals Institutt) og hennes ektemann, forfatter Sigurd Hoel, mannen bak skandaleboken «Syndere i sommersol», er et frisinnet og radikalt ektepar som lever annerledes enn folk flest.

De legger ikke skjul på at de har en fri holdning til sex og snart innleder de to unge ekteparene et forhold på tvers av sine ekteskap. Sigruns mann blir sammen med Nic mens Sigrun lar seg sjarmere av den beryktede forfatteren Sigurd. 

Etter en stund bryter Sigrun likevel med Sigurd og følger sin ektemann på nytt oppdrag, denne gangen til Haugesund. Men noe har gått i stykker mellom dem. Haugesund blir begynnelsen på slutten. Snart tar Sigrun med seg guttene og forlater ektemannen.

Reiser fra ektemannen

Bruddet med Per fører Sigrun inn i en depresjon. Nå står hun alene med to små barn, men selv om hun sliter psykisk, er hun fast bestemt på å skape et eget liv for seg og guttene. 

Hun begynner på en ny utdanning, sender guttene fra seg på barnehjem og til kostskoler, og blir selv elev på Kunstakademiet. Nå vil hun lære å male. Talentfull som hun er, gjør hun seg snart bemerket, og i 1934 får hun sitt første maleri antatt på Høstutstillingen. Maleriet ble til overmål også solgt. Det er en sårt tiltrengt anerkjennelse. 

Siden stiller hun ut på flere utstillinger sammen med andre etablerte kunstnere, og snart er hun en del av kunstnermiljøet i hovedstaden. Parallelt med den kunstneriske karrieren gjenopptar hun forholdet til Sigurd Hoel som hun fremdeles er forelsket i.

 Men Sigurd, som nå er skilt fra sin Nic, gifter seg plutselig med en ny kvinne, og Sigrun går på nytt inn i en mørk periode. Hva nå?

Vakre Rauland

En venninne blir redningen. Thora Vaa er gift med billedhugger Dyre Vaa og bor i Rauland. Thora er sykepleier og hun og Sigrun har flere felles venner. Thora har skrevet brev til Sigrun flere ganger og invitert henne til Rauland. Nå takker Sigrund ja, tar guttene med seg og flytter til den vakre Telemarks-bygda. Her stortrives snart både Sigrun og sønnene. 

Det blir noen fine og minnerike år der Sigrun nok en gang involverer seg i et nytt og ukjent lokalmiljø, og hvor hun blir godt mottatt. Hun tegner og vever, og i Rauland får hun rikelig tilgang på garn hun kan farge og veve for så å selge videre til forbindelser i Oslo. Men det er mørke skyer i horisonten.

Da krigen bryter ut i 1940 velger Sigrun å dra tilbake til familien, og da moren dør innreder hun en vevstue i kjelleren i farens hus. Han bor nå i Bærum. Sigrun vil stelle for sin far samtidig som hun jobber for fullt.

I det kunstneriske miljøet i Oslo er hun godt kjent, og etter krigen begynner oppdragene å strømme på. Kongeskipet Norge skal overrekkes til kong Haakon, man trenger et teppe til interiøret, kan Sigrun levere? Den norske ambassaden i Stockholm trenger tekstiler, kan Sigrun bidra? 

Stadig oftere dukker det opp bestillinger både fra private og offentlige oppdragsgivere. Etter krigen er tekstilutsmykutsmykking i vinden og Sigrun jobber på. 

Også norske skipsredere vil ha en bit av henne. Fred Olsen er en av dem, han vil ha tekstiler signert Sigrun Berg til to av sine skip som går i trafikk mellom Norge og England.  

Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

Til India

Sigrun fryder seg over alle bestillingene og ansetter nye veversker. Men med flere oppdrag, følger også tidspress og stress. Hun har fylt femti år og kjenner på behovet for forandring. I 1952 reiser hun til India, en reise som får stor betydning for både hennes fremtidige arbeider og fargebruk. 

Med seg hjem fra reisen har hun blant annet en indisk gjeterjakke i ull som hun nå omformer til å bli et særdeles ettertraktet plagg i Norge. 

