Quisling-beundreren får fortsatt pryde veggen på rådhuset
Bondehøvdingen Arve Frøisland fikk beholde plassen i det gode selskap, selv om han var glødende nazist og Nasjonal Samlings eneste lovlig valgte ordfører. Etter krigen ba til og med Ap-politikere om nåde for Quisling-beundreren som under landssvikoppgjøret ble dømt til åtte års tvangsarbeid.
Det er noe som ikke stemmer i den gamle formannskapssalen i rådhuset på Dokka i Nordre Land. I hvert fall er det noe helt utenom det vanlige.
En blid ung kvinne med brunt hår, hestehale og blå bluse og skjørt låser opp døren. Hun gløtter inn for å sjekke at ingen andre er der, før hun skrider inn i rommet og peker:
– Der henger han.
Bønn om nåde for Quisling-disippel
På den nylig hvitmalte veggen henger 27 sort/hvitt-fotografier i svarte rammer med gullkant. Bildene viser 27 ordførere som har ledet Nordre Land og Torpa kommuner gjennom gode og tunge tider siden 1914.
Én av dem skiller seg ut.
Arve Frøisland.
Mannen med tversoversløyfe på nedre rekke, var ordfører og i krigsårene både fylkesfører i Nasjonal Samling og fylkesmann.
Henger i fred
Men da nordmenn flest hadde det travelt med å fjerne alle spor etter Vidkun Quisling, Nasjonal Samling, okkupasjon, tyskere og deres norske medløpere, fikk nazi-ordføreren Arve Frøisland henge i fred på veggen.
Arve Frøisland var den eneste ordføreren i Nasjonal Samlings rekker som var lovlig og demokratisk valgt i hele Norge. For krise og nød gjorde Arve Frøisland til en lokal høvding.
Monumental krise
Spor etter krisen som skapte politiker Arve Frøisland finnes fortsatt på Dokka i Valdres: Blant høstfargede trær i Dokka sentrum ligger et monument, glinsende i duskregnet. Monument viser to tømmerfløtere i arbeid. Tømmerhugst og fløting er en sentral del av historien om hverdagslivet i skogsbygdene rundt Dokka.
Lenge ga skogen et godt utbytte. Men i 1925 stupte tømmerprisene. Elendigheten traff Torpa som et knyttneveslag. Tre år senere gikk kommunen konkurs. Arbeidsledigheten steg til himmels. På det verste var 400 mann uten arbeid i Torpa.
Radikalisert
Skogsarbeiderne ble veldig radikalisert.
– De ble kommunister. Storbøndene sto på andre enden av skalaen som svært høyreradikale. Noen var regelrette fascister. Klassekampen har aldri vært mer voldelig og bitter i Norge enn i Torpa og på stedene sørover langs Randsfjorden, sier ekstremismeforsker og forfatter Terje Emberland til Vi Menn.
Rammet storbonde
Ikke bare skogsarbeidere ble rammet. Også storbonden Arve Frøisland og hans familie fikk føle krisen: Det hjalp lite å sitte på 4000 mål skog når tømmeret ble priset til null og niks. Melkeprisene og prisene på andre landbruksprodukter stupte også. Inntektene sviktet. Familien var nær ved å måtte gå fra gård og grunn flere ganger. To ganger ble gården lagt ut på tvangsauksjon.
«Det ble et liv i slit, forsakelse og nøysomhet for meg og kona. Men Gudskjelov red vi av vanskelighetene, så vi ikke mistet gården som har vært i vår slekt fra omkring år 1500», berettet Arve Frøisland senere.
Bygget tillit
Frøisland meldte seg til tjeneste i lokalpolitikken. Mens krisen herjet ble han valgt inn i kommunestyre og formannskap i Torpa for Bondepartiet, og bygget opp stor tillit i bygda gjennom å gjøre en solid lederjobb i en rekke kommunale utvalg.
Rundt i bygdene bet depresjonen seg fast. I 1931 ble Bygdefolkets Krisehjelp stiftet. Organisasjonen krevde lettelser for gjeldstyngede bønder mens de etablerte partiene demonstrerte kollektiv maktesløshet mot den økonomiske depresjonen. Frøisland bestemte seg for å engasjere seg i Bygdefolkets Krisehjelp og dannet lokalforening i Torpa. Den fikk raskt 300 medlemmer. Ryktet spredde seg til Oslo om hans gode arbeid i hjembygda. Allerede samme år ble han en av de ledende skikkelsene på landsplan i organisasjonen.
«Krisehjelpen» utviklet seg snart i høyreradikal retning, og utpekte storkapital, jøder og statsbyråkrater som den norske bondens verste plageånder.
Qusling-visitt
Mens Arve Frøisland var rådsformann i Bygdefolkets Krisehjelp vinteren 1933, kom inspirerende besøk:
«Quisling kom på vårt rådsmøte, og fortalte om sine retningslinjer for Nasjonal Samling. Da jeg senere fikk se partiprogrammet, ble jeg fylt av begeistring og idealisme. Innholdet ville løse bøndenes gjeldsproblemer og mye annet», skrev Arve Frøisland senere.
Frøisland og Quisling fant hverandre ideologisk. NS tilbød seg å overta Bygdefolkets Krisehjelp, Frøisland ble med på forhandlingene. Like etter meldte han seg inn i Nasjonal Samling.
Valgskred for nazi-kandiat
I lokalvalget 15. oktober 1934 fikk Nasjonal Samling skarve 1,5 prosent av stemmene på landsbasis. Men i Torpa fikk NS 17,3 prosent av stemmene, nok til at toppkandidaten Arve Frøisland kunne iføre seg ordførerkjedet 1. januar 1935. Han satt til 1938.
Frøisland var samtidig bakspiller i NS sentralt. 7. april 1940, bare to dager før tyskerne angrep Norge, deltok han i rådsmøtet til partiet. Samme dag reiste han hjem for å måle tømmer på Fluberg. Det arbeidet holdt han på med, frem til tyske soldater inntok Søndre Land 19. april.
Da Vidkun Quisling i juni 1940 ville at Frøisland skulle bli NS-fylkesfører i Oppland, var han ikke vond å be. Ikke sommeren 1941 heller da Quisling ønsket at Frøisland skulle gå inn i stillingen som fylkesmann. Hans respekt for NS-føreren var grenseløs.
Studietur i premie
Belønningen ble en studietur til et Tyskland «som seiret på alle fronter», ifølge nazipropagandaen. Frøisland vendte hjem glødende for nasjonalsosialismen i oktober 1941. Frøisland var kamerat med Max Krüger, sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet på Lillehammer. De to dro på harejakt sammen i Øyerfjellet. De koste seg også på molteplukking.
Men Arve Frøisland fikk aldri ry som en ondsinnet nazist. Vennskapet med tyske politifolk anså han som en fordel og en mulighet til å hjelpe nordmenn ut av tysk fangenskap. Blant dem doktor Markussen fra Raufoss som ble tatt som gissel og dødsdømt etter at en tysk soldat ble skutt på Raufoss i 1944. Max Krüger ledet aksjonen, men lot seg overtale av Frøisland til å oppheve dødsdommen.
Tiet om flyslipp
– Et eksempel på hans lojalitet til Norge er hans håndtering av situasjonen da han tidlig på våren 1945 var på skitur i Vingromsåsen sammen med sin 16 år gamle sønn Nils. Der gikk de seg rett inn i et flyslipp fra England. Karer fra Milorg holdt på å tømme containere med våpen. Bestefar snakket helt rolig og vanlig med mennene han kjente, og da de gikk videre sa han bare: «Det vi har sett her i dag, forteller vi ikke til noen», forteller en nålevende slektning.
Belastningen ved historien er likevel så sterk 78 år etter krigens slutt, at slektningen ber om ikke å bli navngitt.
Landssvikoppgjøret
Da Frøisland ble pågrepet 9. mai 1945 og varetektsfengslet i Gestapos forlatte hovedkvarter på Lillehammer, måtte han ikke svare for angiveri og lignende forbrytelser. Under rettssaken ble Frøisland dømt for «å ha gått inn for gjennomføringen av en nasjonal sosialistisk samfunnsordning i Norge – etter de retningslinjer som ble trukket opp av NS og tyskerne». Dessuten sto han bak flere bevilgninger til frontkjemperne. Han ble også dømt for propagandaforedrag og medlemsverving.
Hjemme i Torpa var kona nær ved å slite seg helt ut alene med gårdsdriften. Flere støttet Frøislands søknad om nåde. Arbeiderparti-mannen Amund Ødegård, Torpas første ordfører etter krigen, var én av dem. Soningen i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir ble avbrutt fire år før tiden, 27. oktober i 1949. Da hadde han oppført seg eksemplarisk, og hugde tømmer med stor og jevn innsats.
Redd for bolsjevismen
Ingeborg Marie Bratberg Frøisland (92) er Arve Frøislands svigerdatter.
– Svigerfar fortalte meg at han handlet som han gjorde, fordi han var redd bolsjevismen. Han mente resten av livet at han handlet rett, og var bitter for at han måtte sitte så lenge inne. Han sa han ble straffet altfor hardt. I et brev til en venn og partifelle i Gudbrandsdalen, skrev svigerfar flere år etter krigen at han ville ha gjort akkurat det samme om igjen, forteller Marie Bratberg Frøisland til Vi Menn.
Belastende historie
Gården er fortsatt i slektens eie, og drives av ett av Arve Frøislands barnebarn. Han ønsker ikke å uttale seg. Et annet barnebarn forteller under forutsetning av å ikke bli navngitt. Som 13-åring ble barnebarnet konfrontert med bestefarens nazifortid av en person utenfor familien.
– Foreldrene mine fortalte da at bestefar var overbevist om at han gjorde det rette for redde landet i en vanskelig tid ved å bidra til at den sivile delen av Norge kunne fortsette å fungere.
Mannen er nå 62 år, og hadde rukket å bli voksen da bestefaren døde i 1983, 97 år gammel.
− Jeg fikk også vite at han gikk i graven med den oppfatningen at regjering og kongehus svek sine landsmenn, fordi de dro til London. Han mente de svek mye mer enn NS-folkene som tok ansvar, og ble igjen for å styre Norge.
Likhetstrekk med dagens Europa
Forsker og forfatter Terje Emberland jobber ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, og er også tilknyttet Senter for ekstremismeforskning (C-REX).
– Det er likhetspunkter mellom tilstanden i en del land hvor høyreradikalismen og fascisme vokser, med situasjonen i Norge på 1920- og 30-tallet, sier han.
– Ungdomsarbeidsledighet er det verste. Det ser vi i Italia, Frankrike og flere land nedover i Europa. Masse ungdom faller utenfor, føler seg overflødige og tilsidesatt. De sitter med følelsen at de ikke får sjanser som andre får, sier Emberland.
Forskeren peker på at de samme mekanismene slår ut i USA:
– Den hvite middelklassens posisjon er truet. Det fører til rasistiske fordommer, hvor man mener at svarte går forbi dem i materielle goder og andre fordeler. I virkeligheten stemmer ikke dette. Men slike oppfatninger kan ofte gi grobunn for ekstremistiske holdninger og mistillit til det politiske systemet. Putter man så konspirasjonsteorier opp i gryta også, får vi en giftig blanding. Denne kombinasjonen har klare fellestrekk med fortiden som da Adolf Hitler fant seg en syndebukk i jødene.
– I krisetider romantiserer man gjerne fortiden; samfunnet er blitt for moderne og innviklet, og tiden skal skrus tilbake. Dette ser vi i propagandaen til høyrepopulistiske og høyreradikale partiet over hele Europa. Fra Giorgia Meloni og hennes langt på vei nyfascistiske parti, Italias brødre, via AfD i Tyskland til Sverigedemokraterna, sier Emberland.
− Akkurat dette er gjenkjennelig fra bondefascismen, som blomstret særlig på 1920-tallet i Norge: Man drømte seg tilbake til den gangen jordbruket og bondestanden var «nasjonens livskilde».
