Gindelwald og Eiger
Europas tak
Det er som å stå over et gigantisk puslespill med Alpemotiv; Under oss er dalene grønne ispedd fargerike blomster og tyrolerhus og omkring oss de karakteristiske skarpe, snødekte og massive fjellene. Det eneste som skurrer litt er alle instagram-influensere som står foran oss, med all tid i verden.
Toget snirkler seg oppover den 7,3 kilometer lange tunnelen, gjennom fjellet. Gravd ut av et hundretall underbetalte italienske gjestearbeidere for 125 år siden.
– Det var en industrimann, Adolf Guyer-Zeller, som kom opp med ideen om å grave seg inn og oppover i fjellet, og bygge togskinner til «Europas tak». Han tegnet ned planene sine på en serviett og tok den med seg til lokale myndigheter som umiddelbart tente på ideen, forteller Tamara Amacker, guide og lokal baker fra landsbyen Grindelwald, som ligger i fotenden av Jungfrau og Eiger. Vi befinner oss omtrent midt i Alpene, litt sør for midten av Sveits.
Området hadde begynt å satse på turisme i siste halvdel av 1800-tallet, og Adolf Guyer-Zellers planer kunne løfte satsingen betraktelig.
Flaske vin
Arbeidet med å lage en jernbanetunnel til fjellpasset Jungfraujoch var slettes ikke ufarlig, og i løpet av de første årene døde seks av de italienske gruvearbeiderne som var satt til å lage tunnelen.
– Det var svært unge menn, de var underbetalt og arbeidet var livsfarlig. Da bare det siste stykket gjensto, stanset arbeiderne arbeidet, og ga beskjed om at de krevde bedre betalt. Forhandlingene endte med at de fikk en flaske vin ekstra om dagen, fortsetter Tamara.
Motivert av bonusen, og ved hjelp av mer dynamitt som var tillatt og tilrådelig, sprengte italienerne seg gjennom siste del av fjell og så dagslys i februar 1912. Et halvt år senere åpnet Jungfraujoch jernbanestasjon på 3454 meters høyde. Prosjektet hadde blitt dobbelt så dyrt som beregnet, med en samlet prislapp på omtrent 200 millioner kroner, som i dagens verdi blir nærmere 15 milliarder, men de hadde greid det. Europas høyeste jernbanestasjon og toglinje, og et beundringsverdig teknologisk mesterverk, med en utsikt som tar pusten fra mange hundre tusen turister årlig.
Sniking med vennlige smil
La oss rive av plasteret med en gang. Det som trekker litt ned på opplevelsen av å være på Europas tak, er strengt tatt turistene. Mer spesifikt; en del av de asiatiske turistene. Misforstå meg rett, de aller fleste er fantastiske. De er ryddige, renslige og stort sett smilende og glade, men det er også en del av dem som ikke tar hensyn til andre enn seg selv. Vi merket det allerede da vi skulle gå på Jungfraujoch-banen, all køkultur var fraværende. Her var det regelrett krig om å skaffe sitteplasser, og jeg opplevde å bli dyttet kraftig til siden av en bestemt eldre kvinne med ektemann, barn og barnebarn på slep.
Denne «førstemann til mølla»-mentaliteten gjentar seg omtrent overalt oppe på Jungfraujoch, enten det er inne i det mektige is-palasset som ble hugget ut under isbreen på 1930-tallet, eller det er i køene på Europas høyestliggende sjokolade- og whiskybutikk. Det presses og dyttes og snikes, med vennlige, men bestemte, smil.
Utendørs, oppe på Eiger-isbreen, strekker køen av turister seg flere hundre meter for å få tatt en selfie ved et sveitsisk flagg. Mange registrerer ikke en gang utsikten, de er alt for opptatt av å dokumentere den med seg selv i forgrunnen, mens de lager hjerter med hendene, trutmunn og andre innøvde bevegelser.
Vi står over muligheten av en selfie med flagg, og lar heller Tamara vise oss utsikten fra Sphinx Observatory, på fjellpassets høyeste punkt.
– I sør ser dere Aletschbreen, og den veien ligger Vosges-fjellene i Frankrike, og der er Schwarzwald i Tyskland, sier Tamara og peker omkring seg.
Hun forteller at oppimot en million turister kommer årlig, for å kjøre toget, se på utsikten og ta selfier på Europas tak.
– Det har virkelig blitt en attraksjon, selv om det kostet mange dyrt, sier hun litt mer alvorlig.
På vei ned til stasjonen igjen går vi gjennom en installasjon som viser historien bak Jungfraujoch, inkludert plaketter med de døde arbeidernes navn.
I believe I can fly
Den påfølgende dag sikter vi mot en ny topp. Denne gang skal vi til fjelltoppen Grindelwald First. Dette er utgangspunkt for en haug fot- og sykkelturer, i tillegg til at de har bygget en rekke attraksjoner som zipline og kart-kjøring. Den morsomste er First Glider. Her blir du spent opp under en gedigen mekanisk ørn sammen med tre andre, så «rygges» du 800 meter oppover, før du slippes ned igjen og flyr ned bakken i 85 km/t.
Hovedattraksjonen her oppe er imidlertid First Cliff Walk. Dette er en gangvei som strekker seg rundt ett fjell, over noen hengebruer og til slutt til utsiktspunktet som befinner seg flere tusen meter over dalen under. Den korte turen gir noen mektige naturinntrykk, og man får føle litt på den latente høydeskrekken som man kanskje hadde glemt at ligger der å vaker under overflaten.
