Bildene som får Jan Roger (41) til å grøsse

Apokalyptisk stemning råder langs gamle riksvei 5.

Like ved starten på Støylsnestunnelen på riksvei 5 langs Jølstravatnet er det mulig å parkere og utforske gamleveien − det som inntil for 14 år siden var hovedveien langs fjorden mellom Sogndal og Førde.

Riksvegen som går i fjellsiden langs Jølstravatnets østlige arm Kjøsnesfjorden, er en mye brukt veiforbindelse mellom Østlandet og Bergen. Førsteinntrykket av gamleveien er at naturen har tatt over med trær som vokser opp gjennom asfalten.

Så dukker det opp noen småsteiner i veien.

Steinene blir større og større.

Rundt en sving blir synet som fra en overlesset scene fra en katastrofefilm. Digre steinblokker ligger midt i veien. Noen steder har de laget enorme kratre i veibanen, knust autovernet og fortsatt ut i Kjøsnesfjorden.

Over en strekning på to kilometer ligger det tett i tett med steiner som hver for seg hadde tatt livet av alle som hadde ferdes langs veien.

Riksveistrekningen helt nede ved vannet har vært spesielt utsatt for steinras, og regnes som en av Norges farligste veier. Lokale ildsjeler har kjempet en lang kamp for å få veien lagt i tunnel. En kamp om penger, prioriteringer – og politikk.

Strekningen langs det majestetiske Jølstravatnet er så vakker at den kan ta pusten fra deg.

Når 41 år gamle Jan Roger Klakegg i Bergen får se bildene herfra, grøsser han.

Og det med god grunn.

Etterslep

Foran stortingsvalget, lovet alle de større partiene så nær som Høyre mer penger til rassikring av norske veier. Løftene er gjenganger foran norske valg. Men løftene ser ikke ut til å hjelpe så mye.

Selv om bilister på norske veier stadig ser folk i oransje og gule klær godt oppe i fjellskrenter mens de monterer netting, slår i bolter eller river ned løs stein, er mye ugjort. Norges Automobil-Forbund NAF beregnet i fjor hvor stort etter­slepet er på vedlikehold og ras­sikring av fylkesveiene våre.

Resultatet var 166 milliarder kroner. 

Bare i Vestland fylke vil skredsikring av fylkesveiene koste 23,5 milliarder kroner. I overskuelig fremtid vil trange veier langs bratte dalsider være kilde til dramatiske historier, nyhetssaker, stengte veier og bilturer med hjertet i halsen. 

Jan Roger Klakegg er utgangspunkt for en slik historie.

Full fart i revers

– Det var regn og sludd i lufta, husker Jan Roger. 

Desemberdagen i 2003 var Klakegg en ubekymret 19-åring, høyre­back på a-laget til Jølster IL og var veldig glad i å bestige fjelltopper i nærområdet. Ett av årets høydepunkter var når han kunne løpe rundt i fjellheimen på sauesanking.

Jan Roger hadde nettopp fått seg jobb som lærling i et elektriker­firma.

Denne siste arbeids­dagen før juleferien var han på vei ut til et nytt oppdrag sammen med sjefen. 

–  Sjefen min kjørte først og jeg kom like bak i en Toyota Hiace. Jeg var glad og fornøyd, vi skulle kikke litt på et nytt prosjekt lenger ut langs fjorden, hvor planen var å starte opp etter jul.

– Jeg visste at en ung gutt hadde omkommet her et par år tidligere da en diger stein kom gjennom ruta på bussen han satt i. Men man tenker selvsagt at «sånt hender ikke meg». Når du er 19 år, aner du virkelig ikke hvor skjørt livet er.

Plutselig fikk Jan Roger se en diger stein som deiset i asfalten rett foran sjefens bil. Og så kom det enda én som landet mellom de to bilene.

– Jeg skjønte at det var et ras på gang. Min første reaksjon var at raset var foran meg, og at jeg kunne komme unna om jeg bare fikk satt bilen raskt nok i revers, forteller Klakegg.

