Over ti års ferd

Sonden har landet

Kometsonden Rosetta er akkurat nå landet etter en lang ferd på en fjern komet. Spenningsmomentene er mange, men landingen gikk etter planen.

Publisert Oppdatert

Kometer omtales ofte som rester fra prosessen som dannet solsystemet for noe slikt som 4,6 milliarder år siden. De består vanligvis av frosne gasser og vannis dekket av støv, slik at betegnelsen «skitne snøballer» egentlig er ganske betegnende. Kometene er interessante ikke are fordi de kan fortelle oss ting om solsystemets opprinnelse, men også fordi de later til å ha vært en viktig kilde til vannet og de organiske stoffene på en tidlig jord: Himmellegemene kan ha spilt en rolle da liv oppsto på Jorden. Den frosne kjernen har oftest en utstrekning på bare noen få kilometer, men nær Solen blir den varmet opp og begynner å avgi støv, gasser og vanndamp. Denne atmosfære, komaen, blir av sollyset og solvinden presset utover i det vi kaller en hale. Halen vender altså alltid bort fra Solen, og kan ha en lengde på flere hundre tusen kilometer. Det er forreste ofte to haler, én av gass og én av støv. De fleste kometene passerer Solen i trygg avstand, men noen blir rett og slett slukt eller kommer så nær at de brekker opp og fordamper helt.

 

 

Vellykkede studier

En rekke romsonder har studert kometer under passering eller ved å fly i formasjon med dem. NASAs Stardust var en av de mest vellykkede. Sonden fløy forbi kjernen til planeten Wild 2 i en avstand av 236 kilometer i januar 2004, og fanget opp partikler fra komaen. Partiklene ble ført til Jorden to år senere, og analyser antydet at kometer kan være mer kompliserte enn man har trodd. Bilder tatt under passeringen viser stråler av utstrømmende støv og en ujevn overflate. En annen vellykket sonde var NASAs Deep Impact, som i tillegg til instrumenter medførte et separerbart innslagslegeme. Dette legemet ble i juli 2005 styrt mot kjernen til kometen Tempel 1. På vei mot kollisjonen sendte et kamera bilder med økende detaljrikdom av kometkjernens overflate. Kollisjonen fordampet innslagslegemet og kastet ut store mengder fint, pulverlignende materiale, To kameraer og et spektrometer på selve Deep Impact registrerte hendelsen, og bidro til å bestemme hva kjernen til Tempel 1 består av.

 

 

Over ti års ferd

Landingen var ett av de vanskeligste hittil i utforskningen av solsystemet: Det er første gang en sonde går inn i kretsløp rundt en komet og første gang en landingsseksjon skal samle data på overflaten av en kjerne. Rosetta ble skutt opp 2. mars 2004 med en kraftig Ariane 5 bærerakett fra det europeiske romsenteret ved Kourou i Fransk Guiana. Målkometen hadde egentlig vært 46P/Wirtanen, men fordi den opprinnelig planlagte oppskytningen måtte utsettes, ble det nødvendig å endre målet til 67P/Churjumov-Gerasimenko. Og for å komme dit måtte gravitasjonshjelp skaffes fire ganger – tre ved passering av Jorden mars 2005, november 2007 og november 2009), én gang ved passering av Mars (februar 2007). Rosetta har på veien også passert og tatt bilder av to asteroider – 2867 Steins i september 2008 og 21 Lutetia i juli 2010. I juni 2011 ble Rosetta og Philae satt i dvale for å spare instrumenter og utstyr, dessuten for å holde operasjonskostnadene nede. Bare datamaskinen og noen varmeelementer i sonden var aktive, og ved vekkingen i januar i år virket heldigvis instrumenter og systemer som de skulle. Avstanden fra Jorden til Rosetta var på vekketidspunktet noe over 800 millioner kilometer, som radiosignalene brukte nesten 45 minutter på å tilbakelegge. Avstanden fra Rosetta til kometen var noe i overkant av 9 millioner kilometer, og sonden nærmet seg med en fart på omkring 800 meter i sekundet.

I slutten av mai i år gjennomførte sonden en viktig banekorreksjon for møtet med kometen, og 7. august manøvrerte den inn i en bane rundt. Fra denne banen ble det tatt en rekke bilder for kartlegging av kometkjernens overflate, dessuten utført målinger som ga mer eksakte kunnskaper om gravitasjonskraft, masse, form, rotasjon og miljøet rundt kjernen før landingsområde ble valgt.

 

 

Landingen

12. november frakoblet landingsseksjonen Philae og ble forsiktig sendt mot 67P/Churjumov-Gerasimenko. Kometkjernen har en utstrekning på omkring fire kilometer, men det å treffe det utvalgte landingsområdet er likevel langt fra enkelt, for eksempel hvis kjernen roterer hurtig. Selve landingsoperasjonen er helt annerledes enn den vi er vant til fra Månen eller Mars, fordi himmellegemets gravitasjonskraft er mindre enn en milliontedel av Jordens. Philae traff med en fart på ca. 3,6 kilometer i timen, omtrent som en gående person og to harpuner sørget for forankring. I tillegg er det på landingsstellet med tre legger sørget for egne festemekanismer. Hvis ikke landingsseksjonen øyeblikkelig knyttes til overflaten, ville den kunne ha sprettet opp igjen. Landingsstellet er selvjusterende, slik at Philae blir stående rett selv i en skråning. Seksjonen er utstyrt med ni vitenskapelige instrumenter, og skal, sammen med Rosetta, undersøke kometkjernen fram til utgangen av 2015 – hvis alt går etter programmet. I Norge samarbeider ESA med Norsk Romsenter om besøk i Tromsø, Trondheim og Oslo.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen