Da Alex fikk jobben, kom reaksjonene

Trondheimssola skinner på sitt vakreste når vi ankommer Sverresborg denne ettermiddagen. For menighetens prest har det blitt en del oppmerksomhet de siste månedene.

Å dele sin livshistorie på NRK i beste sendetid har ikke gått upåaktet hen. Hvorfor Alex Ramstad Døsvik (31) i det hele tatt sa ja til å bli med på Tabu, er et godt spørsmål, ler hen.

– Jeg er ikke så veldig glad i oppmerksomhet. Men det handler om at jeg synes det er viktig å være synlig. Og at de som kan, har kapasitet, mulighet og ressurser rundt seg til å gjøre det, gjør det. Og det har jeg.

Se video: Sebastian Solberg: - Jeg er åpen for at ting kan skje

Det er også viktig å fremstille kristne skeive, mener hen.

– Jeg får representert en dobbeltminoritet. Det hadde ikke vært tema om jeg var kristen i tillegg, men når man er prest, så blir det litt mer med det, innser 31-åringen.

To år har gått siden Alex ble ordinert inn i prestegjerningen i Den norske kirke som den første åpne ikke-binære personen. Det gjør hen historisk.

– Hva innebærer det å være ikke-binær?

– For meg er det et grunnprinsipp om at den måten vi ser kjønn på i dag, er sosialt konstruert. Og det vil ikke jeg være med på. Jeg er ikke mann og ikke kvinne. Og da havner jeg på noe som er midt imellom, som da er ikke-binær. Som er en motsetning til ­binær, som jo er to systemer.

Skjegget fyller ansiktet.

– Jeg er i en maskulin retning, på et vis. Men hadde jeg hatt tålmodighet til det, så kunne jeg sikkert sminket meg. Det handler litt om hva jeg føler for der og da. Jeg kler meg både maskulint og feminint, kjole den ene dagen og bukse den andre. Det blir mye bukse, men det er fordi det er praktisk.

På bygda

Alex vokste opp på gård på Ørlandet med mor, far og tre eldre søsken. Familien drev med kyr, melk – og kornproduksjon. Hen ble registrert som jente ved fødselen, men forsto tidlig at hen var skeiv.

– Internett fantes jo i min oppvekst, men kanskje ikke like mye som i dag. Så selv om man kunne finne litt informasjon, så kjente jeg på utfordringer. Historiene man ofte hørte – spesielt om det å være skeiv på bygda – var de kjipe. At man mistet familiene sine og sånn. Og da blir du automatisk litt redd.

Hen gikk på ungdomsskolen da hen tok kontakt med Skeiv Ungdom i Trøndelag, og møtte mennesker med samme erfaringer. Da skjønte hen at det kom til å gå bra. Hjemme forsto familien mer enn Alex selv forsto, og der moren hintet, fornektet Alex.

– Men sett i etterpåklokskap, så var det kanskje ikke så rart at hun tenkte det. Jeg gikk i niende klasse da jeg fikk sagt det til familien min, og da visste jeg at de visste. Jeg visste også at det var greit. Det var ikke noe stor greie når jeg først sa det, men det hadde vært en prosess i meg.

Langt nede

Personen som sitter foran meg i menighetshuset, smiler mye, og fremstår lett og ledig. Men det har ikke alltid vært slik.

– Reisen med å finne ut hvem jeg var kjønnsidentitets-messig, var på en måte enkel, på en annen litt vanskelig. Jeg har vært langt nede. Jeg skjønte at de tingene jeg følte på, ikke handlet bare om at jeg var deprimert eller psykisk syk, jeg var psykisk syk av kroppen min. Syk av ikke å få den behandlingen jeg hadde behov for.

Det er ikke alt som er så enkelt å forklare.

– Det er mange som sliter med sterke menssmerter, for eksempel. Det gjorde ikke jeg. Men jeg ble kvalm, uvel av at det var en prosess kroppen min gikk gjennom. Og det samme med det å ha synlige bryster. Puberteten kommer og gjør mye med kroppen som mange jenter synes er fint, men for meg ble det motsatt. Jeg ble bare dårlig og uvel.

Hen ble fysisk dårlig og mentalt utmattet.

– Det ble verre og verre, jo eldre jeg ble. Sånn her skulle det alltid være. Da var jeg suicidal i flere perioder.

– Hodet roet seg

Det gikk mange år før legen ville gi hormoner.

– Og det blir man syk av. Du blir syk av å ikke kjenne deg igjen i din egen kropp. Jeg visste – i hermetegn – hvordan jeg kunne fikse det, og hvordan jeg kunne starte det. Det var med hormonbehandling. Men prosessen kom aldri i gang, og for meg var det å komme seg dit, utmattende.

Det er selvfølgelig en vurdering å ta, du endrer jo utseende ditt, innser Alex.

– Selv om mye er reversibelt, så er det ikke alt som er det. Du får ikke mindre hårvekst, for eksempel hvis du plutselig slutter.

– Hva skjedde da du begynte på hormonbehandlingen?

– Det ble ikke superbra med en gang, men hodet roet seg, kroppen fulgte med. Og da kunne jeg faktisk begynne å jobbe ordentlig med å bli frisk, forklarer Alex.

Med hormonbehandling fikk hen skjegg, kom i stemmeskiftet og en pubertet ­nummer to.

Tro og kirke

Det var i konfirmasjonstiden hen ble kristen. Hen lærte mye, møtte mange forskjellige folk, og skjønte at man kunne være kristen og også gjøre ­andre ting i livet.

Alex engasjerte seg i bispedømmet, og da hen flyttet til Trondheim i 2015, begynte hen å jobbe som kirketjener i Nidarosdomen. Hen kjente på et brennende engasjement.

– Jeg tok ofte ordet, og Tor Singaas, som var biskop i Nidaros den gangen, foreslo til og med da jeg var med i ­bispedømmet at jeg skulle bli prest. Men det kjentes helt urealistisk. Jeg tenkte bare: «du er morsom, du». Lille meg fra bygda i Trøndelag skal ikke bli prest.

Hen tenkte også at hen ikke ville bli prest i en kirke der likekjønnede ikke kan gifte seg, og ble i stedet aktiv i kirke­politikken. Samtidig studerte hen både tegnspråk og tolkning, og kjønnsfag på NTNU.

– Men så ble det til at likekjønnede kunne få gifte seg i kirken, og da tenkte jeg at jeg kunne bli prest.

Et kall

Det kjennes som et kall.

– På lik linje med at man har lyst til å bli lege eller lærer. At du bare kjenner at det er det jeg skal gjøre med livet mitt. Det kjentes riktig ut.

Seks år på prestestudiet i Oslo ble gjennomført, før hen satte nesa tilbake til Trondheim og ble ordinert som prest og begynte sin prestegjerning i Sverresborg menighet. Reaksjonene uteble ikke.

– Jeg tar det ikke til meg når det er internettroll som jeg ikke kjenner. Men det var kommentarer fra folk jeg hadde kjent i mange år, som skrev ganske harde ord mot at jeg skulle bli prest. Da kjente jeg på det.

– Hva skrev de?

– At fordi Gud skapte mann og kvinne, så går det ikke an å ansette en transperson som prest. Og i hvert fall ikke en ikke-binær. Det var sårende og unødvendig at man skal gå på meg som person.

Har fine samtaler

Hen forsøker ikke å tenke på det, og heller konsentrere seg om å gjøre en god jobb og forkynne Guds ord.

Det er ikke bare enkelt.

– Det er jo en påkjenning at noen tar seg så store friheter at de får seg til å diskutere livet ditt i det offentlige mediebildet.

I egen menighet har situasjonen vært annerledes.

– Jeg tror de har villet bli kjent med presten sin, med meg som prest. Noen har kanskje aldri møtt en transperson før. Og i hvert fall ikke en ikke-­binær. Og da kan vi ha fine samtaler om det. Når man kan møte noen én til én, så blir det gode samtaler ut av det. Sam­taler hjelper mye, fordi da skjøn­ner man at det ikke handler om en sak eller posisjon, det handler om et menneske.