Satt fast

Det Jan Roger ikke visste da, var at han befant seg midt i raset. Han greide å rygge ca. 50 meter, før flukten bråstoppet i et tungt drønn. En diger steinblokk traff fronten på bilen, knuste den, og spratt videre ned og ut i fjorden.

– Det ble helt stille, og jeg skjønte fort at jeg var truffet. Taket på Hiace’n var borte. Instinktet mitt sa at jeg måtte komme meg ut av bilen og løpe. Men så oppdaget jeg at beina satt dønn fast. Jeg klarte ikke å rikke meg.

Telefonloggen til Jan Roger viste senere at han prøvde å ringe sjefen sin og 113, men han kan ikke huske det selv. På motsatt side av fjorden sto to snekkere og så på steinspranget. De oppfattet at Hiace’n var truffet og ringte umiddelbart etter ambulanse.

Snekkerne kastet seg i bilen og kjørte inn i rasområdet for å hjelpe. Jan Rogers sjef kom frem til ham omtrent samtidig, han løp sikksakk mellom kampesteinene.

– Jeg husker jeg fikk løsnet setebeltet og falt sidelengs mot døra. Sjefen min løftet meg opp så jeg halvveis lå i fanget hans, og sammen med de to snekkerne fikk de presset noe tøy mot de største sårene så jeg ikke skulle forblø.

Hjelperne gjorde en livreddende innsats. Da ambulanse og brannfolk kom til stedet, ville de først klippe Jan Roger løs fra bilvraket. Men så skjønte de at skadene på bena var for store. Han kunne komme til å blø i hjel før legehelikopteret nådde frem.

– De lot meg bare sitte. Så ga de meg en sprøyte i armen, og mer husker jeg ikke før jeg våknet på sykehuset i Førde.

Millimeter fra hodet

19-årige Jan Roger Klakegg, fersk lærling i et elektrikerfirma, våknet opp til en ny virkelighet. Begge beina var borte. Det høyre amputert fra leggen, det venstre fra låret.

– Det gikk etter hvert opp for meg at jeg har hatt ubeskrivelig uflaks – men også vanvittig flaks. Sidespeilet på bilen var nemlig litt skjevt, så da jeg rygget bakover måtte jeg presse hodet hardt inn i hodestøtten for å se i speilet. Det reddet faktisk livet mitt. Steinen snittet nesa, knuste rattet og motoren, og heldigvis spratt armene ut til siden uten å bli hardt skadd. Hadde hodet mitt vært noen millimeter lenger frem, ville jeg ikke blitt mer enn 19 år.

Jan Roger bor i dag i Bergen, med kone og tre barn. Han har utdannet seg til ortopedi-ingeniør og konstruerer sine egne proteser. Det gjør at han er oppe og går igjen. Men ungdomstidens drømmeturer i fjellet kan han se langt etter.

– Jeg har byttet ut fjellturer med kajakk. Det gir meg noen fine naturopplevelser. Jeg har fått et fint liv, selv om det var nære på den dagen raset tok meg.

Kongelig åpning

Alle ulykkene på riksvei 5 ved Kjøsnesfjorden førte til at politikerne våknet og bevilget penger til tunnel. Deler av strekningen ble sikret i 2011 da kong Harald med pomp og prakt åpnet den 2,7 km lange Støylsnestunnelen.

Men fortsatt var rasfaren plagsom stor for veifarende langs Kjøsnesfjorden, og en 6,6 kilometer lang forlengelse av Støylsnestunnelen ble påbegynt. 9. november 2022 ble 825 kilometer tunnel åpnet med nytt navn; Kjøsnestunnelen.

Pris: drøyt én milliard kroner. Dermed er hele den rasutsatte veien sikret.

Prosjektleder i Statens veg­vesen, Svein Reidar Dale forteller at entreprenør Hæhre hadde en krevende jobb:

–  Det er et såkalt sprakfjell med mye spenninger, så man må sikre mye mens man borer. Og ikke minst etterpå. Man tenker kanskje det bare er å bore et stort hull, men det er faktisk enda mer jobb etterpå. Å lage veibanen, innføring av elektronikk og ventilasjon og slike ting tar lang tid.

