Anna var konstant bekymret for sin mor Ulla. Så fikk hun en idé

Journalisten Anna Herdenstam, 60, og hennes mor Ulla Magnusson, 89, som er pensjonert frisør, tar imot oss i den stilfulle funksjonalistiske villaen, som nå er deres felles hjem. 

For mindre enn et år siden bodde mor og datter i hver sin by, 600 kilometer fra hverandre. Den lange avstanden var hard for dem begge, særlig Anna, som ble stresset når hun ikke fikk svar på anropene sine.

- Det tok mye energi. Noen ganger kunne det gå et helt døgn uten at mor svarte på telefonen. Da pleide jeg å kontakte naboene og sende dem inn til henne.

- Ja, plutselig sto de bare der og lurte på om jeg var i live, husker Ulla med et smil.

- Kanskje hadde mobiltelefonen min gått tom for strøm, eller så hadde jeg mistet den bak sofaen. Anna var alltid så bekymret for meg.

Annas bekymring ble ikke nødvendigvis mindre når hun besøkte moren sin i helgene og oppdaget at Ullas kjøleskap nesten var tomt.

Ulla syntes det var utrygt å slippe fremmede inn i leiligheten sin og motsatte seg derfor hjemmetjeneste. Og sønnen Kalle, som hjalp henne med innkjøpene, kunne noen ganger være borte flere dager i strekk på grunn av jobben sin som lokfører.

- En gang var du så sulten da du var ute og handlet at du besvimte i butikken, husker Anna.

– Ja, du godeste, blodsukkeret mitt var så lavt at jeg falt om på gulvet mens jeg sto i køen for å betale. Til slutt ble jeg kjørt bort i ambulanse, tilføyer Ulla.

Situasjonen ble mer og mer uholdbar, og Anna kjempet for å finne en langsiktig løsning.

– Broren min og jeg diskuterte muligheten for å prøve å få mor inn i en eldrebolig som hun hadde stått i kø til. Men så viste det seg at du hadde glemt å betale køavgiften, kanskje med vilje, bemerker hun med et ironisk blikk på Ulla.

Overraskende ja

Ulla hadde i hvert fall vanskelig for å gi slipp på femromsleiligheten i sentrum av Malmö, som hadde vært hjemmet hennes i 27 år. Derfor antok Anna at forslaget om å kjøpe et hus sammen i Stockholm ville bli avvist. 

Til hennes overraskelse var Ullas reaksjon det stikk motsatte.

– Jeg nølte ikke et øyeblikk da jeg ble spurt. Nærheten til Anna, mannen hennes Mika og barnebarna mine var det som trakk meg. Bare det å kunne møtes her om kvelden og spise middag sammen og prate.

Det skjedde ikke i Malmö, hvor jeg satt alene med en ferdigrett, i beste fall noe jeg hadde kjøpt.

Ullas entusiasme kom overraskende på Anna.

- Jeg hadde ikke forventet at hun ville si ja med en gang, så det ble litt stressende, særlig fordi mor hele tiden ringte og spurte: «Når skal vi flytte? Har dere funnet et hus ennå?» Mange spekulerte på om vi ville kjøpe et hus med et lite anneks på tomten hvor moren min kunne bo, men for oss er hele poenget å ha felles kjøkken og spisestue der vi kan være sammen. 

Vi ønsket ikke at moren min skulle være alene og måtte be om lov til å komme inn til oss.

41 år etter at Anna som 18-åring flyttet hjemmefra, flyttet mor og datter sammen igjen – denne gangen i selskap med Annas mann Mika, hennes ti år gamle bonussønn og en livlig labrador. Ulla er full av komplimenter til trioen som Anna har tatt med seg inn i hjemmet. 

Om kvelden summer huset av liv. Til gjengjeld er det roligere om dagen, når Ullas bofeller er på jobb, på skolen og hos hundepasseren. Et par ganger om dagen dukker likevel hjemmetjenesten opp for å hjelpe med mat og andre praktiske ting.

- Det var jeg som insisterte på at mor skulle få hjemmetjeneste da vi flyttet sammen. Jeg begrunnet det med at det var for min skyld. Men det var bare for å lure deg, avslører Anna og vender seg mot Ulla. Du syntes jo ikke du hadde behov for hjelp.

- Jo, jeg visste faktisk at jeg hadde behov for det, innrømmer Ulla, som er positivt overrasket over hvor godt hjemmetjenesten har fungert.

- De aller fleste av de ansatte er veldig hyggelige og setter seg ned og prater litt med meg. Jeg blir tatt godt vare på hele tiden, noen ganger nesten litt for mye. Man må jo også gjøre litt selv for å holde seg i gang.

Men jeg er glad for at du kommer med vann om kvelden og klør meg på ryggen når jeg skal sove, Anna. Hvis jeg hadde blitt i Malmö, hadde jeg nok sunket enda dypere ned i ensomhet.

Avstand nå og da

Også Anna er fornøyd med hvordan eksperimenet med å bo flere generasjoner sammen har gått.

- Det er fint å ha moren min tett på. Det gir også meg trygghet. Og vi har det gøy sammen. Selv om jeg noen ganger ikke orker å snakke så mye når jeg er trøtt etter jobb, lar vi være med det og slår i stedet på fjernsynet. I går kveld så vi en film om Mary Stuart sammen.

Flyttingen har tydeligvis vært en suksess for hele familien. Men det er selvfølgelig også utfordringer ved å bo sammen på tvers av generasjoner, understreker Anna.

- I vårt tilfelle er den største utfordringen nok å bli enige om hva vi skal ha til middag. Mor er for eksempel ikke så begeistret for sushi. Og så får den dårlige samvittigheten meg noen ganger til å skynde meg hjem til mor i stedet for å gå ut med kollegene mine.

- Det skal du absolutt ikke føle, forsikrer Ulla henne.

- Som regel er Mika jo hjemme om kvelden. I går laget han en deilig middag til oss. Han gjorde seg virkelig flid, sier hun kjærlig.

Anna og Ulla er enige om at Mikas aksept var en absolutt forutsetning for å flytte sammen.

- Det var det første jeg spurte om da Anna spurte om jeg ville flytte inn hos dem: «Synes Mika det samme som deg?»

Ulla har soverommet og badet sitt i underetasjen. Andre etasje, der Anna og Mika sover, har hun foreløpig bare sett på bilder. Det er for tungvint å gå opp trappen, siden hun er avhengig av en rullator.

Selv om det er rikelig med plass i villaen på 168 kvadratmeter, er det som kjent lett å bli irritert på andre som bor under samme tak som en selv. Hva gjør Anna og Ulla for ikke å trenge seg for mye på hos hverandre?

- Hvis Mika og jeg trenger å snakke om noe som jeg ikke synes mor behøver å høre, går vi en tur med hunden. Eller vi drar til hytta vår i Dalarna for å få litt plass.

Behovet for litt avstand fra hverandre nå og da er gjensidig.

- Når dere drar på landet, kan du gjerne bekymre deg for meg, Anna. Men det skal du ikke, for jeg synes bare det er fint å være alene i huset innimellom. Og så blir jeg jo så glad når dere kommer hjem igjen, fastslår Ulla.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.