100 år – og fremdeles i naturens tjeneste

Første gangen jeg så David Attenborough på TV, var i 1979. I filmserien «Life on Earth» lå han i fanget på en fjellgorilla i Rwanda, mens han kommenterte. Da var han i 50-årene. Siden har fortellerstemmen hans preget et utall BBC-filmer. Vi har sett ham bli heist opp i høye regnskogstrær, og stående på isen i Antarktis. Ja, hvor er det han ikke har vært?

BBCs naturfilmer har blitt stadig mer spektakulære, med utrolige tekniske løsninger for å dokumentere dyrenes atferd. Det virker nesten som om det ikke finnes grenser for hva som er mulig. Vi har fulgt leopardens jakt på bavianer oppe i trærne om natten, filmet med varmekamera. Vi har vært med små gnagere ned i gangene deres under jorda, vi har flydd med rovfugler og dykket med pingviner. Alt ledsaget av Attenboroughs karakteristiske fortellerstemme.

BBCs filmer har enorme budsjetter, og team kan jobbe i månedsvis for å få opptak som varer noen få minutter i det ferdige produktet. I starten handlet filmene først og fremst om hvordan dyrene lever. De senere årene har de også fått et tydelig budskap om bevaring av naturens mangfold. Attenborough er blitt en institusjon – kanskje planetens viktigste formidler av livet i naturen – og ikke minst av hvor avgjørende det er å ta vare på det. Hans talerstol er enorm: BBCs filmer kjøpes av TV-stasjoner over hele verden og har stor påvirkning.

Mannens ustoppelige engasjement for naturen har gjort at han aldri har inntatt en passiv pensjonistrolle. Mange av BBCs største produksjoner er laget etter at han teknisk sett ble pensjonist. 8. mai fylte han 100 år, og fortsatt er han en klar stemme for naturen. Sin siste film kommenterte han som 99-åring.

Enestående liv

Da Attenborough for noen år siden besøkte Det hvite hus, spurte daværende president Obama hva som gjorde ham naturinteressert. Attenborough svarte at han knapt hadde møtt et barn som ikke var begeistret for dyr og natur. Forskjellen var at hans egen nysgjerrighet aldri forsvant, men fortsatte med uforminsket styrke.

Som ung samlet David på fossiler, steiner og andre naturfunn. Da han var 11 år gammel, fikk han vite at zoologiavdelingen ved universitetet trengte øyenstikkere. I en liten dam i nærheten kunne han fange dem. I 1936 deltok han sammen med broren Richard – som senere ble en kjent filmskaper – på et foredrag om blant annet naturvern. Det gjorde inntrykk og skulle få betydning senere i karrieren.

I 1952 fikk han jobb i BBC på fulltid, og ballen begynte å rulle. Attenborough sier selv at han har hatt et enestående liv, men at han kanskje først nå, når han ser seg tilbake, virkelig forstår det. Filmklipp fra 50-tallet viser en ung Attenborough på oppdrag rundt om i verden – i Afrika, i Ny-Guineas indre – i møte med sjeldne dyr og urfolk. Lidenskapen hans har alltid vært å lære mer om naturen, og det å kunne dele denne kunnskapen med resten av verden ble en livsoppgave.

I 1957 ble BBC Natural History Unit opprettet i Bristol. Attenborough ble spurt om å jobbe der, men takket nei. I stedet studerte han sosialantropologi. I 1965 var han tilbake i BBC som såkalt «controller», med en klausul i kontrakten som ga ham mulighet til å lage programmer ved siden av.

Attenborough vokste opp på et tidspunkt da internasjonal luftfart åpnet verden. Plutselig lå kloden for hans føtter. Overalt var det villmark – glitrende hav, store skoger og endeløse gressletter.

– Jeg kunne fly i timevis over vill natur. Det var den beste tiden i mitt liv – i våre liv, sier han.

Han var også i studio da Apollo ble skutt opp i 1968.

– For første gang kunne et menneske se hele planeten utenfra – sårbar og isolert. Jeg husker det så godt. Vi så en blå kule. Det var jorda. Vi forsto at hjemmet vårt ikke var ubegrenset, forteller han.

Livet på jorda

På slutten av 70-tallet lagde BBC og Attenborough «Livet på jorda». De besøkte 39 land, filmet 650 arter og reiste 2,5 millioner kilometer. Under arbeidet ble han klar over utryddelsesprosesser som allerede var i gang. En kald virkelighet trådte fram. Gorillaer ble drept, hvaler slaktet. Samtidig skjedde noe annet: en gryende global samvittighet for naturen. Hvalfangst gikk fra å bli sett på som ressursutnyttelse til å bli oppfattet som en forbrytelse.

Da serien ble laget, var det dobbelt så mange mennesker på jorda som da Attenborough ble født. Sykdommer var i større grad under kontroll, og mennesker sto ikke lenger i fare for å bli tatt av rovdyr.