– Jeg tror ikke jeg blir med ut på tuppen. Selv om ikke køen er så alt for lang i dag, så kommer nok det der til å ta tid, sier guiden vår, og nikker bort mot køen utover til utsiktspunktet. Førti-femti turister står foran oss, og det skal selvsagt tas både selfier og små videoer til Instagram, og de der hjemme.
Igjen, med fare for å støte noen, så er det spesielt noen av turistene fra Øst-Asia som greier å irritere på seg både undertegnede og de fleste andre i køen. Spesielt en tilsynelatende velstående kinesisk familie påkaller seg bermes vrede, etter at en mor og hennes velvoksne datter bruker uendelig lang tid på tuppen. Det involverer selvsagt en rekke ulike klesskift, et uendelig antall poseringer, og de bytter på å ta bilde av hverandre og seg selv. Selv ikke etter at de andre medlemmene av familien sniker seg tilbake forbi den økende køen tar de hintet, men fortsett i både ti og tjue minutter til. Når de til slutt endelig finner skam nok til å avslutte, hagler det med ukvemsord og kjeft, men alt synes å prelle av.
– Slapp av, vi har ventet vi også, sier moren, mens hun vinker oss vekk.
Heldigvis går resten av køen mye raskere, og til slutt får vi tatt noen kjappe selfier og nytt den fantastiske utsikten vi også. Helt magisk.
Lever av turistene
Tilbake nede i dalen, i Grindelwald, spiser vi ostefondue på Derby Swiss Quality Hotel Grindelwald. En rett som selvsagt er et must, men som her framstår litt i overkant turistifisert, og som er priset deretter.
Slik kommer du dit, der bor du og her spiser du
Det mest effektive er å fly til Zurich, og ta tog herfra. SAS og Swiss Air har direkteflygninger daglig, fra 1500 kroner og oppover, avhengig av sesong og dag.
Sveitsiske tog er stort sett presise og mangtallige, men det kan være litt forvirrende med linjer og togbytter.
Vi bodde på Hotel Kreuz & Post Grindelwald, rett ved siden av togstasjonen. God frokost, eget spa- og treningssenter, med takterrasse og hyggelig betjening.
Det finnes imidlertid haugevis av andre løsninger, fra 1500 kroner natta og oppover.
De fleste hotellene har restauranter som serverer kortreist mat og sveitsiske spesialiteter.
Mercato er en god italiens restaurant, mens Bebbis serverer god drikke og god sveitsisk pubmat.
Restauranten på toppen av First er også vel verdt et besøk.
– Du finner nok ikke så mange fra Grindelwald som spiser her, eller som går ut andre steder for den saks skyld. Vi møtes helst hjemme hos hverandre privat. Men de fleste lokale jobber jo innen gårdsdrift eller servicenæringen, og da støtter vi jo hverandre, og samarbeider så godt vi kan. Min venn Marco, som nylig startet opp en cafe som lager kvalitetskaffe, selger for eksempel kaker som jeg har bakt fra disken sin, forteller hun.
Vi finner en smilende og utadvendt Marco på EigerBean Roastery i utkanten av byen.
– Det er klart at vi sveitsere er jo i mindretall her. Det er stort sett turister overalt, men vi er helt avhengige av dem, forteller Marco.
Han sier at responsen etter at han startet opp cafe har vært overveldende.
– Til å begynne med ville folk bare ha americano eller vanlig kaffe, men nå er det mange som kommer innom som spør etter spesifikke ting, og vil snakke om kaffe. Og som kjøper kakene til Tamara, smiler han.
Tamara driver et cateringfirma, og forteller at hun drømmer om å kunne leve av å bake kaker og lage pasta. Likevel er hun usikker på om hun vil slippe guidingen helt.
– Som guide møter du jo alle typer folk, noen tar litt plass og tar seg vel mye til rette. Det hender at folk bare går inn i noen av husene her, med den største selvfølgelighet, og blir overrasket når eieren ber dem å gå. Men de fleste som kommer er veldig fine, og jeg liker å vise fram «hjemmet» mitt - fjellene og landskapet her, sier hun stolt og slår ut med armene.
Fakta om Grindelwald
Grindelwald-dalen ligger ved fotenden av et av de største fjellmassivene i Sveits, med Jungfrau (4158 moh), Mönch (4107) og Eiger (3967) som de største toppene. Mellom de to førstnevnte ligger fjellpasset Jungfraujoch med Europas høyestliggende jernbanestasjon og Eiger-isbreen.
I tillegg til tog til Jungfraujoch finnes det et stort antall gondoler og toglinjer fra dalen og opp på ulike omkringliggende høyder, og det er mulig å kjøpe dagspass som gir adgang til dem alle. Området er også kjent for sine mange muligheter for fot- og sykkelturer, i tillegg til fjellklatring og hanggliding.
Fjellklatring har alltid vært svært populært i Sveits, og spesielt Eiger blir regnet som et av de tøffeste man kan klatre. Fjellet ble besteget for første gang allerede i 1868, og i 2015 satte Ueli Steck en foreløpig nærmest uslåelig rekord da han tok seg opp nordveggen på 2 timer, 22 minutter og 50,7 sekunder.
Minst 65 personer har imidlertid mistet livet i veggen, senest sveitseren Julian Zanker i 2019. Den viktigste årsaken for de dødelige uhellene har vært plutselige væromslag i fjellene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 02/02 2024.