Misforståelser

Hen fremstår trygg. Noe har kommet hjemmefra, noe har kommet underveis, tror Alex.

– Jeg hadde det trygt og fint hjemme, men jeg har også kjempet. Jeg har vært opptatt av å skape og være i gode, trygge miljøer, og det har gjort meg tryggere på meg selv. Betydningen av å ha trygge folk rundt meg som jeg kan gå til når ting ikke har vært greit.

– I det polariserende mediebilde vi ser i dag, så er det ikke rart mange sitter med mange fordommer begge ­veier, mener Alex.

– Hvis vi bare skal sitte og gjøre oss opp meninger på hver vår haug og ikke snakke sammen, så kommer vi heller ingen vei med de fordommene. Jeg mener vi må snakke mer sammen, og vi må tørre å møtes.

– Så må en også tørre å tenke at transfolk selv vet hva de trenger, mener Alex. Mange kjenner på kjønnsdysfori, altså at det kjønnet man ble registrert med ved fødselen ikke stemmer med hvordan man selv opplever seg, og er trans.

– Det er ikke lett. Men det er ikke sånn at man våkner opp en morgen og bestemmer seg for at man trenger noe. Jeg savner litt at man kan høre flere historier og ta dem innover seg. I stedet for at man bare sitter med en prinsipiell tanke, og lar det styre hva man lar seg selv tenke og gjøre.

Det er mange misforståelser, opplever Alex.

– Jeg tror en av de største misforståelsene er at man gir medisinsk eller kirurgisk behandling til barn. Og det gjør man ikke. Så er det også mange som tror at det er en eksepsjonell økning i transfolk, men det er det heller ikke. Men det er mer snakk om det, og det er flere som søker offentlige helsetilbud. Når man snakker om en eksplosjon, så snakker man mer om en eksplosjon i oppmerksomhet.

Engasjert

Hen trives i livet. På privaten har hen blitt samboer med Ina Hauk. I arbeidslivet fyller ­prestegjerningen dagene. Og så er hen engasjert i FRI, for å gjøre noe for andre, slik hen trengte andre for å finne ut av sin egen kjønnsidentitet.

– Ellers er jeg en stille type og liker best å ta det med ro. Jeg klarer godt å kose meg, gå ut og møte venner. Jeg er veldig glad i å spille spill, og glad i å lese.

Alex smiler.

– Jeg tror jeg har det ganske bra i livet, så jeg vil fortsette med det. Fortsette å utvikle meg som prest. Møte mye folk.

– Hvordan vil du at folk skal møte deg?

– Jeg vil at de skal møte meg med nysgjerrighet, tørre å spørre – heller det enn å gå og gruble og bli usikker. Og det er lov å si feil pronomen. Det er fint om de prøver, men de blir ikke lynsjet om de sier feil.

Et viktig signal

– Jeg er veldig glad for å ha Alex som prest i Nidaros, sier biskop Herborg Oline Finnset, som vigslet Alex for to år siden.

– Alex var en ungdom som deltok i kirke­demo­kratiet, og var en person som mange ­kjente til. Da hen ble vigsla var det gratula­sjoner fra mange hold, også fra de som ikke tenker likt, men som kjente Alex som person. Det synes jeg var veldig rørende. Alex har et varmt og ­vinnende vesen, og med hens historie og liv, var denne vigslinga sterk.

Det ble litt mer oppmerksomhet enn rundt en vanlig A4-vigsling, men utover et brev eller to har ikke Finnset fått noen negative reak­sjoner på vigslingen.

– Alex ble vigsla til prestetjeneste, så dette var en prestevigsling som alle andre. Men jeg håper også det ble oppfattet som en sym­bol­handling om at Nidaros ønsker å være et inkluderende sted, og at kirka er et trygt rom.

I fjor høst kom Den norske kirke med en offisiell unnskyldning til de skeive – og vi tror og ­håper at det har vært et viktig signal å sende. For oss i Nidaros handler det om å ta vare på ansatte og kirkegjengere – og vise at kirka er et trygt rom å være i – uansett kjønnsidentitet.