– Ingenting kunne stoppe oss – før vi stoppet oss selv, sier han ettertenksomt.

Etter hvert ble det klart at arter ikke kan reddes uten at leveområdene også bevares. Bildene blir mørkere: regnskog som faller, og en orangutang som sitter igjen i toppen av et enslig tre på en hogstflate på Borneo.

Han forteller om havet – hvordan vi har utryddet de store fiskene, hvordan korallrevene dør, om varmere arktiske somre og om sommersjøis som er redusert med 40 prosent på 40 år. Den globale temperaturen er nå én grad høyere enn da Attenborough ble født. Klimaendringer og arealinngrep går hånd i hånd.

– Vi erstatter det ville med det tamme. 50 prosent av jordas fruktbare land er nå jordbruksland. 70 prosent av fuglene er tamfugler – høner og kyllinger. Alt fra mus til blåhval utgjør nå bare fire prosent av pattedyrene på jorda. Mennesker og våre husdyr utgjør de resterende 96 prosentene.

Personlig beretning

I 2020 kom filmen «David Attenborough: A Life on Our Planet». Det er hans personlige beretning, som starter med filmkarrieren på 1950-tallet og ender i vår tid. Filmen åpner i dystre omgivelser i Tsjernobyl. Attenborough vandrer gjennom en ruinby som ble forlatt av mennesker i løpet av 48 timer etter eksplosjonen i atomreaktoren 26. april 1986. Siden har naturen tatt over. Skogen har vokst inn, og ville dyr vandrer nå fritt i det som en gang var en by med 50 000 innbyggere.

Tsjernobyl var en miljøkatastrofe som rammet hele Europa, men for Attenborough er dette bare ett eksempel.

– Den virkelige tragedien er tapet av ville naturområder og biologisk mangfold. Det skjer rundt oss hver dag – uten at vi merker det.

Milliarder av individer og millioner av arter utnytter solenergien, og livet er vevd sammen i et finjustert samspill.

– Vi ødelegger dette mangfoldet. Akkurat som i Tsjernobyl skjer det på grunn av dårlig planlegging og menneskelige feil. Fortsetter det slik, blir planeten et sted vi ikke kan bo, sier han i filmen.

– Den ville verden forsvinner. Jeg har sett det med egne øyne, fortsetter han. Filmen er både et vitnemål og en visjon for framtiden – historien om vår største feil, og hvordan vi fortsatt kan rette den.

Attenborough peker også på befolkningsveksten som en utfordring. Flere mennesker betyr økt ressursbruk. Ifølge prognoser kan vi være 11 milliarder mennesker i 2100. Likevel mener han veksten kan bremses gjennom økt levestandard.

– Folk må ut av fattigdom, få bedre helsetilbud, og jenter må få gå på skole. Utfordringen er å øke levestandarden uten å øke presset på naturen. Hva om vi slutter å bruke fossile brensler og heller utnytter sol, vind, vann og geotermisk energi? Fornybar energi er nøkkelen. Hva om vi setter av en tredel av verdenshavene til fiskefrie soner? Da kan bestandene bygge seg opp igjen og samtidig forsyne oss på en bærekraftig måte, sier den 100 år gamle – og fortsatt like engasjerte – naturformidleren fra England.

Noen kjente serier

«Life on Earth» ble sendt i 1979. I serien reiser Attenborough verden rundt for å dokumentere historien om livets evolusjon på planeten. De neste 30 årene lager han en rekke dokumentarer om livet på jorda, også kalt «Life»-seriene.

I 1984 kom «The Living Planet», i 1990 «The Trials of Life» og i 1993 «Life in the Freezer» (om Arktis og Antarktis).

I 1995 kom «The Private Life of Plants», i 1998 «The Life of Birds», i 2002 «The Life of Mammals» og i 2005 «Life in the Undergrowth», om evolusjonen og livet til virvelløse dyr.

I 2008 kom «Life in Cold Blood», om reptiler og amfibier.

Norsk stemme

David Attenborough er en celebritet, og det er ikke mange nordmenn som har hatt gleden av å møte ham. En av de få er Frode Stang, som i over 20 år var norsk kommentatorstemme på Attenboroughs filmer på NRK. Etter å ha vært stemmen hans i så mange år, sendte han et brev til ham for seks–sju år siden. Og sannelig svarte han – og siden har det blitt rundt 30 brev fram og tilbake.

Men det stoppet ikke med brevskrivingen.

– Da han var 97, inviterte han meg på besøk til Richmond i London, hvor han bor.

– Kona og jeg ble tatt imot av datteren hans, Susan, som er i 70-årene. Vi hadde en hyggelig samtale alle fire, og det var stort å møte en av mine store helter, forteller Frode Stang.