Bunadsekspert: – En feil mange gjør, er at de tror at en fotsid bunad er elegant

I en leilighet på Majorstua i Oslo sitter en dame og broderer på en bunadskjorte. Med nennsom hånd og stor konsentrasjon betrakter hun fargene og mønsteret som langsomt tar form.

– Når det skal sys en bunad, kjøpes ofte alt stoff, alt garn og all tråd i en pakke. Når jeg går i gang med et kulørt broderi, går jeg ut fra gamle bunader og setter sammen farger etter hvert som jeg ser hvordan de fungerer sammen. Strukturen og fargevalget i mønsteret må jobbes med underveis. I dette arbeidet må jeg være kreativ, noe som jo er inspirerende, sier Kari-Anne (73) mens hun holder på.

Det skjer rett som det er at hun plukker opp sting syv ganger med ulik tråd før hun er fornøyd. Når det endelig er slik hun vil ha det, kommer tilfredsstillelsen.

I mange år var hun fagansvarlig og forsker ved drakt- og tekstilsamlingen på Norsk Folkemuseum i Oslo, og hun vet mye om hvordan folkedrakter ble sydd flere generasjoner tilbake i tid. Især har hun dypdykket i Øst-Telemarks fantastiske drakthistorie. Hun bruker nå en bunad som er en rekonstruksjon av den eldste drakttypen, raudtrøyestakken, som var i bruk de første tiårene på 1800-tallet.

– De mange forskjellige bunadene i Norge har ulike regler knyttet til søm, snitt, garn og stoffer. Noen er «designet» på 1900-tallet for å fungere som bunad i et område. På dem er ikke nødvendigvis alt gjort slik det var på de gamle folkedraktene. De må ofte sys etter spesielle regler, og det er derfor ikke mulig for meg å gi generelle råd. Skal du sy en bunad fra et annet område enn Øst-Telemark, kan det hende at min måte å gjøre ting på ikke kan refereres til eller brukes. Men jeg tenker at de fleste som bestemmer seg for å gå til anskaffelse av en bunad, kan sette seg inn i historien, lære seg å sy og få til noe selv. Å brodere er bra for hjernehelsen og livskvaliteten. Det gir også mestringsfølelse, poengterer hun.

Det er flere eksempler på folkedraktplagg fra Øst-Telemark i museumssamlinger enn fra noen andre områder. Telemark var som mote å regne i nasjonalromantikken.

I sitt arbeid med Øst-Telemark-bunaden supplerer Kari-Anne stoffer og garn underveis.

– Farger blir ikke alltid slik de ser ut i butikken eller på nettet. De lever i øyeblikket, der du er og holder på. Det som ser ut til å passe godt sammen på et bilde, gjør ikke nødvendigvis det når jeg begynner å sy eller brodere, forklarer hun.

Digitalt museum

Har du en forkjærlighet for bunad og drømmer om å lære deg hvordan du lager en, råder Kari-Anne deg til å bruke Digitalt museum. Der er det samlet draktplagg vi kan lære av. I tillegg finnes det bøker du kan bruke for å lese deg opp om overgangen fra folkedrakt til standardisert bunad.

– Du får sett mange flere variasjoner enn du finner i butikkene, og det er et rikt materiale å ta av. Å lese seg opp er spennende, inspirerende og morsomt. Kanskje kan du sammen med en profesjonell finne en fin arbeidsfordeling i arbeidet med bunaden du ønsker deg. I noen tilfeller kan du kanskje sy noe selv, eller lære deg det som trengs for å gå løs på broderiene. Gjør du det, bidrar du også til at sømfaget hentes opp igjen, sier hun.

Elsket stakk

I den siste boken hennes er det et bilde av henne som barn, i en Hulda Garborg-bunad som hun var veldig stolt av. Det ble tatt på 1950-tallet i India, da hun var fem år gammel. Familien bodde i Darjeeling i Himalaya-fjellene fordi faren var lærer på en skole der. Tidligere hadde foreldrene vært misjonærer i Santalmisjonen i Vest-Bengal. Der ble Kari-Anne født.