– Jeg må innrømme at den så ganske så fæl ut, men vi gjorde den om i et annet materiale og tilpasset den våre forhold, sier Sigrun da hun har tilpasset det indiske plagget til det norske markedet. Vel tilpasset blir jakken en stor suksess og fra da av omtalt som gammejakke, en jakke alle ville ha, og som benyttes både til hverdags og fest. 

Får fast jobb

Sigrun er nå økonomisk ansvarlig for å lønne sine veversker og må stå på. En dag kommer imidlertid en dresskledd herre på besøk. Han har med seg et tilbud om fast stilling og Sigrun takker ja på flekken. 

Mannen er direktør for De Forenede Ullvarefabrikker, og han vil ha Sigrun som fast designer. Stillingen gir Sigrun en tryggere hverdag og økonomi til å flytte inn i nye lokaler med sine veversker samtidig som den også indikerer hvor høyt verdsatt hun er både som kunstner og aktør for norsk tekstilindustri.

Hun begynner et spennende samarbeid med kjente norske malere og omformer maleriene deres på tekstiler samtidig som hun skaper en helt ny fargeskala med åtteogførti farger til bruk på fabrikkene slik at alle fargene som blir benyttet, er garantert samstemte. 

Det blir levert gardiner til regjeringen og utallige scenetepper rundt i landet. Sigruns design blir kjent som en merkevare med høy kvalitet.

Les også: (+) Bare de døde sjekket ut: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene

Suksessen koster

Etter hvert flytter Sigrun til det sjarmerende Damstredet i Oslo og fyller underetasjen med veverskene sine. Stedet blir både bolig, arbeidsplass og en turistattraksjon. Her designer og produserer Sigrun egne produkter samtidig som hun fortsetter med utsmykningsoppdrag for stat, kommune og private bestillere. I Sigruns vevstue blir det laget plagg som særlig den radikale venstresiden assosieres med.

De politisk aktive 68-erne er gode kunder, og radikale kjendiser liker å markere sitt ståsted med for eksempel et slips, en busserull eller vams, eller aller helst et lilla skjerf signert Sigrun. Suksessen når toppen på slutten av 1970-tallet, men den kommer med en høy pris. 

Sigrun er kunstner og forretningsdame, feminist og forut for sin tid. Det at hun skilte seg på 1930-tallet viser at hun våget å gå motstrøms. Også det faktum at hun i en toårsperiode følte hun måtte sende sønnene fra seg, vitner om et sterkt behov for å få realisert egne planer og utvikling mot et fremtidig ståsted.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Slår hånden av mor 

I en årrekke mottar hun flere høythengende priser og utmerkelser for sitt arbeid, men hun betaler dyrt. Sønnene får aldri noe nært forhold til mor.

Ifølge boken «Sigrun Berg Vev og Virke» av Liv Klakegg Dahlin er det særlig sønnen Paal som kutter kontakt med moren. Bruddet mellom mor og sønn varer i femten år.

Det er vondt for Sigrun å spørre andre om hvordan det går med Paal og hans barn. Da den andre sønnen, Per, dør av et hjerteanfall, i godt voksen alder, blir Sigrun bare enda mer ulykkelig. Hun har selv hatt flere plager de siste årene, og like før bursdagen sin i 1982 begynner hun å klage over voldsomme magesmerter.

Hun blir innlagt på sykehuset for akutt operasjon der det oppdages langt fremskreden tykktarmskreft. Sigrun er så svekket at kroppen ikke tåler operasjon, hun dør på operasjonsbordet 18. mai 1982, 81 år gammel. 

Etter Sigruns død overtar barnebarnet Eli Wendelbo ansvaret med å lede vevstuen i Damstredet. Men etter en bauta som farmor Sigrun blir det ikke lett. Moten er også i stadig endring og selv om vevstuen under Eli forsøker å henge med og utvikle nye produkter, går det ikke rette veien.

Jappetiden står for døren, ullskjerf og busserull er ut. På begynnelsen av 1990-tallet lukkes dørene til Sigrun Bergs vevstue for godt. Men i krysset mellom Damstredet og Akersveien i Oslo, ligger i dag Sigrun Bergs plass – til minne om en bauta i norsk tekstilkunst. 

Kilde: Sigrun Berg Vev og Virke av Liv Klakegg Dahlin