Agnes jobbet på ferga i all slags vær i 40 år – med store utfordringer på hjemmebane

Flesnes:

– Jeg var i førti år på sambandet, der ferga gikk uansett vær, forteller Agnes som sitter ved kjøkkenbordet og strikker.

Mens strikkepinnene går, løfter hun blikket ut vinduet og ser ferga komme og gå. Legge til kai, tømmes og ­fylles av biler og passasjerer. Alle passerer de rett nedenfor husveggen hennes, på tur mot Vesterålen eller Lofoten.

Hun bor bare et par hundre meter fra fergeleiet på Flesnes i Gullesfjorden som tilhører Kvæfjord kommune i Troms. På andre siden av fjorden, en knapp halvtimes reise, ligger Refsnes med sin fergekai.

På dette trafikksambandet var Agnes med å holde hjulene i gang i mange år. Hun er en av disse kvinnelige samfunnsbyggerne som sjelden omtales.

Kjempet for livet

Agnes vokste opp på gård på Holand, litt lenger ut langs fjorden. Barndommen var preget av mye hardt arbeid. De var seks søsken, fem jenter og en gutt, med stor aldersspredning.

Agnes som var eldst, for­teller om da hun som ung jente måtte være jordmorens fødselshjelper på nabogårder, i bytte mot mannfolkhjelp hjemme på gården. Det var harde kår med hjemmefødsler på den tiden.

Agnes bar sin lille bror til dåpen i sitt eget bryllup. Hun og ektemannen Eilif bygget seg hus på Flesnes, og fikk tre barn, to gutter og ei jente. Mannen jobbet som bussjåfør. Da yngstegutten Harold kom til verden, skulle livet vise seg å bli krevende for han hadde store helseutfordringer.

– Han var født med åpen ganespalte, tre hjertefeil og klumpføtter. Legene foretok seg ingenting da de mente han ikke kom til å leve lenge uansett, forteller Agnes.

Men skjebnen ville det ikke slik. Den lille kjempet for sitt liv, og overlevde. Han ble liggende på sykehuset nesten hele det første leveåret. Etter at han kom hjem, måtte moren overta behandlingsopplegget han fikk.

– Tre ganger daglig drev jeg tøying og strekking på føttene hans, mens han lå på kjøkkenbordet her, forteller hun.

Mange operasjoner

Harold måtte gjennom mange operasjoner som liten. Hjelpen ble dessverre igangsatt for sent.

– Han ble operert på mange av de største sykehusene i landet, i Oslo, Bergen og her nord, sier Agnes og ramser opp alle sykehusene de var på.

Nå er Harold blitt 59 år, og fremdeles plages han med hjertefeil og bevegeligheten. Men kan kjøre bil slik at de to kan dra og handle, for her er ingen butikk i bygda. Agnes kjørte bil helt til i fjor sommer, da hun lot sertifikatet utgå.

Både Agnes og sønnen trenger hjemmetjeneste som er innom hver morgen. Hun må ha hjelp til å få på støttestrømper og dryppe øynene, mens han må ha hjelp til dusjing og stell av føttene.

De har også hjelp til vask av huset hver 14. dag, ellers klarer 93-åringen all matlaging, og hun kan fremdeles være til hjelp for han Harold.

– Jeg er jo tross alt den kvikkeste av oss to, ler hun.

Galoppen på ferga

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Kvikk i kommentarene er hun også, og om sin egen helse sier hun med humor i blikket:

– Jeg klarte meg i mange år så lenge jeg lå i galopp på ferga.

Senere har hun slitt med stoffskifte, revmatisme, samt hjerteflimmer. Fire hofteoperasjoner der begge hofteledd er skiftet to ganger, og en utslitt rygg, gjør at hun må ha krykker å støtte seg til når hun skal gå.

Men inne på kjøkkenet har hun stol med hjul på, så her kjører hun rundt i bra tempo mellom komfyren, kjøkkenbenken og bordet. Hun skjenker kaffe, og serverer lefser og nystekte vafler. Mens hun forteller om «galoppen på ferga».

– Ei nabodame drev kafeen, og det begynte med at jeg skulle hjelpe til om bord. Disse femti- og sekstitallsfergene kan vel best beskrives som baljer sammenlignet med dagens flotte skip, sier hun.