Fordelen var at mye av steinmassene som ble sprengt ut, kunne brukes på nytt.

– Mye av steinen som er tatt ut herfra er knust og brukt som fundament på den nye E39-veien rett over fjorden her borte, langs Jølstravatnet. Det er en stor besparelse for samfunnet å kunne samkjøre slike prosjekter. Kostnaden på en drøy milliard kroner for Kjøsnestunnelen medfører da at et annet veiprosjekt blir billigere.

Droppet sykkelvei

Statens vegvesen hadde opprinnelig planer om å gjøre den gamle traseen langs vannet til gang- og sykkelvei. De er kullkastet nå.

– Vi har hatt en befaring i området der du har vært og tatt bilder, og det går stadig nye ras der. Det er rett og slett farlig å ferdes der. Jeg vil anbefale folk å holde seg unna.

– Støylsnestunnelen kom ni år for sent for meg, men jeg er glad den kom. Og at de omsider bygget ut resten av strekningen. Det vil garantert redde liv, sier Klakegg.

Synet av kampesteinene som har rammet gamleveien langs fjorden byr på en dyster fasit:

– Dette er jo et visuelt bilde på hvor mange ras det er snakk om. Når det går ett enkelt ras på en vei som er i bruk, rydder gravemaskinen opp, og så åpner veien dagen etterpå. Ingen kan se at noe har skjedd. Disse bildene viser ni års akkumulerte steinras – her kunne det utvilsomt vært mange dødsulykker.

Trenger 71 milliarder

Våren 2020 la regjeringen frem Nasjonal Transportplan 2022–2033. Samferdselsdepartementet ga et omfattende oppdrag til Statens vegvesen. Kartlegging av behovet for rassikring av norske veier var ett av dem.

– 1. juli leverte vi en rapport med en grundig kartlegging av rasutsatte riks-, europa- og fylkesveier over hele landet. Dette ble gjort sammen med fylkene. Vi har beregnet at det frem til 2033 vil koste om lag 71 milliarder kroner å oppgradere prioriterte veistrekninger, sa pressesjef Kjell Bjørn Vinje i Statens vegvesen i 2020. Fire år senere kom altså NAF til det dobbelte.

Så spørs det hvor mye politikerne er beredt til å bevilge.

Rassikring har i mange år vært velgeragn på Vestlandet. Og da regjeringen bevilget krisepakker for å dempe virkningen av koronaepidemien, var rassikring et tiltak som ble funnet verdig ekstra penger.

Jan Roger Klakegg kjører fortsatt bil på Vestlandet, men han føler seg langt fra trygg. For mange av de mest trafikkerte strekningene er og har vært blant de farligste:

– Ta strekningen Voss-Bergen; den er det mange som dagpendler. Det hadde jeg aldri turt før noe ble gjort med rasfaren, sier Jan Rune Klakegg.

Arbeidet med sikring av nettopp denne strekningen på E16 er i gang. Men mye gjenstår. Jan Rune Klakegg har en klar melding til politikerne:

– Om vi vil at Norge skal beholde bosetting i distriktene, er det bare én ting å gjøre: Bygg flere tunneler!

Gir andre ben å gå på

Når beina ryker etter en ulykke, sykdom eller tråkk på en anti­personellmine, vet Jan Roger Klakegg (41) hva som trengs. 

Om du sitter i rullestol og ser deg i speilet etter å ha fått amputert begge bena; ser du mest på hva som er borte? Eller på hva du har igjen?

Når beina forsvinner under kirurgenes sag, forsvinner ikke bare store deler av kroppen, men også av mennesket. Jan Roger Klakeggs jobb er å hjelpe folk uten ben til å se på seg selv som «folk» igjen. Når det går på stumpene, hjelper han mennesker til å reise seg igjen − bokstavelig talt.

Nye krav

Etter rasulykken før jul i 2003 våknet han opp på sykehuset i Førde. Begge føttene borte. Ett ben var amputert ved kneet, det andre på låret.

