Hæren som forsvant
Kutt har gitt oss Europas minste hær. Den er ikke lenger i stand til å forsvare Norge.
Under Den kalde krigen kunne Norge mobilisere 300 000 mann med våpen dersom vi ble angrepet. I dag oppgir Forsvaret Hærens totale bemanning til 8363 mann. Det inkluderer snaut 5000 vernepliktige, hvor halvparten er i grunnfasen av utdannelsen og fortsatt har mangelfull erfaring i bruk av våpnene sine.
Det er Telemark bataljon, Panserbataljonen og 2. bataljon som utgjør den stående hæren med totalt 1400 soldater og befal. Av disse befinner snaut 400 soldater seg i Afghanistan til enhver tid.
I tillegg består grensevaktstyrkene av 748 mann inkludert vernepliktige, og H.M. Kongens Garde av 1445 befal og vernepliktige.
Det nøyaktige antallet på norske spesialstyrker er ikke offentlig tilgjengelig. Det betyr at i en krisesituasjon kan Norge i dag stille om lag 3500 soldater.
I Heimevernet er det for tiden bare befal og innsatsstyrker som øver.
Norge er et stort land med Europas lengste kystlinje, foruten enorme interesseområder til havs. Til å forsvare alt dette har vi i dag en marine uten operative overflate kampfartøy, et slitent luftforsvar og en mikrohær som i tillegg er sultefôret på øvingsdøgn.
På listen over Europas militære styrker befinner Norge seg så å si på jumboplass. Bare de baltiske landene, foruten lilleputtstatene Malta og Luxembourg, har færre soldater. Selv Danmark, med et landareal på om lag 15 % av Norges, har en større hærstyrke. Nederland, med enda mindre landareal, har en stående hærstyrke på 21 000 mann. I forhold til arealet har en nederlandsk soldat snaut to kvadratkilometer å forsvare. En norsk har 40 kvadratkilometer.
Bør bli dobbelt så stor
Generalmajor Robert Mood har vært generalinspektør for hæren siden 2005. Rett før han sluttet i stillingen for å begynne som ny sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten, innrømmer han at Hæren er for liten til å forsvare Norge.
- Det er en ubehagelig realitet å vite at 3-4000 mann ikke er i stand til å forsvare mer enn en bydel i Oslo i et klassisk angrepsscenario, sier han.
Etter at politikerne vedtok å legge ned mobiliseringshæren, har landet gjort seg mer avhengig av hjelp fra NATO enn noensinne.
- Når det gjelder kvaliteten på våre soldater, er jeg ikke bekymret. Jeg får jevnlig tilbakemeldinger fra våre allierte i Afghanistan som sier de er imponert over de norske styrkene, forteller Mood.
Samtidig hevder han at Hæren bør bli dobbelt så stor som i dag.
- Så kan du spørre deg om hva vitsen er med å kunne forsvare to bydeler istedenfor én. Men da er vi i det minste rustet til å møte forventningen om utenlandsdeltagelse fra FN og NATO, i tillegg til å ha en tidløs forsikringspremie for landet. Med to stående brigader istedenfor én vil vi både sikre kompetansen fremover og tåle slitasjen fra utenlandsoperasjoner bedre, sier generalen.
- Minner dagens situasjon om seigpining?
- Ja, i den forstand at omstillingen har gått for sakte. Mobiliseringsforsvaret burde vært lagt om tidligere, slik at vi kunne bygget opp den stående hæren raskere. De trange økonomiske rammene har gjort at vi måtte legge ned litt etter litt istedenfor å ta større grep tidligere.
- Hva slags forsvar trenger egentlig Norge?
- Da må vi spørre oss hva Norges sikkerhetsbehov vil være i år 2050. Svaret på det vil være kravet til forsvaret vi må begynne å bygge i morgen. Det tar 15 år å bygge opp et godt forsvar, her holder det ikke med å sette inn stillingsannonser i avisen, sier den frittalende generalen.
Han gleder seg tross alt over at årets forsvarsbudsjett på 33 milliarder betyr en liten økning.
Da han tok over Hæren i 2005, sto man etter eget utsagn i prammen med begge bena gjennom bunnen og øste for livet.
- Nå har vi tettet hullene og fått på plass årene, sier han.
Denne saken ble første gang publisert 04/03 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.