– Jeg har helt siden jeg var barn vært fascinert av historiske drakter. Med bunaden på følte jeg meg veldig norsk. Etter at vi endelig flyttet hjem til Norge i 1965, lærte jeg av farmoren min å sy klær til en Barbie-dukke, og det var stakker som gjaldt. Siden da har det gitt meg stor glede å sy. Jeg forstår ikke hvordan det går an å kjede seg. Gjennom mitt arbeid med søm og farger kjeder jeg meg aldri.

Hun tok svennebrev i kjole- og draktsøm i 1977 og gikk stort sett i kordfløyelsstakk.

– Jeg ville få sømfaget verdsatt igjen. Når jeg møter folk i dag som knapt tør å ta i nål og tråd, og som er sikre på at de må ha profesjonell hjelp til å lage hele bunaden, ser jeg på det som min oppgave å si: Du kan få til noe. Om du velger å brodere, husk at ikke alt trenger å bli perfekt. Altfor mange har en streng håndarbeidslærer på skulderen, og hun må vekk, sier Kari-Anne.

– Til å begynne med kan du ikke regne med at det du gjør blir vakkert og perfekt. Men fortsett å øve, så ser du at det nytter. Husk at folk har sydd og fått til fantastiske plagg i uminnelige tider!

Kari-Anne minner om Hulda Garborg, som ble kjent for sitt engasjement for folkedansen og folkedraktene. Arbeidet hun gjorde, ble opphavet til mange av Norges bunader.

– Hulda forenklet det sømtekniske for at alle skulle kunne lage bunad selv, og for at det ikke skulle bli for kostbart for folk. Dette vil jeg fremsnakke også i dag. Bunader trenger ofte å sys etter profesjonelle regler, men hvis du med interesse leser deg opp og får kunnskapen du trenger i bunnen, kan du sette i gang med et personlig bidrag.

Unge syr raudtrøyer

Et prosjekt ved Menstad skole i Skien har gledet den pensjonerte museumsarbeideren. Der har elever fått som valgfag å sy sin egen bunad.

– Det første året sydde elevene raudtrøyestakker, slik draktene så ut tidlig på 1800-tallet. De sydde for hånd og hadde full kontroll over tingene. Det var kastesting i stedet for nåtidens maskinsikksakk, forteller hun.

Senere har elevene også sydd beltestakker. I år følger jeg en gruppe som skal sy og brodere egne skjorter.

Hun minner om at du, med utgangspunkt i det historiske materialet, kan finne mye spennende som du kan samarbeide om å skape sammen med en ekspert. På noen bunader, som de fra Øst-Telemark, finnes det flere måter å gjøre ting på. Sett deg inn i historien til drakten du velger å lage selv.

Forhistorien til bunadene er folkedraktene.

– De gamle folkedraktene var ikke perfekt sydd. Du så tråder på innsiden og baksiden, og det gjorde ingenting. På generell basis vil jeg si: Det er dumt å la slike ting begrense deg hvis du har glede av å sy. Håndarbeid er noe vi moderne mennesker trenger fordi det gir ro og flyt. Det er som meditasjon og er bedre enn å taste på en telefon. For noen år siden startet vi en gruppe på Facebook, «Sygruppe for Telemarksdrakter». Der fikk flere hjelp til å sy eller sy om beltestakken sin. Ved å dele på kunnskap fikk de det til selv, og flere fortsatte med denne interessen, forteller Kari-Anne.

De eldste folkedraktene ble alltid sydd for hånd. Symaskinen kom i bruk først på 1870–80-tallet. Nye plagg ble sydd ved å se på gamle. Det fantes ikke mønsterbøker og ferdige draktpakker den gangen.

– De moderne bunadene er ofte laget med skreddersøm. Når en skredderutdannet skal sy som de gamle folkedraktene, må de faktisk ofte lære å sy på en annen måte, forteller Kari-Anne med et smil.

Hun legger til: Overganger i folkedraktene har foregått over tid. Det har gjerne gått et par – tre tiår før en ny draktskikk er etablert.

Bunad betyr «utstyr»

Når det gjelder bunad, er hun opptatt av å få formidlet at ordet henspiller til bruken. En bunad i dag brukes i høytidelige anledninger, men ordet betyr egentlig «utstyr». Folkedraktbruken var både til hverdags og høytid. Vi kan si at jeans og T-skjorte er vår moderne folkedrakt.

– Etter 2. verdenskrig ble bunadene endret. Da kom regler for hvordan de skulle lages og se ut. Det ble laget modellbunader for å ha noe å gå etter. Hvordan du bruker bunaden, er opp til deg, så lenge den er historisk forankret, sier forfatteren og drakt- og bunadseksperten.

For Kari-Anne har bunadsøm vært en 50-årig læreprosess. Hun minnes godt det første forkleet hun sydde til en beltestakk. Hun syntes det var så fint, men da hun viste det til noen som kunne mye om drakten, forsto hun at hun hadde lesset på med for mange bånd og for mye pynt.

– Én ting er hva dagens smak synes er fint, noe annet hva som er historisk, minner hun om.

Det er mange gode tips å hente fra den erfarne syersken. Hun synes det er fantastisk at så mange gamle sømteknikker hentes frem igjen. Hun frydes over at det finnes så mange varianter av bunader.

– I den grad vi kan snakke om feil, tør jeg driste meg til å si: En feil mange gjør, er at de tror at en fotsid bunad er elegant. Det er ikke lekkert å se stakker som folk må sparke fremfor seg for å klare å gå. En bunad skal egentlig være 20–25 centimeter opp fra bakken. Tommelfingerregelen er at du skal kunne gå opp en trapp uten å løfte stakken, med et kakefat i hver hånd, uten å snuble, sier hun.

«Extreme makeover»

I boken Når klær blir bunad forteller hun hele historien om folkedrakttradisjoner og bunader i Øst-Telemark. Der får vi også eksempler på hvordan folk uten tidligere erfaring fra bunadssøm klarer å sy om sin egen beltestakk.

– Det er hva vi kaller «extreme makeover». Det jeg ser, er at de som får til dette, blir veldig motiverte til å fortsette med slike prosjekter. Flere ser etter gamle plagg for å sy til seg selv. Her kan gode bilder på Digitaltmuseum.no være til god hjelp. I en tid da det meste er automatisert, føles det fint å konsentrere seg om å gjøre noe for hånd, minner hun om, og legger til at det kan være lurt å gå inn i bunadenes forhistorie. Før klær ble til bunader, var det en større kroppsvennlighet i plaggene. Syr du nært opp til måten de gamle stakkene ble sydd på, fungerer drakten ofte bedre og er lettere å bruke.

– Jeg vil igjen presisere at mange bunader har strenge regler for hvordan de skal sys og lages. I noen tilfeller kan man ikke unngå bunadspakken. Mitt engasjement går på sømfaget. Det er min drøm at flere blir motivert til å lære og tør å prøve. Har du en erfaren person å rådføre deg hos, kan det hende at du overrasker deg selv, sier Kari-Anne.

Sydde selv

Student Gjertrud Raftevold Rue sydde stakk og liv og fikk sin egen, unike drakt, som hun er stolt av. Helt fersk var hun ikke, for hun hadde en bachelor i moteproduksjon og dermed sømerfaring da hun satte i gang med prosjektet, i nært samarbeid med Kari-Anne.

– Jeg så på gamle plagg og laget mønster ut fra det. Det er veldig gøy å gå med noe du har sydd selv. Som student er det mye å spare på å lage selv, dessuten, sier Gjertrud.

I Kari-Annes bok er det bilder av henne i festplagget.