− Jeg ville bli like gammel som bestefaren min; 103 år, og jeg var ikke engang 20. Å jobbe videre som elektromontør var utelukket. Jeg ville ikke jobbe på kontor. Og jeg var avhengig av benproteser, sier Klakegg.

Slike endringer gjør noe med krav man stiller til seg selv og kravene samfunnet stiller til deg.

− Mitt krav til meg selv var at jeg skulle klare meg selv. Jeg ville ikke være til byrde for noen, men finne noe jeg kunne bidra med. 

Nytt yrke

Jan Roger Klakegg tok fatt på ny utdannelse. Han skulle bli orto­pedi-ingeniør. Han ville lage proteser for andre, slik at de klarte å komme seg på beina igjen − slik han selv ville klare. I dag er han én av 19 ingeniører hos proteseprodusenten Drevelin i Bergen.

− For meg var det viktig å få noe godt ut av en situasjon jeg var havnet i ufrivillig.

Mister du ett ben, kan du hinke eller bevege deg ved hjelp av krykker. Mister du begge, blir fremtiden mer usikker. Stort sett sender de deg langt ned, ikke bare fysisk, ned i en rullestol.

− Sitter du i rullestol er det fort gjort å føle seg liten. Ikke bare er du 40–50 centimeter lavere enn alle rundt deg du kunne se i øynene før, sier Jan Roger Klakegg.

Endret selvbilde

− Hver og én av oss har et bilde av egen kropp. I det bildet inngår gjerne ben og føtter. Tar du bort beina, blir bildet litt … amputert, sier han. 

Proporsjoner blir feil. Tyngdepunktet blir endret. For å kunne se deg selv som du er, må du komme over den største sorgen over ikke lenger å ha ben.

− Og da setter folk seg gjerne store mål om hvor langt de skal komme når de først har lært å bruke protesene. Da er det viktig å skape forståelse for at små delmål er minst like viktige. 

Å takle hverdagen

De små målene handler om å finne ut hvordan man skal komme seg hjem med proteser, til postkassen, opp trappen, ut på tur uten å få vondt i benstumpene og klare å manøvrere en voksen overkropp med ett barn som stritter imot, på hver arm.

– Det er alltid noen jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet mer, og jeg har ikke lyst til å ta livet av folks drømmer, sier Klakegg.

Et ukjent antall nordmenn bruker i dag proteser i en eller annen form. Protesene erstatter armer eller ben som er fjernet på grunn av ulykker, akutt skade eller sykdom. Protesene utformes for å passe den enkeltes benstumper. Deretter lærer brukeren å gjøre ingeniørenes verk til ben som kan gå i trapper, kjøre bil og gå på tur.

Ortopediingeniørene lager også støtter og korrigerer for skjevheter i kroppen. Målet er at protesebrukeren skal kunne fungere mest mulig normalt i hverdagen. 

– Ser folk annerledes på deg når du har benproteser?

– Ikke hvis du har langbukse på. Med proteser er du hverken syk eller skadet lenger. 

– Jeg er heldig. Jeg har funnet aktiviteter til erstatning for dem jeg ikke lenger kan gjøre. Det jeg savner mest av alt er å kunne løpe i fjellet på sauesanking. Det savnet kommer hver høst, sier Jan Roger Klakegg.

Usikre fjell

Det er pr. 2010 identifisert mer enn 260 ustabile fjellsider i Norge. En håndfull av disse er utstyrt med systemer for fortløpende overvåking og varsling. Vestland og Møre og Romsdal er de mest utsatte fylkene. Odda er øverst på faretoppen i Hordaland.

Skred i fast fjell har forårsaket mer enn 250 dødsfall i det 20. århundre, og dette er det nest høyeste dødstallet knyttet til massebevegelser i Norge.

Steinsprang skjer ofte (daglig og månedlig) over hele landet, mens steinskred er sjeldnere (opptil flere hvert år), mens bare noen få fjellskred inntreffer hvert hundreår.

Kilde: Fjellskredgruppa Norges vassdrags- og energi­direktorat