Kafédriften på dette fergesambandet har alltid vært ­privat. Og det er ganske unikt ettersom det oftest er rederiene som står for kiosk og kafé­tilbud.

Laget all maten selv

– Vi var to damer her fra Flesnes som overtok driften sammen, og navnga oss for «Evensen og Arnesen, kiosk og kafédrift». Vi hadde forskjellige oppgaver, og la til rette slik det beste passet, forteller hun.

De solgte sveler, vafler, sjokoladekake, lefser, påsmurte rundstykker til pendlere og ­turister. All maten bakte de hjemme, i tillegg til lange vakter om bord.

– Det ble lange arbeidsdager. Lefsene gikk det så mye av at vi måtte få en annen dame til å overta bakinga av disse. På jobb gikk vi i treklumper, noe som gikk hardt utover helsa, fastslår Agnes.

At hun hadde varelageret hjemme i huset sitt gikk ikke mindre ut over helsen hennes. Hun forteller om Mack-bilen som leverte bruskassene ved veien, og der hun først måtte bære de opp til huset. For ­siden å laste de på ei håndvogn og trille de ned til ferga der hun bar de ned den bratte ­trappa til salongen som på den tiden var under bildekket.

– Noen ganger fraktet jeg brus og andre varer på sykkelen eller sparkstøtten. Det ble i det hele tatt mange tunge løft, sier hun.

Var mye sjøsyk

Jobben nede i den lille byssa på ferga foregikk på tungvint vis, de første årene før kaffetrakteren kom, ble kaffen kokt på store kjeler på 12 liter. Her var ingen oppvaskmaskin, alt måtte gjøres for hånd.

Motorstøy var et stort problem, for disse gammeldagse motorene larmet fælt.

– Vi jobbet jo vegg i vegg med maskinen, og den bråket sånn at vi måtte rope til hverandre. Om kvelden da jeg kom hjem, hysjet mannen min på meg, og sa: «nå trenger du ikke rope lenger», ler hun.

Agnes var plaget med sjø­syke, spesielt når det blåste nordavind, og de skulle vaske gulvene mens ferga vugget som mest. Stormen «Frode» stoppet imidlertid ferga, som innstilte utpå ettermiddagen. Men da var vinden så sterk at den rev hustak på Flesnes.

Med begge foreldre på jobb måtte barna klare seg selv hjemme etter skoletid. Storebror og storesøster tok seg av Harold. I likhet med sin mor så de sjelden begrensninger i hverdagen på grunn av dette. Agnes deler et godt eksempel på dette.

– Datteren min var med i et musikk-band, de var noen ungdommer som fikk øve på skolen på ettermiddager. Hun var alene med Harold, som på den tiden hadde begge føttene gipset til langt opp på lårene. Hun bar han ut og satte han på sparken, bant han fast så han ikke skulle falle av. Og slik fikk hun han med seg til skolen så hun kunne øve med de andre.

Svelene ble populære

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Agnes fikk veldig mye positive tilbakemeldinger i jobben sin. Langtransportsjåførene så med lengsel frem til kaffepausen sin på Gullesfjord-ferga. Særlig ­svelene til Agnes satte de høyt.

– Når jeg sto og stekte ­sveler, og postmannen kom på runden sin, så pleide jeg å vifte med en svele i kjøkkenvinduet. Da la han turen innom for å få ei nystekt ei.

– På ferga var det få passasjerer som klaget, disse falt i skyggen av all positiviteten jeg møtte. Pendlerne ble som «familie», og det er så godt i dag å treffe igjen noen av de gamle kjente, sjåførene på tankbilene og alle de andre, sier Agnes med et smil.

På grunn av helsen sluttet hun i jobben da hun var 72 år. Etter dette har hun viet mye av tiden til Sanitetsforeningen og Kirkeforeningen der det jobbes for gode formål.

Også i år var hun med og knyte fastelavnsris, og på Sanitetsforeningens fastelavns-kafé møtte hun med medbrakt bløtkake og tok jobben som loddselger. 93-åringen har aldri manglet arbeidslyst, og er engasjert i bygda si.

Agnes, som vokste opp i et hjem med mye sang og musikk, har stor sans for opera, og en av hennes største gleder i livet er å få dra til Harstad Kulturhus når flinke operasangere gjester byen.

– Da nyter jeg livet til fulle.